Innovasjon

Innovasjon Norge vil løse store samfunnsutfordringer gjennom offentlig–privat samarbeid

Nye løsninger må komme raskt på banen for å håndtere alt fra klimaendringer til eldrebølge. Innovasjon Norges støtteordning for offentlig–privat samarbeid, innovasjonspartnerskap, er et incentiv på veien til en mer innovativ offentlig sektor.

Lisbet Jære for Forskningspolitikk

I 2030 vil det for første gang være flere eldre i Norge enn barn. Samme året har Norge forpliktet seg til å halvere klimagassutslippene. Noe må skje, og det på kort tid. Fornyelse i offentlig sektor er blant hovedprioriteringene i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

– Offentlig sektor bruker hvert år fem milliarder til innkjøp, fra blyanter til nye IT-systemer. Det er store muligheter til å tenke nytt, få til bedre samarbeid og lage bedre løsninger som kan deles på tvers av sektorer, sier rådgiver i Innovasjon Norge, Jonas Archer.

Det er store muligheter for innovasjon i offentlig sektor, mener rådgiver i Innovasjon Norge, Jonas Archer. Foto: Lisbet Jære

Han jobber med Innovasjon Norges ordning for offentlig–privat samarbeid, innovasjonspartnerskap. Ordningen fungerer som en risikoavlastning for innovasjonsprosjekter der offentlig sektor er initiativtaker. Fellesnevneren for prosjektene er at de skal presentere løsninger innen klima, miljø, mobilitet, helse, eldrebølge og liknende omfattende samfunnsutfordringer.

Mer vilje og ønske om innovasjon

Se for deg det offentlige som en stor sparegris som inneholder penger som skal gå til alt fra sykehus og skoler til pensjon og tiltak for arbeidsledige, og ikke å forglemme forskning og innovasjon. Men sparegrisen har hull som det lekker mynter – og enda verre – store sedler ut av. Sparegrisen går dessuten litt treigt, gjerne på gamle stier. I en verden i stor forandring og med knappe ressurser, er det ikke noen annen mulighet enn at hullene må tettes, sparegrisen må bli raskere, smidigere, og tørre å begi seg ut på nye stier.

Sparegrismetaforen må journalisten selv ta ansvar for, men i praksis er innovasjonspartnerskapsordningene, som Archer forteller om over en kaffe på Sentralen i sentrum av Oslo, et lite bidrag som skal hjelpe til å tette noen av hullene. Bak står også Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) og Leverandørutviklingsprogrammet (LUP).

Archer har inntrykk av at offentlig sektor har vært gjennom en rask modningstid når det gjelder innovasjon.

– For 4–5 år siden var det mange offentlige virksomheter som ikke var klare for å kjøre slike innovasjonsprosjekter, det var heller ikke så stor interesse for det. Men nå er det som om sektoren har tatt et stort steg, det er mer ønske og vilje til å tenke nytt.

Må skissere et bredt samfunnsproblem

Innovasjon Norge har få prosjekter mot offentlig sektor. Tanken bak ordningen, som startet i 2017, var at den kunne være et positivt bidrag til å få opp innovasjonstakten og bedre samarbeidet i næringslivet. Målet er å utvikle helt nye produkter og løsninger på dagens og framtidas store samfunnsutfordringer som i dag ikke finnes på markedet.

De som søker, starter med å beskrive et generelt samfunnsproblem som de ønsker å finne en løsning på.

– Vi vil ikke at de skal spisse prosjektet for mye før de får midler, det begrenser innovasjonspotensialet. Vi vektlegger at det gjøres grundig research for å avdekke det egentlige behovet, at det snakkes med ansatte og innbyggere slik at de får god innsikt i problemet eller utfordringen.

Archer tror mange innovasjonsprosjekter ville endt opp med bedre løsninger om de hadde brukt mer tid på å avdekke hva utfordringen består i, men at det ofte ikke skjer på grunn av manglende ressurser og tid.

I tillegg til den økonomiske støtten, får de også faglig støtte fra Innovasjon Norge, DFØ og LUP. Dette gjelder spesielt i de to første fasene som går på å avdekke behov og dialog med markedet (se fakta).

Mer vilje og ønske om å tenke nytt

Innovasjonspartnerskapsordningen har tre søknadsfrister i løpet av året. Det betyr at prosjekter som ikke har nådd helt opp ved første søknadsfrist, kan få en ny sjanse.

– Vi vet at dette kan være tunge prosesser for det offentlige. Vi er derfor veldig opptatt av å gi gode tilbakemeldinger til dem som har søkt og ikke vunnet fram, så de kan prøve på nytt.

Kan det ikke være en fare for at prosjekter som dette til slutt fører til at offentlig sektor ikke vil drive med innovasjon med mindre de får støtte?

