Fra arkivet

Tredje generasjons innovasjonspolitikk – hva er det?

Technopolis har levert en ny rapport til Forskningsrådet om hva som bør gjøres i norsk innovasjonspolitikk. De viser til OECD-rapporten om norsk innovasjon, og OECDs triple transition imperative for Norge:

  • Et skifte mot en mer variert og robust økonomi
  • Utviklingen av et mer konkurransedyktig, effektivt og kostnadssvarende innovasjons- system
  • Støtte forskning og innovasjon som kan møte et mangfold av sosiale utfordringer.

Som Erik Arnold fra Technopolis skriver i denne utgaven av Forskningspolitikk, henger dette sammen med overgangen til det man har kalt en tredje generasjons innovasjonspolitikk.

Første generasjon er basert på en lineær forståelse av innovasjon, der nyskapingen blir overført fra forskningsmiljøene til næringslivet. Offentlige investeringer i FoU er her begrunnet med markedssvikt: Tanken er at bedriftene vil underinvestere i FoU fordi de ikke kan beholde det fulle utbyttet selv.

Andre generasjon er basert på en bedriftssentrert systemisk forståelse av innovasjon, der man ser på samspillet mellom de ulike aktørene i samfunnet og hvordan de lærer av hverandre. Her er det offentliges oppgave å motvirke systemsvikt gjennom å sikre den finansieringen, de institusjonene og de rammeverkene folk og bedrifter trenger for å lære.

Tredje generasjons innovasjonspolitikk er et nyere konsept, som fortsatt er under utvikling. De fleste som jobber med dette, er vel enige om at dette rammeverket inneholder i hvert fall de følgende elementene:

  • En orientering mot sosiale og globale utfordringer, gjerne eksemplifisert ved FNs bærekraftsmål.
  • En idé om at disse store utfordringene krever mer enn nye oppfinnelser og nye ideer
    (gitt at disse kan skape like mange problemer som de løser). Det er ofte behov for en omstrukturering av økonomien, produksjonsapparatet og kanskje til og med det sosiale systemet om man skal sikre en bærekraftig fremtid.
  • Gitt at forskning og innovasjon kan skape like mange problemer som de innovasjonspolitikk
    løser, må ansvarlighet og bærekraft være med i bedriftenes og forskernes tenkning fra dag 1. Policy-utviklerne må på sin side ta hensyn til bærekraft og ansvarlighet i all planlegging, finansiering og oppfølging.
  • Mange av de utfordringene man skal møte ligger i fremtiden, og alt det man gjør har konsekvenser for fremtiden. Ingen kan forutsi fremtiden, men forskere og policy- utviklere kan lage ulike scenarier om fremtiden og på den måten identifisere utfordringer og muligheter man kan forberede seg på.
  • Alle berørte skal involveres i politikkutformingen, ikke bare de som tradisjonelt har vært regnet som faglige og politiske eksperter.

Det norske forsknings- og innovasjonspolitiske systemet er ikke satt opp for å takle en slik politikk rettet mot fremtidsorientert omstilling (transition). Men det gjøres noe: Forskningsrådet er for eksempel medlem av det internasjonale Transformative Innovation Policy Consortium, og Innovasjon Norge har gjort bærekraft og ansvarlighet til et bærende element i alt de gjør. Det vi mest av alt trenger nå er en bedre koordinering på politisk nivå.

Per Koch, redaktør

Bilde: Deltakere på et seminar i TIPC (Transformative Innovation Policy Consortium) og SPRU utenfor Brighton 21. mai 2019. (Foto P Koch)

Se også vårt intervju med Johan Schot fra Universitetet i Utrecht (tidigere SPRU-leder) og forsker i TIPC.