Det er et sentralt forskningspolitisk mål å øke antallet personer med doktorgrad i teknisk-naturvitenskapelige fag. En analyse utført av Tekna tyder på at en av grunnene til at for få velger forskning som karrierevei innenfor disse fagområdene, kan være at det lønnsmessige utbyttet av å ta doktorgrad er beskjedent for teknologer og naturvitere.
MAJA WEEMES GRØTTING, TEKNA
Maja.Weemes.Grotting@tekna.no
Det er kostbart å ta en doktorgrad, først og fremst på grunn av tapt arbeidsinntekt i stipendiatperioden. En nyutdannet master i teknisk-naturvitenskapelige fag kan velge mellom en jobb i privat sektor som vil gi 450000 kr i lønn første året og 7-10 prosent lønnsvekst de neste fire årene, og en stilling som stipendiat med en årslønn på 382000 kr og en vekst på 3-4 prosent i året i løpet av stipendiatperioden. Tallene er hentet fra Teknas lønnsstatistikk og viser at stipendiatene taper arbeidsinntekt på mellom 400000 og 550000 kr i løpet av de første fem årene etter endt mastergrad. Først flere år etter disputas vil en person med doktorgrad ta igjen lønnsnivået til en person som gikk rett ut i jobb i privat sektor etter endt mastergrad. I løpet av disse årene ønsker mange å etablere seg, kjøpe hus og få barn. Det gjør det vanskelig å akseptere en lavere inntekt i denne perioden og kan bidra til at noen velger bort forskning som karrierevei.
Hvor høy er gevinsten, egentlig?
Det er altså ikke åpenbart at det i særlig grad lønner seg å ta en doktorgrad for denne yrkesgruppen. For å finne ut mer nøyaktig hvor mye det faktisk lønner seg å ta en doktorgrad, må vi kontrollere for effekten av en rekke faktorer som kan tenkes å ha en effekt både på valg av utdannelse og på lønnsnivå. Faktorer som det er relativt enkelt å kontrollere for, er sektor, bransje, erfaring, alder og lederansvar, forutsatt at det finnes gode data. Én viktig faktor i beregning av avkastningenav utdannelse er evner. Det er et typisk problem i analyser av utdannelse og lønn at mangel på gode data gjør det vanskelig å kontrollere for evner. Dette kalles seleksjonsproblemet, og det kreves mer omstendelige analyser hvis man vil omgå det.
Seleksjonsproblemet innebærer at hvor flink man er vil påvirke både lønn og valg av utdannelse, fordi de som tar utdannelse, antas å være de som får mest ut av den, enten fordi utdannelsen oppleves som lettere for dem enn for andre, eller fordi de kan anvende kunnskapen de oppnår på en bedre måte. Hvis vi regner ut samvariasjonen mellom lønn og utdannelse uten å fjerne effekten av evner, vil utbyttet av utdannelsen fremstå som høyere enn det egentlig er fordi det er grunn til å anta at det for et gitt utdannelsesnivå er de flinkeste som både tar den høyeste utdannelsen og som får best betalt i arbeidsmarkedet. I sin ytterste konsekvens kan seleksjonsproblemet være så stort at doktorgraden ikke gir noen som helst lønnsmessig gevinst: de som har gode nok karakterer til å komme inn på doktorgradsstudiet, ville tjent like mye også uten. Uten å korrigere for denne faktoren, vil analysen kun gi svar på spørsmålet: «Hvor mye mer tjener de med doktorgrad enn de med mastergrad?», mens spørsmålet vi vil ha svar på er: «Hva tjener man på å ta en doktorgrad?»
I vår analyse har vi benyttet en såkalt «fixed effects»- regresjon (FE-regresjon) for å korrigere for seleksjonsproblemet. En slik modell benytter inntekt observertover tid til å regne ut et personspesifikt snitt, for så å se på hvordan inntekten til hvert individ utvikler seg i forhold til dette snittet. Denne analysen ser på forskjeller i inntekt for hver person istedenfor mellom individer (som er det enklere regresjonsanalyser gjør). I praksis opprettes en individspesifikk variabel som fanger opp uobserverbare, men konstante faktorer, bl.a. evner, og kontrollerer for dette. Effekten av evner inngår dermed i regnestykket, og effekten en doktorgrad har på lønnen vil være tilnærmet renskåret.
