Forskerforbundet har startet en kampanje for å grunnlovsfeste akademisk frihet. Men hva tenker akademikere på når de hører «akademisk frihet»? Alt fra at grunnlovsforslaget virker lite forskningsbasert, til at begrepet er fullt av paradokser og at det pågår en stille død, dukker opp.
Lisbet Jære for Forskningspolitikk
Akademisk frihet handler om institusjonell frihet sier Hilde Gunn Slottemo, nestleder i Forskerforbundet. Foto: Lise Musum Stangvik
«La forskningen være fri – ta akademisk frihet inn i Grunnloven» heter kampanjen Forskerforbundet startet sammen med Norsk Studentorganisasjon i mars. Den bygger på et forslag fra SV om en egen § 107 i Grunnloven som skal verne om fri forskning.
– Kampanjen har fått mye positiv oppmerksomhet, og har vært en god måte å løfte fram betydningen av fri forskning og kunnskap. Vi må kunne stole på at forskere er frie fra maktstrukturer og økonomiske interesser – av alt som forsøker å påvirke, styre eller lokke, sier nestleder i Forskerforbundet, Hilde Gunn Slottemo.
Forslaget til grunnlovfesting er snevrere enn begrepet akademisk frihet i seg selv, poengterer hun.
– Begrepet akademisk frihet – det brukes bredt og vidt, og vi bruker det ofte innforstått uten å si hva vi legger i det. Det handler om institusjonell frihet – institusjonens frihet til å styre seg selv – og enkeltpersonens faglige frihet, sier Slottemo.
Hun er først ute i denne artikkelen om akademisk frihet. Men som vi skal se, spriker assosiasjonene til begrepet blant forskere og studenter. Og hurra for det – dette er helt i tråd med den akademiske frihetens egen ånd om å utfordre etablerte sannheter. Én fellesnevner går likevel igjen: Forskere er bekymret for en stadig hardere kamp om eksterne midler.
Profilerte forskere fronter kampanjen
Flere kjente forskere fronter kampanjen, som Nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser ved Kavliinstituttet ved NTNU, og Dag Hessen, professor i biologi ved UiO.
– Akademisk frihet ble presisert og styrket i arbeidet med ny universitets- og høyskolelov, og det kan være lett å tenke at det ikke trengs mer formelt vern. På den annen side er dette et så prinsipielt viktig standpunkt at det med fordel kan forankres i Grunnloven. Prinsipper som kan virke syrefaste mot holdningsendringer, kan fort vise seg å komme under press, også ideologisk, sier Hessen.
– Ser du noen trusler mot akademisk frihet i Norge?
– Selv om prinsippet om akademisk frihet står sterkt i Norge, ser jeg flere utfordringer. En av dem handler om selve finansieringen, og at en stadig større pott går til forhåndsdefinert, “nyttedrevet” forskning organisert i store programmer. Ingen er imot at forskning skal være nyttig, men det må fortsatt være rom for mer nysgjerrighetsdrevet forskning, sier Hessen.
Dårlige tegn i tiden
– Hvorfor fronter Forskerforbundet grunnlovsforslaget?
– Vi ser flere urovekkende utviklingstrekk, og mener det er bedre å være føre var. Økende politisk polarisering, kommersialisering av forskning og erfaringene fra USA viser hvor raskt det kan gå galt – også i etablerte demokratier. Ifølge rapporten Academic Freedom Monitor 20251 er det dessuten grunn til bekymring for utviklingen i Europa, sier Slottemo.
Et annet argument er at med en paragraf om akademisk frihet i Grunnloven, vil forskningsinstituttene, forskning ved sykehus og museene også nyte godt av det.
– Er du ikke redd det kan bli symbolpolitikk?
– Symboler er viktige, de sier noe om samfunnets verdier, hvem vi ønsker å være, hvor vi står. Symboler er ikke bare pynt, sier Slottemo.
