Forskning

På sporet av en syvende forfatning

Filosofen Olav Eikeland har skrevet en bok der han bruker Aristoteles til å adressere arbeidslivsforskningens møte med den norske samarbeidsmodellen. Forskningspolitikk har bedt ham reflektere over hva Aristoteles kan si oss om læring, kunnskapsforståelse, samfunnsorganisering, forskning og politikk.

Olav Eikeland, professor ved OsloMet

(For bakgrunnen til denne artikkelen, se Aristoteles, de store utfordringene og den norske modellen.)

En annen fortid

Etter den nylige oversettelsen av Graeber & Wengrows (G&Ws) The dawn of everything (2021, på norsk som Begynnelsen til alt) og Wengrows forelesning 19.oktober i år i Universitetets aula i Oslo, skrev Marit K. Slotnes i Morgenbladet (42): «Hvis en annen fortid er mulig, kan fremtiden også se annerledes ut.» Det er litt av en utfordring. Hvordan er det mulig, og har det noen politisk enn si forskningspolitisk betydning?

G&W gjør opp med historie- og utviklingsmetafysiske, skjematiske og lineæreoppfatninger av hvordan forhistoriske og førmoderne kulturer og samfunn har vært «primitive», enten i Hobbes’ naturtilstand av «alles krig mot alle» eller i Rousseaus likestilte og harmoniske urtilstand i smågrupper.

Hobbes’ Leviathan hevder å ivareta en sivilisatorisk fellesinteresse ved å disiplinere alle autoritært, siden de ikke kan styre seg selv. Rousseaus urparadis ødelegges på sin side av den samme sivilisasjonens disiplinerende
krav. Begge likestiller «sivilisasjon» med jordbruksrevolusjon og statsdannelser gjennom bydannelser basert på hierarki, arbeidsdeling og strukturell og sosial skjevfordeling av makt og velstand.

Antropologisk og arkeologisk forskning antyder nå, ifølge G&W, verken en opprinnelig «naturtilstand» eller en bestemt kronologisk eller systematisk utviklingslogikk gjennom homo sapiens’ historie. Gjennom 15-20 000 år har det eksistert store og langvarige bysamfunn uten systematisk og organisert jordbruk og uten stat eller hierarki. Likeledes fantes det autoritære hierarkier blant jeger-samlere og nomader før, ved siden av og etter stabile og stasjonære jordbrukssamfunn uten hierarki og stat.

Dessuten var det neppe én jordbruksrevolusjon. Mange forandringer gikk «frem og tilbake» over flere tusen år. Samme kultur eller samfunn har også variert sine grunnleggende samfunnsorganisatoriske prinsipper sesongmessig for løsning av forskjelligartede oppgaver. Arkeologisk og antropologisk evidens fra ikke-vestlige, ikke-skriftlige og førhistoriske kulturer antyder mangfoldige og varierte samfunn gjennom homo sapiens’ 200 000-årige liv på kloden.

En kritisk politisk bevissthet

G&W viser at det har vært slik uten å si mye om hvordan det har vært mulig. De konkluderer likevel med at menneskene må ha tenkt, reflektert og valgt kollektivt. Homo sapiens må ha hatt en politisk bevissthet om forskjellige mulige måter å organisere samarbeid og samfunn på ut fra hensiktsmessighet. De har operert innenfor naturgitte, kulturelle og materielle rammer uten å være detalj-determinert biologisk, psykologisk, sosialt, kulturelt, teknologisk eller utviklingslogisk. De har vært i besittelse av en konkret frihet gjennom evnen til å reflektere, vurdere og reorganisere seg praktisk i henhold til forskjellige oppgavers art.

G&W fremhever «the Wendat philosopher-statesman Kandiaronk» (1649–1701), en leder for den nordamerikanske urbefolkningens motstand mot europeisk erobring og ekspansjon. Hans tanker inspirerte opplysningsfilosofien i Europa. Hans påvirkning og kritikk av datidens europeiske kultur – i ettertid vanligvis bortforklart eller ignorert – representerte tanker som et flertall av dagens vesteuropeere og nordamerikanere sannsynligvis ville kunne identifisere seg langt mer med enn med datidens europeiske autoritære, religionsdogmatiske, «gullsyke» og brutale erobrere.

Er denne evnen selvfølgelig?

Om G&Ws detaljer stemmer eller om påvisningene er originale, angår ikke mitt anliggende. Spørsmålet er hvor «mystisk» denne evnen til refleksjon og oppgavebasert reorganisering er? Skyldes den hjernestørrelsen? Er den selvinnlysende?