Teknas paneldatasett omfatter 234763 observasjoner fordelt på 22402 individer over 12 år. Vi kontrollerte for erfaring, sektor, bransje, fagretning og ansvarsnivå og kjørte enkle, lineære regresjoner og FE-regresjoner, der vi også kontrollerte for evner. Fordi bruk av FE-regresjon i dette tilfellet krever at vi observerer lønnen både før og etter at doktorgraden har blitt gjennomført, kan den kun benyttes på de av Teknas medlemmer som har tatt doktorgrad etter at de har begynt å jobbe. Hvis vi har grunn til å anta at disse skiller seg fra de som tar doktorgrad rett etter mastergraden, må resultatene fra regresjonen begrenses til å gjelde bare dem som tok doktorgrad etter at de hadde begynt å jobbe.
Lite utbytte av doktorgrad i privat sektor
Hovedresultatet fra denne analysen er at en doktorgrad vil gi 2-4 prosent høyere inntekt i privat sektor og mellom 7 og 9 prosent i staten, jf. tabellen. Resultatene gir altså et mål på den avkastningen doktorgraden gir for de av Teknas medlemmer som har tatt doktorgrad etter at de har begynt å jobbe. Tallene viser hvor mange prosent høyere årsinntekt medlemmene fikk av å ta en doktorgrad og er et gjennomsnitt for alle inntektsårene (maksimalt 12 år). Resultatene varierer noe avhengig av om vi antar at det er den enkeltes evner eller utdannelsen som fører til høyere lønnsvekst.
Lønnen er generelt langt høyere i privat sektor enn i statlig, uavhengig av doktorgraden. Det betyr at for mange vil det uansett lønne seg å velge arbeid i privat sektor. Doktorgraden gir en langt mer beskjeden avkastning i privat enn i statlig sektor. Dette er ikke uventet, siden både lønnsfastsettelsen og organiseringen internt i virksomhetene er veldig ulik i de to sektorene. I staten finnes det også en rekke stillinger man i praksis ikke kan ha uten å ha doktorgrad, for eksempel professor. Doktorgrad gir høyest avkastning for dem som ville valgt å jobbe i staten uansett. I petroleumssektoren spesielt var det ikke mulig å avdekke noen effekt av doktorgrad.
Som nevnt over er det en konsekvens av FE-regresjonen at resultatene i utgangspunktet kun har gyldighet for de av Teknas medlemmer som har tatt doktorgrad etter at de begynte å jobbe. Til gjengjeld har vi for disse funnet «effekten av å ta en doktorgrad» og ikke bare «hvor mye mer de med doktorgrad tjener enn de med mastergrad». Men som tabellen viser, gir beregninger med og uten korreksjon for seleksjonsproblemet langt på vei de samme resultatene. Det tyder på at seleksjonsproblemet ikke er så stort blant Teknas medlemmer. Dette er ikke uventet ettersom Teknas medlemsmasse er relativt homogen, og nesten alle har minst fem års utdannelse.
Dette betyr at enkle regresjoner, dvs. beregninger uten korrigering for seleksjonseffekten, gir gode estimater på den effekten doktorgraden har på lønnen for Teknas medlemmer generelt. Men de gir ikke gode estimater på avkastningen av doktorgrad i Norge generelt.
Enkelte forbehold må tas ved tolkning av resultatene. Det kan være målefeil i denne typen data, som er basert på selvrapportering. Det bør tas hensyn til forskjeller i lønnsfastsettingen i statlig og privat sektor, som påpekt over. Avkastningen av doktorgrad kan dessuten være noe underestimert fordi vi bare har analysert data fra de tolv siste årene. Ifølge en analyse foretatt av Hægeland og Møen(«Forskerrekruttering og opptrappingsplanen») tar det ti år for en med doktorgrad å ta igjen lønnsnivået til dem som gikk rett ut i jobb etter mastergrad. Dersom det hadde vært mulig å følge doktorene over en enda lengre periode, ville vi derfor kunne ha funnet en høyere avkastning.
Hva kan gjøres?
Høyere utdannelse har gunstige ringvirkninger for hele samfunnet. Den samfunnsøkonomiske gevinsten av å ta utdannelse vil derfor være høyere enn den privatøkonomiske. I praksis betyr dette at samfunnet får færre med doktorgrad enn ønskelig fordi ikke tilstrekkelig mange av dem som tar doktorgrad, tjener på det rent lønnsmessig. For å få flere til å ta doktorgrad, kan myndighetene søke å kompensere for den delen av nytten som gagner samfunnet, ut over det som gagner den private bedrift, og som er det privatpersoner får betalt for. Politikere skal ikke blande seg inn i lønnsoppgjør, men kan vurdere ulike virkemidler for å få flere til å velge forskning som karrierevei. Land som Frankrike, Nederland og Italia har ordninger i skattesystemet for å stimulere bedrifter til å ansette flere med doktorgrad. Gjennom statlig lønnspolitikk er det også mulig å gjøre det mer attraktivt for de som har doktorgrad, å velge en akademisk karriere.