Kort sagt

Forskningsinstituttene og bærekraftmålene

Regjeringen la nylig fram en strategi som stadfester at Norge trenger en sterk instituttsektor som kan bidra til politikkutforming, bærekraftig utvikling og omstilling. Men blir det noe av strategien?

Av Gunnar Sivertsen, forsker ved NIFU

Lite fokus på instituttene

Vi er vant med at nye forskningsministre ikke ser hele det norske forskningssystemet i sammenheng men velger å konsentrere seg om den sektoren som departementet selv eier og styrer, universiteter og høgskoler. Hvis det er fare for at instituttpolitikken blir satt i revers – se Espen Solbergs artikkel om dette – er denne artikkelen ment som en vekker.

Omtrent hvert tiende år skifter norsk og europeisk forskningspolitikk hovedfokus. Lenge var det fokus på kvalitet og eksellens uten at man la merke til at instituttsektoren hadde større internasjonal vitenskapelig gjennomslagskraft enn U&H-sektoren (figur 1). Virkemidlene for å fremme fremragende forskning ble rettet mot de største universitetene mens man diskuterte «friskmelding» av instituttene.

Figur 1. Andeler av artiklene i Web of Science 2011-2016 som er blant verdens ti prosent mest siterte i samme fagfelt og samme år. Siteringer er talt opp til og med 2018.
Figur 1. Andeler av artiklene i Web of Science 2011-2016 som er blant verdens ti prosent mest siterte i samme fagfelt og samme år. Siteringer er talt opp til og med 2018.

Instituttene er godt skikket til å møte bærekraftsmålene

Nå er vi i et tiår hvor samfunnsutfordringer, bærekraftmål og missions er ledestjerner. Instituttene ble etablert nettopp for å møte samfunnsutfordringer og er organisert for å møte dem mest mulig effektivt. Hvordan kan instituttene best mulig tas i bruk i forskningen for bærekraftmålene? Dette spørsmålet burde stå høyt på den forskningspolitiske dagsordenen nå.

Grunnbevilgningene til forskning ved instituttene tilsvarer 7 prosent av grunnbevilgningene som går til forskning ved universiteter og høgskoler. Likevel bidrar instituttene med 22 prosent av den internasjonalt publiserte forskningen hvis vi fordeler 92 000 vitenskapelige artikler i Web of Science 2011-2018 mellom universiteter og høgskoler på den ene siden og institutter på den andre.

Vi har sett nærmere på 21 000 artikler fra samme periode i tidsskrifter som publiserer forskning som kan støtte FNs bærekraftmål. I disse tidsskriftene bidrar instituttene med 37 prosent av artiklene, altså godt over den generelle andelen på 22 prosent. Forskningen i instituttsektoren er særlig relevant i forhold til globale hovedutfordringer.

Figur 2. Artikler i Web of Science 2011-2018 som er publisert fra norske universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter i tidsskrifter som publiserer forskning som kan relateres til FNs 17 bærekraftmål. Figuren viser instituttsektorens andeler av artiklene.
Figur 2. Artikler i Web of Science 2011-2018 som er publisert fra norske universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter i tidsskrifter som publiserer forskning som kan relateres til FNs 17 bærekraftmål. Figuren viser instituttsektorens andeler av artiklene.

Figur 2 viser instituttenes andeler versus universiteter og høgskoler for hvert av FNs 17 bærekraftmål. Bare i forhold til ett av målene, god utdanning, bidrar instituttene med en lavere andel enn den generelle andelen på 22 prosent. Alle andre bærekraftmål er representert med relativt høy forskningsaktivitet i instituttsektoren.

Med slike tall på bordet burde det være umulig å la være å sette i gang en offensiv instituttpolitikk.

Se også: Instituttpolitikken tilbake til start

Foto av Gunnar Sivertsen (NIFU)