Velkommen til debatt
Hvis det mot formodning ikke skulle bli grunnlovsendring, synes Slottemo at de allerede har oppnådd mye.
– Vi trenger en vedvarende debatt rundt spørsmål som: Hva er akademisk frihet? Hva er forskningsfrihet? Hvilke rammevilkår trengs? Hva kan true den, og hvordan skal vi beskytte den?
En grunnlovsfesting vil heller ikke være en løsning på alle utfordringene sektoren står overfor. I en arbeidsmiljøundersøkelse som NIFU2 nylig har gjort for Forskerforbundet kommer det fram at en trangere økonomi og mer ekstern finansiering har ført til større konkurranse om midler og stillinger, og mindre handlingsrom for forskere.
Fri for frykt men mangler midler
Frykt for å ytre seg er ikke noe professor ved Institutt for biovitenskap ved UiO, Kristian Gundersen, kjenner særlig på for egen del. Er det en debatt om akademisk frihet, så stiller han opp. Det gjør han også over telefon en fredag ettermiddag mens han sitter på et tog med dårlig dekning.
– Hva tenker du om Forskerforbundets kampanje om å grunnlovfeste akademisk frihet?
– Gjerne for min del, men den vil ikke bøte på noen av hovedproblemene. Det kan gi et visst vern dersom det skulle dukke opp et autoritært regime. Men det hjelper ikke for å endre hverdagen der forskernes mulighetsrom og frihet stadig innskrenkes. Så har jeg meldt meg ut av Forskerforbundet. De tilpasser seg politikerne – det er mulig det er klokt av dem. Jeg må si det jeg mener.
– Får du si hva du mener?
– Det kan jeg, det hjelper vel at jeg har kommet et stykke på vei i karrieren og er litt kjent. Men jeg får ikke bevilgninger til å jobbe med det jeg best kan.
– Hvorfor ytrer du deg?
– Noen må si fra! Og en av dem er meg. Jeg sier ting som mange ikke vil si, men tenker. Flere har sagt til meg, «ikke gjør det eller si det, det kommer til å straffe seg». Det er muligens sant. Vi har jo bare ett forskningsråd i Norge, og det er vel ikke så smart å kritisere dem.
En stille død
Det er mye snakk om dårlige kår for akademisk frihet i USA og Ungarn, men Gundersen mener vi også må rette blikket mot oss selv. Det skjer en mer hverdagslig silent killing av akademisk frihet i Norge som gjør forskningen mer ensrettet og mindre samfunnskritisk.
«Akademisk frihet på institusjonsnivå er berettiget ‘bare’ for å sikre friheten for enkeltforskere, forskningsgrupper og fag. Forskernes frihet slutter der ledelsens frihet begynner,» skrev han i kronikken «Akademisk frihet finnes ikke lenger»3 fra februar
– Hva hjelper det med institusjonell frihet når ledelsene ved universitetet snakker samme språk som næringslivsfolk og politikere? Historisk var det en selvfølge at den akademiske friheten lå hos forskeren selv, mens det etter hvert ble endret til at det er institusjonen som hadde friheten. Og da blir spørsmålet også, hvem er «institusjonen»?
For opptatt av strategier, programmer og visjoner
Han argumenterer for at universitetene er blitt byråkratisert, og bruker uhorvelige ressurser på å administrere, lage strategier, visjoner og programmer. Forskerne på sin side er blitt gode til å legge bånd på seg, og tilpasse søknader og forskning til de satsinger som til enhver tid er i vinden.
– En må hele tiden trykke på de rette knappene. Det er det nok mange som kjenner seg igjen i.
Og dette påvirker muligheten for å drive god forskning. En studie fra Nature i 20234 viser at forskningen er mindre grensesprengende enn før, til tross for flere forskningsprosjekter.
– Vi har gått glipp av store oppdagelser. En av årsakene er et finansieringssystem med korte tidshorisonter. Om vi skulle hatt dagens forskningspolitikk på 1800-tallet, ville vi hatt fantastiske parafinlamper – men ikke utviklet elektrisiteten. De ville satset på det som var «nyttig», og det var parafinlamper.
