Kort sagt

Til bunns på første klasse

Vi kan ikke late som om norsk petroleumsproduksjon ikke betyr noe for klimaet.

Lederartikkel av Per Koch, redaktør i Forskningspolitikk

«Når folk begynner å føle krisen på kroppen, må de vel begynne å gjøre noe med klimaet!»  Det var en bekymret venn som kom med dette hjertesukket for noen år tilbake.

Han mente at om det ikke var godt nok at 98 prosent av verdens forskere sier at klimaendringene er menneskeskapt og at vi står overfor en global krise av enorme dimensjoner, så ville folk reagere når de så effektene av klimaskiftet.

Norske somre er varmere og lengre, orkaner herjer i USA, isbreene smelter, havet stiger, isen i Arktis er nesten borte. Det kan ikke være tvil om at en verdensøkonomi drevet av fossilt brennstoff er i ferd med å dytte verden over kanten, inn i en fremtid preget av tørke og flom, sult og sykdommer, folkevandringer og krig.

Handlingslammelse

Allikevel preges verden av noe som best kan beskrives som handlingslammelse.

Det er for så vidt en naturlig menneskelig reaksjon. Hvis problemet er for stort og det er ingenting vi kan gjøre med det, er det heller ingen grunn til å engasjere seg.

Likevel: Faktum er at vi kan gjøre noe med det. Vi har den teknologien og kunnskapen vi trenger for å erstatte fossilt brensel med rent. Vi har de hodene og den kompetansen vi behøver for å endre incentiver, infrastruktur og den måten vi bruker naturressursene på. Man kan med rette si at forskning og innovasjon har ført oss ut i ulykka, men forskere og innovatører har også kommet med løsninger. De har levert.

Og for dem som er mer kynisk anlagt: For Norge representerer vendepunktet også enorme forretningsmuligheter. Vi har mye relevant kunnskap og kompetanse vi kan bruke i møtet med de globale utfordringene.

Ser en annen vei

Men sjelden har vi vel sett et næringsliv og politisk miljø mer preget av etablerte interesser og vanetenkning enn akkurat nå.

Aftenposten uttrykte nylig på lederplass at en styrt avvikling av oljenæringen er en dårlig idé:

«Verden trenger fossil energi i overskuelig fremtid, og ingen vet når fornybar energi blir stort og effektivt nok til at det kan erstatte olje og gass.»

Hovedargumentet var at en avvikling av norsk oljeindustri bare vil bli erstattet av økt produksjon andre steder i verden.

Å tette  hullet i vår side av båten vil med andre  ord være et spill av krefter fordi det er så  mange hull andre steder i skroget som vi ikke har kontroll over. Skipet synker,  men vi kan i hvert fall glede oss over at vi  går under på første klasse.

14. februar holdt sentralbanksjef Øystein Olsen sin årlige tale. Han påpekte at fjorårets rapport fra FNs klimapanel er alarmerende. Diagnosen var på plass.

Men svaret var preget av full ansvarsfraskrivelse: «Omstillinger og innovasjon må ha sitt utspring i næringslivet.»

Omstillingen vil med andre ord komme av seg selv, når folk ikke lenger etterspør norsk olje og gass. Men inntil da må vi fortsette å hente opp så mye CO2 vi kan for å berge norsk velferd.

Norge har et ansvar

Beklager, det er ikke på denne måten man mobiliserer til en global innsats for klimaet. Om det er ett land som har en plikt til å gå foran og vise retning, så er det Norge.

Og som det påpekes i flere av artiklene i den nye utgaven av Forskningspolitikk, kan forsknings- og innovasjonspolitikken brukes aktivt til å sikre den omstillingen vi trenger, både i Norge og i verden for øvrig.

Se også: Omstilling og særstilling i Norges mest innovative næring.

Hovedbilde: Orkesteret spiller mens Titanic går til bunns. Fra spillefilmen A Night To Remember fra 1958.