LEDERARTIKKEL ved Per M. Koch
Språk er viktig i politikken. Definisjonsmakt er reell makt. Konteksten er også viktig. Ordene er del av en bredere fortelling om hvordan verden virker og hvordan verden bør være, og klarer du å få din versjon av virkeligheten til å bli den dominerende, får du det gjerne som du vil.
Innovasjon
Dette er opphavet til de endeløse debattene om hva «innovasjon» egentlig er. Det er ikke innovasjon før det har nådd markedet, sier noen. De ser på innovasjoner som «ting». Innovasjon kan godt være mislykket, sier andre, den fører likevel til læring man kan ha nytte av senere. De ser på innovasjon som en læringsprosess.
Den tilnærmingen man velger her, får følger for hvordan man måler innovasjon og dermed også vurderingen av de virkemidlene som skal støtte opp under innovasjon.
Forskning eller Forskning og utvikling?
Som Carina Hundhammer dokumenterer i denne utgaven av Forskningspolitikk, er også «forskning» et uklart begrep, ettersom vi i den offentlige debatten lett blander forskning sammen med det bredere begrepet «forskning og utvikling» (FoU). FoU omfatter også andre former for innovasjon.
Du kan ikke erstatte F’en med en hvilken som helst form for U og tro du får det samme resultatet.
Treprosentmålet (FoU som andel av BNP) er basert på ideen om at FoU er et enhetlig drivstoff, der én type lett kan erstatte en annen. Målet er basert på en språklig illusjon.
Er forskning fagfellvurdert?
Tar vi bort U’en, sitter vi igjen med grunnforskning og anvendt forskning, sier Frascatimanualen. «Anvendt forskning» er virksomhet «av original karakter som utføres for å skaffe til veie ny kunnskap. Anvendt forskning er primært rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser.»
Definisjonen sier ingenting om publisering og fagfellevurderinger. Likevel har vi i det siste sett flere eksempler på aktører som hevder at det ikke er forskning før det har vært publisert i et seriøst fagtidsskrift.
Forskningsrådet har bedt forskningsmiljøer som får oppdrag fra dem, om å undertegne konsulentkontrakter.
Retorikken henger sammen med det sterke søkelyset på «vitenskapelig eksellens», som nesten alltid blir redusert til publisering.
Oppdragsforskning
Oppdragsforskning, som representerer den viktigste formen for FoU i instituttsektoren, mister status i en slik rammefortelling. Forskningsrapportenes kvalitet blir kontrollert gjennom dialog med samarbeidspartnere, kunder og lesere, men ettersom fagtidsskriftparadigmet er det dominerende, blir rapportene avvist som «ikke ordentlig forskning».
Den læringen som finner sted i samspillet mellom forskerne, oppdragsgivernes eksperter og andre aktører i det systemet, blir usynliggjort. Forskernes evne til å forstå kundenes livsverden og behov blir uvesentlig. Menneskelige egenskaper som ikke er rettet inn mot å skrive vitenskapelige artikler, blir nedvurdert.
Dette får følger for institusjonenes status og forskernes karrierer. Hvem er det som tjener på denne fortellingen? Universitetsforskere med mer tid til publisering. Hvem er det som taper på denne fortellingen? En instituttsektor som ble bygd opp for å hjelpe bedrifter og institusjoner med kunnskap og kompetanse for læring og praktisk problemløsning.
Språk er makt. La oss huske på det i den kommende debatten om forskning, forskningssystemer og samfunnsbehov.