Mye i modernitetens «anti-moralistiske» og tendensielt deterministiske filosofi og samfunnsvitenskap taler mot det. Kan evnen eventuelt artikuleres, systematiseres og organiseres bevisst på andre og bedre måter enn gjennom dagens arbeidsdelte og forskningsbaserte, måter som ikke er helt utopisk-urealistiske? Dersom G&W har rett, det være tilfellet.

Bokens forside
OLAV EIKELAND:
PÅ SPORET AV EN SYVENDE FORFATNING
NEW DEAL PUBLISHING, DRAMMEN 2022.

En historisk-filosofisk utforskning

Spørsmålene er sentrale i boken På sporet av en syvende forfatning (På sporet …). Den er en performativ, historisk-filosofisk utforskning av hvilke «strukturtrekk» ved oss mennesker, våre organisasjoner og samfunn som hele veien har muliggjort og muliggjør en slik betinget frihet.

Boken mobiliserer lange tråder og grunnleggende distinksjoner i europeisk filosofi- og institusjonshistorie (historiske grunnbegreper) i søkingen etter svar som likevel kan ha gyldighet ut over Vestens historie

Bokens utgangspunkt ligger imidlertid i hvordan slike historiske grunngrep og begreper vokste frem, ble spilt inn, forankret og omsatt i den såkalte «kommunikative vending» i norsk arbeidslivsforskning gjennom tre tiår (1980–2010). Slik sett er utgangspunktet enda mer «perifert», «provinsielt», «lokalt» og «nedenfra» enn bare «vestlig». Dét er imidlertid poenget.

Boken er basert på skrevne tekster og dokumenter og på personlig deltakererfaring gjennom de samme tiårene av arbeidslivsforskningen i Norge. I «Hegels ånd» argumenterer boken for en opphevelse av de prinsipielle skillene som ser ut til å styrke sitt enten-eller-hegemoni mellom «empirisk samfunnsforskning», «erfaringslæring» og «filosofi» som disipliner.

Bokens poeng er likevel ikke at vestlige og europeiske utviklingstrekk er overlegne, men å vise hvordan erfaringsbasert selvrefleksjon er både mulig og nødvendig, kollektivt og individuelt, i alle kulturer, til og med innenfor og innenfra både filosofien og den moderne empiriske forskningens aller helligste: metodelæren.

Det er i og gjennom det personlige og lokale man kan avdekke det mennesker har felles tverrkulturelt, ikke utenfra gjennom grand theories. Men et personlig og lokalt gravearbeid krever organisering og en bestemt type selvrefleksjon, individuelt og kollektivt, som utfordrer hvordan kunnskapsgenerering har festnet seg institusjonelt under modernitetsregimer.

Gjennom en metodologisk anknytning til performativ og personlig egenerfaring og til hvordan akkumulert erfaring alltid allerede er innskrevet i egen kulturs historiske grunnbegreper, kan slik refleksjon skje like mye i den type kulturer G&W beskriver som i Vestens. Derfor knytter tilnærmingen i På sporet like mye an til en fremvoksende indigenous– og praktiker-forskning som til modernitetens dominerende institusjonalisering av filosofi og samfunnsforskning.

Aristoteles’ forståelse av menneskets natur

På sporet forfølger mange tråder, men handler bare tilsynelatende om helt andre ting enn G&W. Ved siden av «den kommunikative vendingen» i arbeidslivsforskningen, står forfatterens egen erfaringsdannelse og -vei sentralt sammen med Aristoteles’ filosofi og dens virkningshistorier. De traderte og tilslørende fordommene omkring Aristoteles’ filosofi er for mange til å gjennomgås her. Forenklet kan man si at På sporet bygger på Aristoteles’ forståelse av «menneskets natur». Den er annerledes enn hos både Hobbes og Rousseau, verken en alles krig mot alle eller en fredelig, harmonisk urtilstand.

Virkningshistorisk lyder Hobbes og Rousseau som forskjellige fordreide ekko fra middelhavskulturens antikke filosofi. Språk- og begrepshistorien gir en pekepinn om sammenhenger og fordreiningsmuligheter for eksempel gjennom latinens civis og greskens politês, og slektskap som «medborger» med avledningen «sivilisasjon» eller politismós på moderne gresk.

