Kjernekraftutvalgets rapport risikerer å strande om ikke Stortinget og regjeringen leder an i en samlende behandling 

DEBATT

 Energiomstillingen og kjernekraftens rolle er av stor samfunnsbetydning. Saksfeltet er motsetningsfylt, med sterke lobbykrefter og særinteresser som kan føre til at kjernekraftutvalgets rapport drukner, slik det skjedde med vindkraft etter 2020. For å hindre dette er det avgjørende at regjeringen og Stortinget leder an og etablerer en arbeidsform med kontinuerlig dialog mellom forskningsbasert kunnskap, konsensus- og kompromissorientert politikkutforming og befolkningsinvolvering. 

Øystein Hov meteorolog, dr. philos
Anders Elverhøi, geolog, professor emeritus
Stein B Jensen, dr.ing

• Foto over: Kjernekraftutvalget ved utvalgsleder Kristin Halvorsen overleverer sin rapport til energiministeren i april 2026. Foto Lise Åserud NTB.

Kjernekraftutvalget har gått foran og vist vei. Etter vår mening er utvalgets rapport (se omtale i egen boks under) en samlende veileder, ikke bare for kjernekraft i Norge, men for hele omstillingen fra fossilbasert til fornybar energi og eventuelt kjernekraft. 

Dette gjelder både for de teknologiske, økonomiske, etiske og politiske sidene av omstillingen, og i avveiningen mellom klimatiltak, samfunnets energibehov framover og forvaltningen av naturverdier. 

Et ansvarlig rammeverk for høringsprosessen er påkrevet, hvis ikke rapporten skal strande under press fra særinteresser

Etter vår mening haster det med å etablere et ansvarlig rammeverk for høringen av kjernekraftutvalgets rapport og den videre politiske behandlingen, inkludert etablering av kompetanseprosjektet som foreslås. 

Dette rammeverket må sørge for at utvalgets rapport gir kraft til den nasjonale og internasjonale planleggingen og gjennomføringen av energihamskiftet som både Norge, Europa og resten av verden er inne i. 

Et rammeverk for høringen

Foreløpig er det ikke etablert et ansvarlig rammeverk for å omgjøre høringsinnspill og politisk tautrekking til politikk som kan balansere sammenfall og motsetninger mellom energipolitikk, klimapolitikk, bærekraftig naturforvaltning og nasjonal og regional sikkerhet. 

Tvert imot har Stortinget og regjeringen hatt «frikvarter» fra energiomstillingen og kjernekraftspørsmålet så lenge NOU-en har vært under utarbeidelse, samtidig som lobbygrupper og spesialinteresser har dominert opinionsdannelsen med dieselbrøl, Norgespris og krav om sjøkabelkutt. 

Hvis ikke rammebetingelsene for behandlingen gjøres klarere, er det fare for at høringsuttalelsene vil avspeile denne situasjonen, samtidig som de overordnete forutsetningene for valgene som må gjøres i energihamskiftet ikke får en forsvarlig plass i den politiske diskusjonen.

Vindkraftutbyggingen på land gikk en rask og foreløpig død i møte i et lobbydrevet, politisk retningsskifte som unnlot å problematisere konsekvensene av dette for energihamskiftet. Vindkraftutbyggingen har i praksis stagnert etter 2020. 

Hva vil skje når det går opp for folk at et atomkraftverk i nabolaget ikke er en «pølsebod», men vil innebære betydelige begrensninger for den enkeltes økonomi og autonomi, i langt større grad enn noen vindmøller i horisonten? Det er ingen grunn til å tro at det uten videre vil være større aksept for et lokalt kjernekraftverk enn for vindmøller når det kommer til stykket. Handlingslammelse og kraftmangel kan bli konsekvensen.

Utvalgets rapport kan gi energiomstillingen økt fart

Etter vår mening er utvalgets rapport en samlende veileder, ikke bare for kjernekraft i Norge, men for hele energiomstillingen og dens teknologiske, økonomiske, etiske og politiske sider. 

Det er et samlet utvalg som står bak diskusjoner og anbefalinger, og rapporten har en god balanse mellom spesialistanalyser av alle faktorer som bidrar til valg av energibærere, og et samlet og samvittighetsfullt skjønn som viser en ganske tydelig vei videre både for kjernekraft og fornybar kraft. 

Den globale energiforsyningen er inne i et hamskifte. Den er i begynnelsen av en nokså kaotisk «overgangstid» fra å være fossilbasert, til å basere seg mest på fornybare kilder (sol, vind og vann). Mye er uavklart, og beslutningene som tas har stor risiko. 

Hamskiftet er mest en konsekvens av at omstilling til utslippsfri energi kan avhjelpe klimakrisen. Fossil energi er fortsatt den dominerende energibæreren, men fornybar energi, støttet av regulerbare kraftkilder som batterier, kjernekraft og inntil videre naturgass, vokser raskt. Det foregår en omfattende elektrifisering av samfunnssektorer (transport, bygninger) som tidligere var dominert av fossile energikilder. Men også økende globale sikkerhetsproblemer knyttet til politiske flaskehalser i det fossile energisystemet intensiverer hamskiftet.

I energihamskiftet taper nå de fossile energikildene i konkurransen med utslippsfri fornybar energi og kjernekraft, samtidig som klimautslippene reduseres kraftig. Det står om forsyningssikkerhet, energirettferdighet og miljømessig bærekraft (energitrilemmaet). 

Kjernekraftutvalgets rapport og anbefalinger anviser virkemidler i det politiske arbeidet med å løse klimakrisen, naturkrisen og energitilgangen, samtidig som økende internasjonal spenning stiller nye krav. Dette politiske arbeidet krever en bred, kontinuerlig belysning fra mange kanter: forskning, økonomi, teknologi og politikk. 

Helt sentralt for det videre arbeidet er at de innebygde politiske motsetningene i saksfeltet må avveies og reduseres gjennom tålmodig, forskningsopplyst dialog, og involvering av befolkningen over tid. 

Oppfordring til regjeringen og Stortinget

Vi oppfordrer Regjeringen og Stortinget til å bruke kjernekraftutvalgets rapport til å utvikle en samlende politikk for energiomstillingen. Stortinget og regjeringen må lede en kontinuerlig dialog mellom forskningsbasert kunnskap, befolkningsinvolvering og politikkutforming. Målet må være å samle varig legitimitet og tilslutning til valgene som gjøres for å sikre energitilgangen og begrense klima- og naturkrisene.