I går presenterte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet sin nye portal for forskning på seksuell orientering, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet i Pride House på Youngstorget i Oslo. Portalen er et godt eksempel på aktiv bruk av forskningsformidling som virkemiddel i kampen mot fordommer mot marginaliserte grupper i det norske samfunnet.
Av Per Koch, Forskningspolitikk
Det nye nettstedet er laget på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet.
For direktoratet (gjerne omtalt som «Bufdir») kan forskning på LHBTIQ-personer (dvs. lesbiske, homofile, biseksuelle, transkjønnede, interkjønnede og queer personer) og samfunnets holdninger til dem, hjelpe dem og andre offentlige institusjoner til å kalibrere tiltak som skal bidra til økt forståelse og mindre marginalisering.
Gisle Agledahl
For LHBTIQ-personene selv kan statistikken gi dem en bedre forståelse av deres egen stilling i samfunnet.
Gisle Agledahl, kjent fra NRKs serie Jævla homo, forklarte hvordan forskningen hadde hjulpet ham til å forstå egne følelser. Han fortalte om hvordan det å leie kjæresten hans i det offentlige rom gjorde at han fikk vondt i magen.
Gjennom arbeidet med TV-serien fikk han tilgang til statistikk som viste hvor mange som misliker at homofile holder kjæresten i hånden, og som mener ordet «frastøtende» er beskrivende for homofile, og det gjorde at han bedre forstod ubehaget som fulgte med å leie kjæresten.
Med andre ord: Selv negative funn kan virke frigjørende og mobiliserende.
Generelt var han imidlertid en optimist på LHBTIQ-samfunnets vegne. Andelen av befolkningen som har negative holdninger, har gått kraftig ned de siste årene.
Han mente en snever forståelse av maskulinitet og kjønn forklarer mange av de problemene som gjenstår.
Mye positivt, men fortsatt en god del forakt
De tallene Bufdir presenterer på LHBTIQ.NO, førte til sterke reaksjoner hos mange av innlederne under lanseringen.
Riktignok har toleransen for LHBTIQ-personer økt dramatisk de siste årene – – men likevel er det slik at én av seks menn sier at de vil flytte seg for å skape større avstand til en homofil mann.
På Sørlandet og i Telemark er det hele 19 prosent som grøsser av folk de vet er homoseksuelle. 20 prosent av den norske befolkning er skeptiske til å få barn som ikke er heterofile og/eller kjønnskonforme.
Svært mange bruker fortsatt ordet «homo» som skjellsord.
«Homoministeren» er opprørt
Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland var opprørt over disse tallene.
«At en av ti nordmenn grøsser over tanken på en homofil mann er ikke mitt Norge, det mangfoldige Norge som jeg kjenner,» sa hun.
«Vi er nødt til å nå frem til disse menneskene. Vi er nødt til å gi dem kunnskap. Vi er nødt til å fortelle at slik går det faktisk ikke an å tenke! Sånne holdninger er ikke akseptert i 2018.»
Det har vært en sterk økning i rapportert hatkriminalitet, og statsråden påpekte at det er behov for mer kunnskap om dette. Hun og justisministeren vil invitere til et toppmøte om hatkriminalitet på LHBTIQ-feltet til høsten.
Som «homominister» (hennes ord) ville hun at Norge skulle ta ledertrøya og bli ledende på LHBTIQ-området i verden.
Hun avsluttet med et sitat fra helseminister Bent Høie, som klart reflekterer vitenskapssynet til disse statsrådene:
«Med mer kunnskap, så blir det mindre ondskap. Vi må skape et samfunn der det er normalt å ikke være som alle andre og å være seg selv.»
Bufdirs motiver
Bufdir mener både stat, regioner og kommuner kan bruke denne forskningen til å vurdere omfanget av de utfordringene de står overfor og om politikken har en effekt over tid. De regner også med at LHBTIQ-organisasjonene vil bruke nettstedet i sitt arbeid.
Representantene for Bufdir, med seksjonssjef Solveig Valseth i spissen, var ydmyke når det gjaldt hvor mye dagens tall kan si om dem dette gjelder. Det er spesielt vanskelig å si noe om små grupper i befolkningen.
De påpekte også at siden forskning av denne typen krever kategorier, kan de virke begrensende i et samfunn i stadig endring. Mange føler seg ikke hjemme i de gamle boksene.
De viste videre til problemene som følger av at identiteter overlapper og krysser hverandre. Det er for eksempel ikke nok kunnskap om transpersoner, ikke-binære kjønnsidentiteter, queer (personer utenfor hetero-normen) og skeive med innvandrerbakgrunn.
Som de sa: «Tall og statistikk må brukes med forsiktighet.»
De advarte for eksempel mot å generalisere om heterofile menn fra Sørlandet ut fra aggregerte data.
Med andre ord: Flere av innledernes sterke tro på forskningens samfunnsomformende makt ble balansert med Bufdirs edruelige forståelse for forskningens begrensninger.
Nettstedet
Nettstedet er organisert rundt artikler om utvalgte tema, slik som «Hvor mange er lhbtiq?», «Familie, foreldreskap og barn», «Arbeidsliv», «Helse» m.m. Artiklene inneholder en rekke figurer som presenterer relevante tall fra forskningen.
Figurene har pekere til mer informasjon om hvor tallene kommer fra og hvilke forskere som står bak undersøkelsene. Hver artikkel har også en litteraturliste, med pekere til relevante artikler og rapporter.
I det store og det hele lever derfor nettstedet opp til tanken om open science, noe som også vil være til hjelp for andre forskere.
Selv om nettstedet inngår som svar på et overordnet samfunnsoppdrag (å bekjempe homofobi og transfobi) er språkbruken i artiklene jevnt over nøytral og beskrivende. Men artiklene presenterer likevel tallene i en kontekst og med tolkninger som gjør dem lettere å forstå for leseren.
Nettstedet er lett å navigere, det har en enkel og tiltalende design og et godt og lett leselig språk.
Forskning som frigjører
Det er naturligvis mulig å argumentere for at slagord som «Med mer kunnskap, så blir det mindre ondskap» reflekterer et passe naivt syn på forskningens betydning.
I en tid med økende ekstremisme og tiltakende polarisering, der «fakta» er det som bekrefter egne fordommer og egen stammetilhørighet, og alt annet er fake news, er det blitt vanskeligere å være optimist på den opplyste debattens vegne.
LHBTIQ-debatten i sosiale media bærer ofte preg av aktiv misbruk og feiltolkning av forskning og data. For en del er negative holdninger til LHBTIQ blitt en integrert og definerende del av egen identitet. Ingen argumenter biter.
Men hvis slike debattanter blir møtt med saklig informasjon («Nei, det er ikke slik at et flertall av Norges befolkning er mot homofile») vil denne kunnskapen kunne være med på å endre holdninger hos tvilerne som følger denne debatten.
Under enhver omstendighet vil portalen være av stor nytte for politikere og policy-utviklere nasjonalt og regionalt, for LHBTIQ-aktivister og for forskere.
Se også:
Himla vanskelig å være homo, av Mari Trommald, direktør i Bufdir
LHBTIQ.NO
Om arrangementet under Oslo Pride