Kierulf om ytringsfrihet
Artikkelen startet med grunnlovsforslaget. En ekspert på både dette med ytringsfrihet og lov og rett, er Anine Kierulf, professor i jus ved UiO. Hun ledet utvalget for akademisk ytringsfrihet (NOU 2022:2), som også ble kalt Kierulf-utvalget5.
– Når folk snakker om akademisk frihet, snakker de om det samme?
– Jeg kan ikke vite hva «folk» sier om akademisk frihet. Men slik jeg forstår det så har den en institusjonell komponent – institusjonens frihet fra politisk og finansiell overstyring, og en individuell – de vitenskapelig ansattes frihet til å forske på, undervise i og formidle om faget sitt på den måten de selv velger, sier Kierulf
Det er umulig å få henne til å «synse» om ståa til akademisk frihet. Og hun har et poeng, fordi i motsetning til vanlig ytringsfrihet, er det klare krav til kvalitet i den akademiske.
Mange av forslagene fra Kierulf-utvalget kom inn i universitets- og høyskoleloven. Som at institusjonene har ansvar for å verne dem som utøver akademisk frihet, og de ansattes rett til og ansvar for å drive formidling.
– Hvordan lovendringen har påvirket den akademiske ytringsfriheten i praksis i etterkant vet jeg lite om. I utvalget var vi opptatt av at vilkårene for ytringsfrihet har vel så mye med kultur som med lover å gjøre, sier Kierulf.
Det som ikke kom inn, var forslaget om obligatorisk opplæring i akademisk frihet hos institusjonene. Her møtte den akademiske friheten seg selv i døra; institusjonene ville nemlig bestemme det selv. Kierulf er nysgjerrig på hvilke institusjoner som har innført dette etter egen selvbestemmelse.
Bekymret for selvsensur
Det er flere ting som setter grenser for den akademiske ytringsfriheten. Blant de ytre står finansiering helt sentralt. I tillegg kan den harde offentligheten virke begrensende. Av de indre trekker Kierulf frem midlertidighet og svak ledelse som strukturelle hindre, og viser til at selvsensur er utbredt.
«Selvsensuren kan skyldes noe så enkelt som at det rett og slett ikke lønner seg å formidle. Tid er et knapphetsgode. Når det eneste som egentlig teller for å komme seg opp og frem i akademia, er tunge publikasjoner og undervisning, er det ingen grunn til å bruke tiden sin på noe annet. Hvorfor formidle hvis det bare gjør at man rykker tregere opp?»6,står det i rapporten. Utvalget oppfordrer akademikere til å ha et bevisst forhold til impulsen til selvsensur, og formidle selv om det kan være ubehagelig.
Også Kierulf er opptatt av at en svekkelse av basisfinansieringen gjør forskningen mindre fri, fordi den i større grad må hente midler fra utlysninger, programmer og oppdragsgivere. Det som har fått mindre oppmerksomhet, er at statlig finansiering også medfører en sårbarhet – for politiske endringer i synet på vitenskap. Utviklingen i USA tjener som et skrekkeksempel.
Hun er også bekymret over at mye av den offentlige samtalen er blitt flyttet fra redaksjonelle medier til de sosiale, der våre menneskelige svakheter blir utnyttet av algoritmer for kommersielle formål.
Grunnlovsforslaget ikke forskningsbasert
– Hva tenker du om forslaget til at akademisk frihet skal grunnlovsfestes?
– Utvalget så på dette og endte opp med å ikke anbefale det. En grunn er at vi allerede har § 100 om retten til ytrings- og informasjonsfrihet.. Forskning viser også at grunnlovfesting ikke nødvendigvis bidrar til bedre vern av noe som allerede er omfattet av lovverket. Jeg vet ikke hvilke undersøkelser Forskerforbundet har gjort, men jeg må si forslaget virker litt lite forskningsbasert.