Både Thomas Hobbes (1588-1679 bildet) og Rousseau forstod sivilisasjon som bydannelser basert på hierarki, arbeidsdeling og strukturell og sosial skjevfordeling av makt og velstand (Bildet malt av John_Michael_Wright)

I moderne oppfatninger innebærer «sivilisasjon» klassesamfunn og ulikhet. Hos Aristoteles var det omvendt. Den aristoteliske «menneskets natur» – kvalitativt og kvantitativt forskjellig fra de fleste andre dyrs – bygger på at vi må samarbeide om å løse oppgaver og at vi utvikler oss individuelt og kollektivt gjennom konkrete, praktiske erfaringer (empeiría) og et sorterende og meddelende, felles talespråk (lógos). Aristoteles er dialogiker som Platon. Dialog og deliberasjon kvalifiserer oss i Aristoteles’ øyne som de mest eminente medborgerlige, det vil si politiske, blant alle dyr.

Hos Aristoteles ligger kimen til sivilisasjon i disse allmennmenneskelige grunntrekkene. Han opererer ikke med en skarpt adskilt, usivilisert «før-tilstand». Selv om mennesker kan leve uten medborgerlighet (politeía), bærer alle språkbrukere denne sivilisasjonens kimer, slik alt levende har sjel.

Utvikling betyr at de alltid allerede tilstedeværende, allmennmenneskelige og medborgerlige kimene i økende grad blir fremherskende og regulerende i menneskelig samkvem, det vil si gjennom en politisering eller sivilisering av mer «spontant» naturgitte og -bundne relasjoner, i den gamle gresk-romerske middelhavskultur skilt ut som husholdningens private sfære (oikos).

Det er i denne sammenheng merkelig underkjent at for Aristoteles var spesifikt politiske relasjoner i en umodifisert forstand, eksplisitt karakterisert ved «frihet, likhet og fellesskap». Kimene var anlagt som télos (mål eller formål) i menneskets meddelende natur. Når G&W antyder nødvendigheten av en politisk bevissthet i alle ikke- og førmoderne menneskesamfunn, er det en slik aristotelisk betydning av politikk de knytter an til. Den filosofiske utfordring består i å tydeliggjøre og forklare hva de alltid tilstedeværende sivilisasjonens kimer består i. De kan artikuleres og utvikles.

Aristoteles’ erkjennelsesfilosofi

Aristoteles’ kunnskapsteori er dessuten en flerdimensjonal gnoseologi (erkjennelsesfilosofi). Den er viktig i På sporet. Den sorterer flere og langt mer sidestilte kjennskaps- eller gnôsis-former etter deres forskjellige relasjoner mellom knower og known, snarere enn å fremheve epistêmê (sikker viten) i en endimensjonal moderne epistemologi hvor en moderne oppfatning av «vitenskap» trumfer alle «ikke-vitenskapelige» former.

Gnoseologien bygger på en dialogisk fornuft forankret i praksis og taus kunnskap som induktiv læring og erfaringsdannelse, diskutert og dokumentert i Eikeland (1997, 2008, 2022). Aristoteles’ tenkning er kritisk teori som utvikling av innsikt gjennom en sorterende og skjelnende, begrepslig nyansering og distingvering – en fremkallende erindring (anámnêsis) av taus praktisk erfaring, om man vil – utviklet innenfra praksis, henimot stadig bedre, pragma-adekvat sakstilpasning.

Olav Eikeland mener vi har mye å lære av Aristoteles forståelse av læring og forskning.
Foto av statue av Aristoteles i Stageira i Hellas Panos Karapanagiotis

Til forskjell fra en moderne vitenskapelighet hvis røtter ligger i astronomisk avstandsforskning eller teknisk intervensjonsforskning og videreutviklet til besøksforskning i moderne samfunnsforskning, er den gnôsis-form Aristoteles anså som viktigst, nemlig praxis, en performativ, «anti-othering» filosofi for «innfødte praktikere» i
slekt med dagens fremvoksende indigenous, praktiker-forskning.

Dette fremgår mange steder i det overleverte Corpus Aristotelicum. Aristoteles’ påpekning av at «sakens natur» (forskningsobjektet) må bestemme undersøkelses- og fremstillingsmetode, er velkjent. Alle mennesker sies dessuten å ha noe å bidra med til sannheten og noe godt i seg som utgangspunkt for kritisk dialog.

I utforskning og utvikling av alle menneskelige forhold må man ta utgangspunkt i utbredte oppfatninger og måter å gjøre ting på i foreliggende praksisfellesskap (ex og dia endoxôn) og gjennomgå dem kritisk-dialogisk. Dialogikken er veien til grunngrepene i alle typer undersøkelser.

