Sektorprinsippet innebærer at hvert departement har ansvar for forskning innenfor sine ansvarsområder. Erik Eriksen argumenterer for at dette prinsippet bør skrotes, av to grunner: For det første er begrunnelsene for prinsippet ikke holdbare. For det andre er prinsippet til ulempe for forskningen.
Erik Eriksen
Hvorfor er sektorprinsippet til ulempe for forskningen?
La meg ta den siste begrunnelsen først. Ulempen er at prinsippet presser forskning til ytterkanten av den politiske interessesfære.
Her er tre eksempler på manglende interesse:
De som ønsket å benytte NRKs valgomat, måtte velge 3 av 18 forhåndsdefinerte politikkområder. Politi og forsvar var to av disse. Forskning var ikke nevnt. Alle tre politikkområder koster staten anslagsvis 50 milliarder i året, men i Forsvaret jobber det 18 000 mennesker og i politiet 19 000.
Innenfor forskning jobber det nærmere 90 000. Forskning er i tillegg et av de viktigste verktøyene vi har for å klare overgangen fra petroleum og for å overleve klimakrisen. Hvorfor nevnes da ikke forskning som et viktig politikkområde?
Programmet Debatten i NRK har holdt på siden 2011. Hundrevis av politikkområder er diskutert. Aldri forskning. Til slutt; da Borten Moe overraskende kastet Forskningsrådets styre, var det knapt noen reaksjon i Stortinget, det til tross for at Moe gikk utenfor sine fullmakter, siden det var regjeringen som hadde oppnevnt styret. Debatten foregikk i stedet internt i forskersamfunnet.
Allerede den første maktutredningen pekte på at departementene fungerer som interessegrupper for de mål de er satt til å ivareta. Derfor er det viktig for landbruket, energisektoren og næringslivet å ha egne departementer. Forskning har ikke et eget departement. Gjennom det er forskningen svekket. Det er prisen man betaler for at forskningen er spredt på 16 departementer.
Sektorministre er ikke opptatt av forskning, fordi tidsperspektivet er for langsiktig. Det de er opptatt av, er dagsaktuelle saker. Samferdselsministeren er opptatt av veier og tog, energiministeren av vindmøller og kraftpriser. Ingen av dem er opptatt av forskning. Det skyldes i tillegg at når forskningen er spredt på flere departementer, blir forskning bare en liten andel av hvert departements budsjett, og følgelig mindre viktig for hver sektorminister.
I tillegg er det slik at ingen statsminister ønsker å bivåne en konflikt mellom to departementer. Tilløp til konflikter avverges tidligst mulig i forløpet. Når alle departementer er ansvarlige for forskning, vet alle at det gjelder å holde en lav profil på dette feltet og ikke provosere andre departementer. Det vet også forskningsministeren, som vil vokte seg vel for å komme med utspill som kan vekke sektordepartementene til strid. Den kommende stortingsmeldingen om forskning vil bære preg av dette.
Borten Moe sendte ut prøveballonger da han sa at han ville se på både Forskningsrådet og sektorprinsippet i den kommende stortingsmeldingen. Det er ingen dristig spådom at med mindre statsministeren engasjerer seg, vil meldingen, etter å ha gått igjennom en høringsrunde i departementene, komme med en omfattende analyse, men få revolusjonerende forslag. Det vil komme noen justeringer og mindre endringer, men i stort vil det meste bli som før.
Hvorfor er argumentene for sektorprinsippet ikke holdbare?
Når sektorprinsippet svekker forskningens politiske oppmerksomhet, kan man lure på hvorfor noen ønsker å opprettholde ordningen. Det skyldes nok at de fleste som forsvarer prinsippet, enten arbeider innenfor sektorordningen selv, eller har nytte av prinsippet, eller at man baserer seg på det man i organisasjonsteorien kaller en rasjonell tilnærming til hvordan organisasjoner fungerer. Veilederen for sektorprinsippet kan illustrere dette.
Veilederen sier at sektorprinsippet omfatter åtte elementer. Det første er at departementene skal ha oversikt over sektorens kunnskapsbehov. Smak på den. Det arbeider 157 mennesker på fulltid med forskning i departementene. De fleste arbeider i Kunnskapsdepartementet og i Næringsdepartementet. I de øvrige departementene arbeider det i gjennomsnitt 3 personer med forskning. De tre skal altså ha oversikt over sektorens kunnskapsbehov.
Skal man ta det på alvor, innebærer det for Olje- og energidepartementets del at tre personer skal ha oversikt over kunnskapsbehovene innenfor olje, gass, kjernekraft, vindkraft, solenergi, bioenergi, osv. Innenfor olje skal de så ha kunnskap om behovene innenfor leting, utbygging, produksjon, HMS, rørtransport og salg. Innenfor leting skal de ha kunnskap om behovene innenfor geologi, geofysikk, reservoarteknologi, boring, petroleumsteknologi og miljøkunnskap.
Det sier seg selv at ingen har kunnskap om sektorens kunnskapsbehov slik prinsippet forutsetter. De behovene som målbæres av departementene, vil til enhver tid være tilfeldige og tidspåvirket.
Det andre elementet i veilederen er at departementene systematisk skal vurdere forskning som virkemiddel for å nå sektorpolitiske mål. Forestillingen ser ut til å være at noen kloke hoder i et departement ser inn i glasskulen og ser noen problemstillinger som det kunne være nyttig å få svar på om 3–5 år.
Slik fungerer det jo ikke. Dersom departementet identifiserer problemstillinger det kunne vært lurt å få belyst, nedsetter det enten et utvalg for å belyse saken innen en gitt tidsramme, eller det ber en kunnskapsrik person, gjerne akademiker, lage et kortfattet problemnotat. Man henvender seg ikke til en forskningsinstitusjon. Det ville i tilfelle også være et brudd med ordningen om at departementene stort sett overfører sine forskningsbevilgninger til Forskningsrådet, og så er det Forskningsrådet som bevilger til prosjekter. Departementene har knapt noen innflytelse over hvilke prosjekter som får støtte.
Slik kunne man fortsatt med de øvrige seks elementene. Bildet er det samme: Forestillingene prinsippet bygger på holder ikke vann. Vi bør gjøre det Produktivitetskommisjonen anbefalte: Samle forskningsbevilgningene i ett departement slik vellykkede forskningsnasjoner gjør.
(De som ønsker en grundigere gjennomgang av argumenter mot sektorprinsippet, kan lese kap. 1 i boken: Innovasjon i forskningspolitikken, Erik Eriksen 2023.)
Eriksen arbeidet tidligere i Olje- og energidepartementets forskningsavdeling.
Se også Erik Eriksens innlegg i Forskningspolitikk: «Er Forskningsrådet et supperåd?» https://www.fpol.no/eriksen1 og anmeldelsen av Eriksens bok Innovasjon i forskningspolitikken https://www.fpol.no/eriksen2
Litteratur:
• NOU 1982: 3 Maktutredningen.
• Gudmund Hernes: «Hva styrer styrerne», Samtiden 1980 nr. 1, s.65/66
• «Veileder for sektoransvaret for forskning». Fastsatt av Kunnskapsdepartementet
22.08.2017.
• W. Richard Scott: Organizations, Rational, Natural, and Open systems, Stanford
University, Prentice Hall. 1981.
• Produktivitetskommisjonen, NOU 2016:3 Ved et vendepunkt: fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi.
s. 96
Toppbilde: deimagine.