Sett fra en vitenskapsteoretikers synspunkt
Henrik Berg, professor i vitenskapsteori og psykologi ved UiB, starter intervjuet med å komme med en advarsel.
– Jeg antar at min inngang til dette skiller seg ut fra de andre du har snakket med, i kraft av at jeg er vitenskapsteoretiker og forsker på vitenskapen, sier Berg
En vitenskapsteoretiker studerer, analyserer og reflekterer kritisk over hva vitenskap er, og et metaperspektiv på akademisk frihet er akkurat hva denne artikkelen trenger.
– Hva er det første du tenker på når du hører akademisk frihet?
– At det er en lovsang – et ideal som det tas litt for gitt at alle ønsker, men som ikke er blitt analysert og diskutert grundig.
Store motsigelser og store ord
Han peker på motsigelsene som ligger i ulike deklarasjoner om akademisk frihet, som Magna Carta Universitatum. Det ble underskrevet av rektorer ved europeiske universiteter i forbindelse med 900-års jubileet til universitetet i Bologna i 1988, Europas eldste universitet.
– Her står det at «forskning og undervisning skal være intellektuelt og moralsk uavhengig av alle politiske og økonomiske interesser». Men er det virkelig noen som mener dette? Forskning knyttes ofte til såkalt kunnskapsberedskap, og anses som verdifull for økonomi og politikk – ikke uavhengig av det.
Et annet dilemma finner han i Bonn-erklæringen for akademisk frihet, hvor en av komponentene er retten til å dele, spre og publisere forskningsresultater.
– Men dette er ikke noe som skjer i den virkelige verden. Forskningsresultater er underlagt etiske retningslinjer. Forskningsresultater som er skadelige for berørte parter, kan ikke deles fritt
En viss berøringsangst
At disse dilemmaene ikke er en del av diskursen om akademisk frihet, er en stor mangel. Det er også tendensen til å snakke om vitenskap som noe som bare har gode utfall, mener Berg.
– Hvis det hadde vært tilfelle – at vitenskapen eksisterte helt på siden av samfunnet – eller at vitenskapen kun hadde positive utfall – så kunne man hatt full akademisk frihet. Men all den tid vitenskap påvirker samfunnet, og kan påføre skade, må vi også snakke om innskrenkning av akademia.
Vitenskapen har komplekse utfall, og det som er bra for et område, kan være ødeleggende for et annet. Berg kommer med et eksempel. Industrialisering er usannsynlig uten vitenskap, og klimakrisen er usannsynlig uten industrialisering.
– Det er en viss berøringsangst for om å gjøre en arbeidsom, grundig jobb med akademisk frihet. De akademiske dydene som en ellers bruker når en studerer for eksempel historie eller politikk, blir plutselig irrelevante. Akademisk frihet fremheves som et universelt uinnskrenket ideal, men framstår ubegrunnet, sier Berg
Student vil ha akademisk ansvar
Norsk studentorganisasjon (NSO), som er en paraplyorganisasjon for studentorganisasjoner, vedtok i april resolusjonen «Akademisk ansvarliggjøring av folkerettsbrudd».7 Den krever stopp av forskningssamarbeid med enkelte israelske utdanningsinstitusjoner og suspensjon fra EUs forskningsprogram Horisont Europa.
Rawan Jahour, student ved NTNU og representant i Studenttinget, mener akademisk ansvar går under radaren i debatten om akademisk frihet.
– Hva tenker du på når jeg sier “akademisk frihet”?
– Jeg tror jeg har en mest frustrert holdning, det er et begrep som er vanskelig å forholde seg til. Akademisk frihet har de siste tre-fire årene har blitt brukt som en slags ansvarsfraskrivelse når det gjelder etiske prinsipper.
