Presidentvalget i USA viser hvor viktig kritisk forskning er for et levende demokrati. Valget minner oss også om demokratiets og forskningens felles røtter.
Forskningspolitikks lederartikkel oktober 2020
I sin bok basert på intervjuer med president Donald Trump kommer Bob Woodward med en meget interessant observasjon. Trump hadde forstått hvor alvorlig Corona-viruset var så tidlig som i februar i år – kanskje tidligere. Han hadde hørt på forskerne, og han trodde dem.
De vitenskapelige funnene passet imidlertid ikke inn i den fortellingen han mente ville hjelpe ham politisk, så han valgte i stedet å lyve, kontinuerlig og systematisk, med katastrofale følger for det amerikanske samfunnet. Dette er normalt en type oppførsel vi finner i totalitære regimer. Diktaturer kan godt støtte opp under forskning, men de tolererer ikke funn som svekker omdømmet til lederen.
Nå kan man innvende at politikere i demokratier også kan forsøke å bruke og fremstille forskning på en måte som tjener dem politisk. Det er riktig. Likevel: De aksepterer normalt at forskningsbasert kunnskap skal spille en viktig rolle i politikk og politikkutforming. Forskningsbaserte argumenter teller.
Trumps angrep på en kunnskapsbasert politikkutforming har av forståelige grunner ført til et forsvar av forskningens politiske rolle blant hans motstandere. Joe Biden har gjentatte ganger argumentert for at politiske beslutninger må hvile på forskning, og at myndighetenes råd må være basert på forskning. Forskere og offentlig ansatte eksperter føler seg truet.
Prestisjetidsskriftet Scientific American har for første gang i sin 175-årige historie støttet en amerikansk presidentkandidat: Biden. Nature har gjort det samme. Det sier mye.
Men når frontene spisser seg, blir nyansene borte. Nå blir det etterlatte inntrykket lett at alle politikere lyver og at alle forskere forteller sannheten. Slik er det jo ikke.
Konflikten kan også forsterke den relativt naive forestillingen om at politikkutformingen skal være «evidensbasert» og at forskere kan regne seg frem til de rette politiske valgene. Slik er det heller ikke.
Grunnen til at kritisk vitenskap og åpent demokrati går hånd i hånd, er ikke at forskerne ser den objektive virkeligheten og at flertallet alltid har rett. Vitenskapen og det moderne demokratiet vokste begge ut av en dyp skepsis til ekspertenes evne til å se virkeligheten «som den er» eller politikernes evne til å finne enkle svar på alle utfordringer.
Den moderne vitenskapen vokste ut av renessansens og opplysningstidens opprør mot dogmer og etablerte autoriteter. Demokratiet ble skapt for å stoppe despotene.
Poenget med vitenskap og demokrati er ikke at de leverer den endelige sannheten eller de riktige løsningene. Poenget er at de skaper læringsarenaer der mange røster slipper til og der enhver påstand blir testet, om igjen og om igjen. Mange hoder tenker bedre enn ett.
Forskere er mennesker, og som alle mennesker plages de ofte av inngrodde tankespor. Vitenskapens spilleregler er ment å skulle sikre at de som tenker annerledes slipper til og blir hørt. Det er ikke alltid reglene virker slik de skal, men historien er likevel full av grensesprengende vitenskapelig nyskaping og kritisk refleksjon.
Policy-utviklere er også mennesker. Bevisst eller ubevisst kan de sette interessene til sin egen stamme foran andres. Demokratiets spilleregler er ment å skulle beskytte mindretallet mot flertallets dominans. Marginaliserte grupper skal bli hørt, og de svake skal beskyttes.
Det er ikke alltid det virker slik – og økende ulikheter verden over viser at demokratiet står overfor store utfordringer – men demokratiet gir fortsatt rom for kritikk og debatt. Døren til en bedre verden er fortsatt åpen.
Men dette systemet vil bryte sammen om vi velger politikere som mener at de kan dikte opp sin egen sannhet og at makten skal definere hva som er rett eller galt. Det er mye som står på spill nå. Nå gjelder det at alle gode krefter står sammen og forsvarer de verdiene vår kultur bygger på.
Per Koch
Illustrasjon: Pogonici
