LEDER
Første utgave av fagbladet Forskningspolitikk kom i september 1978. Redaktør var Hans Skoie, en av Norges ledende eksperter på forskningspolitikk. Utgiver var NAVFs utredningsinstitutt, NIFUs forløper.
Skoie ønsket at bladet skulle bidra til å styrke «interessen for prinsipielle spørsmål knyttet til norsk forskningsinnsats.» Første artikkel var «DNA-forskning under offentlig styring? En forskningspolitisk debatt.»
Det var klart allerede fra begynnelsen av at bladet ikke representerte Utredningsinstituttet eller forskningsrådet NAVF. Riktignok var Skoie instituttets leder, men bladet talte mer på vegne av ham enn på vegne av instituttet. Uansett var formålet klart: Bladet skulle være en uavhengig stemme som bidrar til en kunnskapsbasert forskningspolitisk debatt. I 2000 fikk da også kolofonen henvisninger til Fagpressen og Redaktørplakaten.
Da jeg arbeidet i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet på 1990-tallet lå Forskningspolitikk alltid ute i lesekroken. Skoie dukket også selv opp fra tid til annen, som en sentral forskningspolitisk analytiker.
Slik jeg ser det har bladet hele tiden hatt en viktig funksjon som en bro mellom to verdener med ulike språk, formål og tenkemåter: De forsknings- og innovasjonspolitiske miljøene på den ene siden, og forskere som forsker på forskning, innovasjon og tilhørende politikkområder på den andre.
Problemet med den tradisjonelle politiske bruken av forskning er at prosessene gjerne fremstår som lineære: Byråkratene bestiller «data», forskerne leverer så forskning som byråkratene og politikerne omdanner til politikk. Tanken er vel at en slik kunnskapsbasert politikk blir mer «rasjonell» og «objektiv».
Dette synet representer et temmelig naivt bilde av policy-læring og politikkutforming. Politikk drives ikke av statistikk og data, men av visjoner, idealer, maktkamper og interesser. Forskere som ikke forstår de sosiale og politiske systemene forskningen deres blir en del av, vil ha vansker med å levere kunnskap som hjelper i det politiske liv. De får også problemer med å gi klare, uavhengige og kritiske råd som går på tvers av rådende fordommer og maktinteresser.
Departementene og rådene er i økende grad bemannet med folk med høyere utdanning og forskererfaring. Det styrker kommunikasjonen mellom policy-utviklere og forskere. Men vi trenger flere forskere med policy-erfaring. Forskningens insentivstrukturer oppmuntrer ikke til det, dessverre.
Med Forskningspolitikk etablerte Hans Skoie en læringsarena for forskningspolitikk. Mitt mål som redaktør har vært å sørge for at mange former for kompetanse kommer til orde, inklusive forskere, eksperter i offentlig og frivilling sektor og kunnskapsrike folk i næringslivet. Målet har vært å sikre at vi alle lærer av hverandre og at vi har et sted der alle kan har rom for å heve seg opp fra de tradisjonelle interessekonfliktene.
Jeg går nå av som redaktør. Kunnskapsdepartementet og Forskningsrådet har varslet at det fortsatt er vilje til å støtte opp under bladet finansielt. (Det er omtalt i revidert nasjonalbudsjett.) NIFU bidrar, som eier og utgiver, med resten. Inge Ramberg vikarierer som redaktør fra høsten av. Snakk med ham om bidrag!
Det har vært et privilegium å lede arbeidet med Forskningspolitikk. Jeg vil takke alle som har bidratt med tekster, råd og støtte. Takk til redaksjonskomiteen og de svenske og danske medredaktørene! En spesiell takk går til redaksjonssekretærene Inger Henaug og Annette Nordheim. Dette hadde ikke gått uten dem. Takk også til vår designer Helge Thorstvedt som med presisjon og tålmodighet har gitt bladet den visuelle profilen det trenger.