– Her er det viktig med balanse. For selv om offentlig sektor får penger fra oss, må den også investere en del ressurser selv, som for eksempel en prosjektleder, som kan jobbe fulltid med dette. Noe av tanken er at man gjennom en slik prosess har lært så mye og bygget så mye intern kompetanse at man vil være i mye bedre stand til å klare neste innovasjonsprosjekt på egenhånd. Suksessfaktoren ligger i at vi gir prosjekter både kompetanse og kapital.

Det varierer fra år til år hvor mange prosjekter som får støtte. Det høyeste beløpet ble delt ut i 2020, da til sammen åtte prosjekter fikk tildelt 99 millioner kroner. I år har det kommet inn færre søknader. En forklaring kan være at korona og hjemmekontor ikke har skapt de beste forutsetningene for å tenke nytt om innovasjon og samarbeid.

Kontrolltårn for operasjoner på sykehus

Automatisert bagasjehåndtering (Avinor), fleksible og mobile bygg (Forsvarsbygg) og bedring av rehabilitering (Sunnaas sykehus) er blant prosjektene som har fått støtte. Det har også prosjektet «Kontrolltårn for operasjoner på sykehus».

Oslo universitetssykehus med sine mer enn 100 operasjonsstuer og 55 000 operasjoner i året, har lenge hatt ønske om å gjøre noe med de 3000 operasjonene som årlig må avlyses på kort varsel. Tomme operasjonsstuer
er svært kostbart.

En årsak til en del av avlysningene er at sykehusets digitale systemer for planlegging av bemanning, styring av rom og utstyr og pasientadministrasjon i stor grad er basert på manuelle rutiner.

Her håper prosjektleder Odd Arild Lehne det kan bli endringer. Sykehuset har fått 15 millioner kroner gjennom innovasjonspartnerskapsordningen, og har begynt på fase to. Dette er markedsdialogfasen, der de undersøker hvilke tilbydere som kan være aktuelle.

Odd Arild Lehne ved Oslo universitetssykehus ser etter måter å sikre god bruk av operasjonsaler på. Foto: Lisbet Jære.

Håper på gjenbruk av teknologi

– Logistikken på sykehus er komplisert fordi normalen for oss er at det skjer uforutsette ting. Det vi mangler er et system som samler all tilgjengelig informasjon og gir oss et bedre beslutningsgrunnlag og hjelp til å ta valg. Målet med prosjektet er todelt; å bedre pasientsikkerheten og å bedre ressursutnyttelsen, sier Lehne.

Hvorfor har dere kalt det kontrolltårn?

– På Gardermoen har man økt kapasiteten mange ganger med samme ressursbase, de klarer å samle informasjon, strukturere, kvalitetssikre og distribuere informasjonen på riktig måte og nå alle de involverte til riktig tid. Dette ønsker vi å la oss inspirere av.

Håpet er at teknologien allerede finnes og kan overføres fra andre typer industrier, som olje- og gassektoren eller andre industrisegmenter. Gjenbruk av teknologi fra andre sektorer er et viktig prinsipp i ordningen.

Nybrottsarbeid og mulig internasjonal innovasjon

– Hvor viktig var muligheten til å få støtte for dere for å utføre prosjektet?

– På sykehus finnes det begrenset med risikokapital for å utvikle denne typen løsninger sammen med leverandørindustrien. Uten denne ordningen hadde vi ikke hatt mulighet til å gjennomføre dette innovasjonsprosjektet i tett samarbeid med industrien.

– Dette er nybrottsarbeid; i denne konstellasjonen tror vi at vi er den mest krevende kunden i Norge. Klarer vi å finne en løsning, kan den trolig fungere for andre sykehus også, fortsetter Lehne.

De har hatt kontakt med større internasjonale selskaper, og fått avklart at det ikke finnes et lignende produkt på verdensbasis. Derfor tror han markedspotensialet kan være godt for norske bedrifter.

– Vi er opptatt av at vi lager en løsning som kan bli et standard hylleprodukt som kan brukes av mange. Vi får løst vårt problem, og industrien utvikler sitt marked. Denne typen prosjekter viser en ny trend som er veldig viktig for mange samfunnsområder.

Det er altså håp om færre avlyste operasjoner, bedre forutsigbarhet for ansatte og bedre pasientsikkerhet på operasjonsstuene til Oslo universitetssykehus.

KlimaGrunn testes på E18

En annen aktuell problemstilling er klimautslipp i bygg- og anleggsbransjen. Prosjektet KlimaGrunn har som overordnet målsetting å ta vare på naturmangfold og få ned utslipp.

Deltagerne valgte å jobbe med å utvikle teknologi som kan redusere de store mengdene sement og kalk som brukes i grunnforsterkning når det lages veier på ustabil grunn, som på kvikkleire. Statens vegvesen anslår at 20–40 prosent av utslippene fra veianlegg som bruker grunnforsterkning, stammer fra selve grunnforsterkningen.