Aristoteles insisterer dessuten på at hans praktiske filosofi må formuleres på et allment plan for ikke å reduseres til oppskrifter som følges mekanisk. Den praktiske filosofien utgjør en kompetanse eller dyktighet (aretê) de enkelte praktikere kan og må tilpasse til mål og krav i egne, konkrete handlingssituasjoner gjennom praktisk klokskap (phrónêsis). Både Platon og Aristoteles påpeker eksplisitt at avstandsforklaringer og besøksforskning er utilstrekkelig. Tilskueriet er utilstrekkelig. Når vi ikke forstår naturen godt nok, skyldes det ifølge Aristoteles at vi ikke lever tilstrekkelig intimt og utprøvende i og med den (hê apeiría). De uten erfaring (hoi ápeiroi) er som avholdende som observerer (theôrousin) på avstand. Aristoteles’ grunnregel er ikke «don’t go native», men «re-cognize your always already present nativeness».

To utfordringer

På sporet handler således om to aktuelle utfordringer: a) Om grunnlaget for samfunnsforståelse og samfunnsforskning og b) om grunnlaget for demokrati som aktivt medborgerskap (politeía, kalokagathía). Deres grunnlag er «det samme» hos Aristoteles, nemlig sakslik eller «pragma-adekvat» kompetanse eller dyktighet (aretê).

I tillegg til det foregående redegjør boken for forskjellige aristoteliske begreper om makt og politikk og for en grunnleggende historisk greps- og begrepsdistinksjon som dukker opp og gjør seg gjeldende i mange sammenhenger og forkledninger. Den kan også spores gjennom institusjons- og filosofihistorien tilbake til den antikke, middelhavske filosofien.

Arbeidsforskningsinstituttet

Utgangspunktet for På sporets fortelling ligger i denne distinksjonen slik den «sprang ut» i en bestemt gruppe av forskere på Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) gjennom siste halvdel av 1980-tallet, som ledd i arbeidslivsforskningen og det særegne norske, partsbaserte samarbeidet om bedriftsutvikling.

Lokalt dukket distinksjonen opp som tre skiller, 1) mellom «arbeids- eller driftsoppgaver» på den ene siden, «utviklings- eller metaoppgaver» på den andre, 2) mellom arbeidsorganisering på den ene siden, utviklings- eller metaorganisering på den andre, og 3) mellom å spille roller på scenen på den ene siden, å tre ut av rollene, drøfte og endre dem bak scenen på den andre. Disse henger nøye sammen.

Boken omhandler hvordan de lokale begrepsparene sprang ut av oppgavene vi sto overfor gjennom de nevnte tiårene som aksjonsforskere og hvordan de kunne omsettes i konkret arbeid med å etablere organisasjonslæring gjennom bred medvirkning i arbeidslivets virksomheter.

De lokale distinksjonene sprang også ut av praktiske erfaringer med «usedvanlige læreprosesser» i flere tidligere sammenhenger og ikke minst ut av samtidige, men ikke parallelle, studier av den antikke dialogfilosofien, av filosofihistorien og av historiske grunnbegreper.

Boken handler også om sammenhenger mellom kimene anlagt i antikkens empiriske dialogfilosofi på den ene siden, på den andre moderne begreper fra kritisk teori som «erfaringsbasert motoffentlighet (skholê)» som noe mer enn en praksisfrakoblet allmennoffentlighet og om muligheten for en institusjonell og organisatorisk utvidelse nedenfra av offentlighet anlagt i den norske arbeidslivsforskningen.

I den allmenne offentlighet og bevissthet har begreper som motoffentlighet, immanent kritikk og organisk intellektuell vært nærmest ukjente, glemt eller marginalisert, selv i relativt nylige forsøk på å gjenreise en diskusjon om «offentlige intellektuelle» og «formidling», hvor de kunne gjort diskusjonene mer nyskapende.

På sporet forsøker altså å problematisere de grunnleggende premissene for diskusjoner om hvordan dagens mangfoldige og altomfattende kriser kan møtes. Men hvordan dette konkret henger sammen og hvordan
sammenhengene nærmere bestemt bidrar til svar på spørsmålene a) om grunnlaget for samfunnsforståelse og -forskning, b) om grunnlaget for demokrati som aktivt medborgerskap og dessuten c) om grunnlaget for den allmennmenneskelige frihet G&W presenterer arkeologisk og antropologisk kilder og evidens for, det må man lese På sporet for å finne mer ut av.

Topp foto: Sonja Balci