Inge Ramberg for Forskningspolitikk
Flere artikler i dette nummeret av Forskningspolitikk adresserer ulike former for samarbeid på institusjons- og samfunnsnivå som en nøkkel for å lykkes bedre med å løse sentrale kunnskapspolitiske utfordringer. Dette er krevende og langsiktige oppgaver som kan gi store gevinster med rett tilnærming.
Regjering og storting har til nå vedtatt tre samfunnsoppdrag, deriblant «Ingen barn og unge utenfor!» og «Bærekraftig fôr». Taran Thune og hennes medforfattere har her studert initierings- og designfasen fram til iverksettingsfasen. De stiller spørsmålet «Blir det noe av innovasjonsløftet for å løse store samfunnsutfordringer»?
Aud Uhlen Obstfelder og medforfattere viser på sin side til ulike spenninger i samarbeidsdrevet forskning, som vektlegger samskapning av kunnskap mellom brukere og forskere. De ser blant annet et behov for å kvalitetssikre analysene og løsningsforslagene i dialog med fagfeller, vel vitende om at de samtidig risikerer å undergrave grunnleggende prinsipper i samarbeidsdrevet forskning. De fremmer videre flere ønsker for hvordan samarbeidsdrevet forskning kan styrkes.
Gunnar Sivertsen kommenterer i sin artikkel nasjonale forskjeller i forholdet mellom forskning og samfunn, og spesifikt vektleggingen av samvärkan mellom svenske forskningsinstitusjoner og samfunnet omkring – til forskjell fra den ofte ensidige vektleggingen av formidling, samfunnseffekter og britisk-inspirerte impact cases på individnivå i Norge. Han etterlyser at norske læresteder tar et løpende organisatorisk ansvar for samarbeidet med samfunnet.
Satsning på kvanteteknologi er det andre hovedtemaet i bladet denne gang. I fjor la de nordiske regjeringssjefene frem en samarbeidserklæring for ønsket om å bli en verdensledende destinasjon for selskaper, investeringer og talenter innen kvanteteknologi.1 Bladet trykker denne gang tre kommentarer til Norsk kvanteklynges artikkel om satsninger på kvanteteknologi2 i Forskningspolitikk 2/2026.
Elisabeth Gulbrandsen og Lena Trojer peker i sin kommentar på at vi må bli «kvante-kloke» ikke bare «kvanteklare», gitt at kvanteteknologien tegner til å bli samfunnsomformende. De etterlyser «kompetanse og evne til å omsette kunnskap til samfunnsnytte» gjennom å knytte koblinger mellom forskere, forskningsinstitusjonene og forskningskulturer. Særlig sentralt mener de det er å «utvikle institusjoner som selv kan forandres gjennom samarbeidet» og ikke minst være bevisst på hvordan den nye teknologien former samfunnet. Carter Bloch og Mats Benner viser til danske og svenske erfaringer med kvanteteknologisk satsning og peker begge på styrken ved nordisk og internasjonalt samarbeid på feltet. Det kan være et vesentlig potensial for nordisk samarbeid innenfor kvanteteknologi ved å utnytte store investeringer i infrastruktur på en bedre måte. I både Danmark og Sverige er det investert massivt for å utvikle kvantedatamaskiner. De nordiske landene kan imidlertid trolig få vesentlig større gjennomslag ved felles satsninger, noe som de nordiske regjeringssjefene la til grunn i sin erklæring.
Senere i år vil Regjeringen Støre legge fram en nasjonal strategi for kvanteteknologi. Norden tegner til å bli en viktig dimensjon i denne, noe som kan gi fruktbare samarbeid om både forskning og innovasjonsaktivitet som er uoppnåelige for små nasjoner på egen hånd.