Kort sagt

Mongstad: Månelanding på feil måne?

Mongstad er blitt et eksempel på en mislykket fanesak, påpeker Tor Mühlbradt. Men det går an å bruke kompetansen og teknologien til å hjelpe fastlandsindustrien, hvis politikerne vil.

Tor Mühlbradt, spesialrådgiver, Innovasjon Norge

Samfunnsutfordringer og fanesaker

Samfunnsutfordringer, FNs 17 bærekraftsmål, EUs grønn omstilling (Green Deal), globale utfordringer og industriens konkurranseevne (Pilar II – Global Challenges and Industrial Competitiveness) og fanesaker eller missions, som det heter på nynorsk … Vi oversvømmes av uttrykk som kort og godt egentlig er det vi kalte visjoner, mål og strategier i gamle dager (det vil si for noen få år siden). Politikerne trykker ordene til sine bryst. Innovasjon er motebransje når det gjelder ord.

Når man slår opp på ordet «fanesak», ser vi at det betyr en sak med den høyeste prioritet. Det aller viktigste. En fane er noe som samler dem som kjemper for samme sak, noe som heves høyt og viser verden hva vi synes er viktigst, noe vi vil at andre skal se og forstå, og som gir en identitet til alle dem som samler seg bak den.

Månelanding og Mongstad

Da Jens Stoltenberg i sin nyttårstale 1. januar 2007 brukte uttrykket månelanding, var det for å få til et vedtak om bygging av et gasskraftanlegg på Mongstad, og bruke dette prosjektet som en fanesak for hva Norge er i stand til å gjøre. Den gang var det behov for mer elektrisk kraft, blant annet til å oppgradere raffineriet på Mongstad. Det var frykt for energikrise på Vestlandet.

Månelandingen ble på feil måne. Det viste seg at astronomien ikke stemte med verdensrommet. Men sånn er det gjerne med innovasjon også, derfor kaller vi det en innovasjonsreise. Mange korrigeringer og modige beslutninger må bli tatt underveis. Og så må man være litt stri og ikke gi seg så lett.

CO2-lagring for fastlandsindustrien

I dag er kanskje månelandingen mye nærmere enn noen gang, men det er til en annen måne. Utslipp av CO₂ fra fossile kilder må ned. Men innenfor enkelte bruksområder finnes det ingen alternativer til karbon, for eksempel innen produksjon av sement og mange metaller som vi er helt avhengige av.

Månen i dag er blitt til nordlys, eller Northern Lights-prosjektet.1 Dette er transport- og lagringsdelen av statens fullskala CO₂-demonstrasjonsprosjekt som skal ta CO₂ fra industri og lagre den under Nordsjøen. Våre politikere står overfor noen viktige beslutninger som vil bekrefte om de tror på sine egne bærekraftsmål og månelandinger. Eller ikke. Svaret får vi til høsten.


NORTHERN LIGHTS

Nordlys: For ansomniao
Foto ansomniao

Northern Lights er et samarbeidsprosjekt mellom oljeselskapene Equinor, Shell og Total. Fangst av CO₂ skal transporteres til den spesialbygde mottaksterminalen på Kollsnes utenfor Bergen. Derfra skal gassen gå i rør ned til én eller flere injeksjonsbrønner på havbunnen.

De foreløpige resultatene fra prøveboringen tyder på at det aktuelle området sør for Troll-feltet i Nordsjøen er egnet for lagring av CO₂. Dersom full- skalaprosjektet blir virkelighet, skal denne brønnen brukes til lagring av CO₂ fra Norcems sement- produksjon i Brevik og/eller Fortum Oslo Varmes energigjenvinningsanlegg i Oslo.

Mer om Northern Lights her.


Hovedbilde: Belitsky & pgiam (montasje av Forskningspolitikk)