Hun påpeker at det finnes mange historiske eksempler på at forskning kan bidra til å legitimere undertrykkelse. Et ferskt eksempel er at tidligere rektor ved NTNU, Anne Borg, i 2023 beklaget at historisk forskning hadde bidratt til å svekke sørsamiske rettigheter til landområder.
– Vi bor i et samfunn med ideologier og politikk, og ingenting vi forsker på ender egentlig opp med å være upolitisk. Vi må stille spørsmål ved hvilken frihet, og hvem sin frihet, vi egentlig forsvarer i debatten om akademisk frihet.
Droneteknologi på samvittigheten
Hun reagerer på mangelen på etiske vurderinger både fra foreleser og studenter i forbindelse med utvikling av teknologi ved NTNU.
– Det er mange her som for eksempel er glade i droneteknologi, men det brukes også i våpen. Man har prøvd å ta den debatten, og enkelte forelesere har anerkjent at «Jo, vi burde snakke mer om i etikken i dette». Det er en skummelt passiv holdning å ha. Her er det mye berøringsangst, og det som er ubehagelig skyves under teppet. Akademisk frihet er ansvar, og du må akseptere alle konsekvensene av det du forsker på, sier Jahour.
Hva er utdanning, hva er dannelse, og hva skal et universitet være? Jahour mener at vi i dag er for opptatte av at universitetenes oppgave er å utdanne arbeidskraft. De har et bredere ansvar: å utdanne mennesker som kan tenke selv, utfordre det etablerte og stille spørsmål.
– Universitetene i dag mangler evne til å utfordre politikken. Det er en nesten permanent nøytralitet, sier Jahour.
Avslutning og «noen var der»
Akademisk frihet er et vakkert prinsipp, men det kan også være ubehagelig for dem som tester det ut i praksis. Det inneholder flere paradokser, som at forskning skal være intellektuelt og moralsk uavhengig av politiske og økonomiske interesser, men er ikke dette en logisk knekk?
Det møter også seg selv i døra, når universiteter og høyskoler ikke vil forplikte seg til å lære opp studenter og ansatte i akademisk frihet, fordi de vil ha frihet til å bestemme det selv. Så hvem er det da som kan nyte av friheten?
Og hva sier det om systemet vårt når forskere driver med selvsensensur, fordi de er redde for å ikke få penger fra Forskningsrådet eller terge på seg rektor?
Siste ord får Hilde Henriksen Waage, professor i historie med Midtøsten som ekspertområde, og vinner av Fritt Ords ytringsfrihet i år. Hun sa følgende da hun mottok prisen:
«Hvordan er det å være forsker og forske på brennbare temaer? Hvordan er det å gå fra å være heks til å bli helt? Jeg kan forsikre dere alle om at det er veldig lett å være helt, og ganske vanskelig å være heks. Nå for tiden kan jeg ikke gå på gaten uten å få massevis av hyggelige kommentarer, og jeg er bare så glad og takknemlig for å ha fått denne prisen av Fritt Ord. Men det er et stort tankekors at det var seksualforbryteren Jeffrey Epstein som førte til den store rehabiliteringen av meg i offentligheten.
Hva var det jeg hadde gjort, som førte til at jeg i mer enn 20 år var ansett for å være en slags folkefiende? Hvorfor var det ingen som sto sammen med meg i offentligheten og forsvarte meg og hjalp meg? Hvor var resten av Norge?
For all del – det var en del av det norske samfunnet som sto der, klippefast: akademia.»
- Academic Freedom Monitor 2025 ↩︎
- Høy forekomst av psykiske plager blant stipendiater og postdoktorer – NIFU ↩︎
- Akademisk frihet svekkes i Norge: Hva skjer med universitetene? ↩︎
- Papers and patents are becoming less disruptive over time | Nature ↩︎
- NOU 2022: 2 – regjeringen.no ↩︎
- NOU 2022: 2 – regjeringen.no side 83 ↩︎
- Akademisk ansvarliggjøring av folkerettsbrudd (LM 2026) ↩︎