Et testfelt for prosjektet ble akkurat gjort klart i høst på E18 like utenfor Fornebu.

Her testes teknologi utviklet av Multiconsult, Cautus Geo, Norcem og Argeo som kunne måle styrken til den stabiliserte jorda.

– Det begynte i 2017 da vi jobbet med planlegging av E18 på Vestkorridoren. På grunn av store områder med mye kvikkleire visste vi at det kom til å bli et stort behov for grunnforsterkning. Vi fikk med oss Statsbygg og Bane Nor og fikk positivt svar på søknaden i 2018, forteller prosjektleder Eivind Schnell Juvik, ved Statens vegvesen.

I dag brukes hovedsakelig empiriske metoder for å kontrollere hvor mye styrke som oppnås i den stabiliserte jorda, de samme metodene som har vært brukt i mange tiår. Det er en kjensgjerning at man bruker mer bindemiddel i grunnforsterkningen enn nødvendig, som oftest sement og kalk, for å være sikker på at grunnen blir trygg.

Eivind Schnell Juvik forteller at Statens vegvesen ønsker å utvikle teknologi som kan redusere de store mengdene sement og kalk som brukes i grunnforsterkning når det lages veier på ustabil grunn foto Linda Grønstad Statens vegvesen
Eivind Schnell Juvik forteller at Statens vegvesen ønsker å utvikle teknologi som kan redusere de store mengdene sement og kalk som brukes i grunnforsterkning når det lages veier på ustabil grunn. Foto Linda Grønstad, Statens vegvesen.

Gamle metoder – enorme CO2-utslipp

– Ved å ta i bruk ny teknologi som måler hvor mye bindemiddel grunnen trenger, kan vi få ned bruken av dette. Det er litt som å gå fra ei slegge til en finhammer. Klimagassutslippene kan reduseres betraktelig samtidig som det også er store beløp å spare, sier Juvik entusiastisk.

Grunnforsterkning som metode brukes mye over hele verden, og Juvik tror det kan være internasjonal interesse for måleverktøyet.

– Slike støtteordninger er utrolig viktige, fordi man har behov for risikoavlastning for å tørre å teste ut noe nytt. Muligheter til prosjekter som forener bransjen og fører til innovasjon og kanskje også endring av regelverk, kan vi vel ikke få for mye av. Det er ikke mange slike ordninger.

Juvik legger til at den faglige støtten de fikk av Innovasjon Norge og Leverandørutviklingsprogrammet under behovs- og markedsavklaring var veldig viktig.

Ønsker seg en enklere mal

Juvik ser også at ordningen har et forbedringspotensial. Det ene er at malen de brukte for å lage konkurransegrunnlaget, for å beskrive behovet og lyse det ut i markedet, kunne vært mer egnet.

– Det var en typisk mal for IT-anskaffelser, vi brukte en del energi, tid og tankevirksomhet for å få tilpasset det til vårt prosjekt, som ikke er et IT-prosjekt.

I innovasjonspartnerskapet er det lagt opp til at det skal utvikles et produkt som kan selges, og som offentlig sektor kan få opsjon på å kjøpe etterpå.

– Det vi utvikler, er en arbeidsmetodikk for å nå målene våre, sammen med teknologien. Det er ikke nødvendigvis like lett å selge en metode. Det hadde vært en fordel om Innovasjon Norge kunne tenkt litt bredere enn et produkt som kan selges, det er andre ting som gir verdi, sier Juvik, som akkurat nå er spent på resultatet fra piloten på E18 ved Fornebu.

Siden KlimaGrunn søkte, er malene forbedret og utviklet for ulike typer anskaffelser, ifølge Archer.

For komplisert for små kommuner

Ordningen passer ikke like godt for alle i offentlig sektor. Archer forteller at til tross for at det er lagt opp til at søkerne får mye støtte i begynnelsen av prosjektet, så har de fått tilbakemelding fra mindre aktører om at det er tunge og store prosesser. Noen mindre kommuner har sagt de ønsker seg en slags «light-versjon».

– Vi har forståelse for at mindre kommuner og offentlige virksomheter synes det kreves for mye. Vi har ikke landet på noe enda, men jobber med å se på en ordning som er bedre egnet for dem som ikke er så store, og har ressurser til å gjennomføre flerårige innovasjonsprosjekter.

Innovasjon Norge jobber nå med å utvikle fagområdet for å kunne jobbe mer helhetlig med samfunnsutfordringer, gjerne mot EU. Samfunnsutfordringene kjenner ingen fylkes- eller landegrenser; dette fører til at det er et stort behov for å utvikle dette arbeidet videre.

– De store samfunnsutfordringene vi står overfor må tas hånd om. Vi går inn i en periode hvor det snart vil være større risiko knyttet til å ikke jobbe innovativt og tenke nytt, enn til å faktisk gjøre det, sier Archer.