Etter å ha vært på plass i ti år, har Norges forskningsråds satsing på nasjonale forskerskoler i doktorgradsutdanningen blitt evaluert av NIFU. Noen av resultatene er egentlig nedslående, men kanskje har vi sett på feil indikatorer?
Av Fredrik Niclas Piro og Siv-Elisabeth Skjelbred, NIFU
Satsingen på nasjonale forskerskoler kom som et resultat av en økende bekymring for kvaliteten på – og effektiviteten i – norsk doktorgradsutdanning. Mange doktorgradsstudenter ble aldri ferdige, og blant dem som disputerte, var alderen ofte høy, eller sagt litt annerledes, de brukte for lang tid.
Miljøer fra ulike institusjoner fikk derfor muligheten til å gå sammen om å søke om å få etablere felles åtteårige forskerskoler, enten med bakgrunn i felles fag på tvers av institusjonene (hjertemedisin, allmennmedisin, økonomiske fag, osv.) eller for å opprette helt nye, tverrfaglige, forskerskoler som kretset rundt en felles tematikk (eksempelvis ‘fred og konflikt’ eller ‘religion-verdier-samfunn’).
I vår evaluering inngår de fem skolene som ble etablert i 2008 og de ti skolene som ble etablert i 2012. De syv skolene som ble etablert i 2015, kunne vi ikke fullt ut ta med, for studentene der hadde vært tatt opp ved skolen i for kort tid.
Studentene ved forskerskolene er ikke mer effektive …
Det har ikke blitt slik intensjonen med satsingen var, at det er flere studenter ved forskerskolene som fullfører doktorgraden sin, og at de som faktisk gjør det, bruker kortere tid. Det vil si: De bruker litt kortere tid, men for å få fram denne forskjellen, er vi nødt til å bytte ut sammenligningsmålet fra år/måneder til dager. I gjennomsnitt skiller det kun 9,1 dager i fullføringstid mellom studenter ved forskerskolene og doktorgradsstudenter som ikke er tatt opp ved slike skoler.
Da har vi sammenlignet likt-med-likt, slik at forskerskolestudenter med bakgrunn fra eksempelvis psykologi er sammenlignet med andre psykologistudenter som tar doktorgrad. Vi ser lignende ubetydelige forskjeller når vi vurderer hvor mange det er som gjennomfører doktorgradsløpet sitt. I begge tilfeller er det selvsagt enkelte forskjeller mellom både enkeltskoler og mellom ulike faggrupper av studenter. Hovedbildet som tegnes, er imidlertid at de nasjonale forskerskolene ikke har bidratt til en mer effektiv doktorgradsutdanning.
… men så er skolene heller ikke så opptatt av nettopp dette
Skolenes motivasjon for å etablere forskerskolene er noe helt annet enn å få på plass verktøy for å sikre bedre studentgjennomstrømning. Riktignok kan man jo hevde at eksempelvis økt kvalitet på utdanningen vil sikre bedre gjennomstrømning, men på direkte spørsmål om hva som var motivasjonen for å opprette forskerskolen (her spurte vi også de som fikk avslag på sine søknader til Forskningsrådet), så var bedre gjennomføring (flere gjennom og på kortere tid) bare noe skolene var middels opptatt av.
Først og fremst er skolene opptatt av mulighetene som ligger i å styrke samarbeidet nasjonalt mellom likesinnede miljøer, og av mulighetene som åpnes for internasjonalisering. I tillegg er søkerne til ordningen opptatt av å heve kvaliteten på utdanningen, og av muligheten til å kunne etablere flere kurs og aktiviteter.
Forskningsrådet har virkelig satset på denne satsingen
Forskningsrådets satsing innebærer at skolene får finansiering for en åtteårsperiode. Etter dette opphører finansieringen, og skolene må selv sikre grunnlaget for videre drift.
Vår rapports kanskje mest overraskende funn er det høyst uvanlige synspunktet at tilskuddsmottakerne (altså: skolene) i all hovedsak synes at de får både nok tid og penger, uten at vi dermed anbefaler at støtten til skolene skal kuttes. Vi konstaterer simpelthen at Forskningsrådet virkelig har ‘satset på satsingen’ sin, og skolene har store muligheter til å få realisert planer og ønsker om kurs, internasjonale kontakter, internasjonale forelesere m.m. som ellers ikke hadde vært mulig.
Dog er det vanskelig for skolene å opprettholde disse aktivitetene når finansieringen opphører, og det bør vurderes å implementere en mer gradvis overdragelse av det finansielle ansvaret for forskerskolen fra Forskningsrådet til forskerskolens medlemmer.
Høyt aktivitetsnivå i skolene
Vi ba skolene om en oversikt over hvilke aktiviteter de finansierte gjennom midlene fra ordningen. Her var det rett og slett ikke mulig å lage noen god oppsummering, da aktivitetene sprikte i alle mulige retninger.
Dette er på ingen måte noe negativt. Skolene har stor grad av autonomi i hvordan de organiserer seg og hva slags type akademiske aktiviteter de legger opp til. Vi konstaterer rett og slett at tilbudet til doktorgradsstudentene er stort og mangfoldig.
Et av de mer gjennomgående trekkene er imidlertid bruk av utenlandske forelesere. Og ledelsen ved skolene mener stort sett at ordningen har styrket deres internasjonale samarbeid. Denne internasjonaliseringen synes imidlertid først og fremst å være knyttet opp mot veilederne, i mindre grad studentene. Studentene ved forskerskolene er ikke mer tilbøyelige enn andre studenter til å reise på langvarige utenlandsopphold og har ikke mer innslag av utenlandske medforfattere på sine artikler enn hva andre doktorgradsstudenter har. På nasjonalt nivå har ordningen av åpenbare grunner medført mer samarbeid. Det er i liten grad snakk om forskningssamarbeid, men om å styrke utdanningstilbudet.
Skolene er svært ulikt organisert og har ulike målsettinger. I hovedtrekk er det to typer skoler; for det første disiplinbaserte skoler som samordner eksisterende utdanningstilbud blant institusjoner som tilbyr slik utdanning, og for det andre tematisk styrte skoler som oppretter skoler innenfor temaer der det ikke allerede finnes noe tilbud nasjonalt, og således er mer tverrfaglig og internasjonalt orientert. Gitt disse forskjellene anbefaler vi Norges forskningsråd å vurdere muligheten for en mer differensiert ordning, med ulik finansiering og evalueringskriterier for de forskjellige skolene.
Vi har ikke sagt noe om kvaliteten på forskerskolene
Evalueringen vår var innrettet mot effektivitet og samarbeid, men den har ikke sagt noe om i hvilken grad de nasjonale forskerskolene bidrar til en høyere kvalitet på doktorgradsutdanningen, eller bedre kvalitet på studentenes doktorgradsarbeid. Tidligere midtveisevalueringer av forskerskolene gir svært gode tilbakemeldinger, og det er ingenting i vår egen evaluering som tilsier noe annet enn at det er gode og varierte kurs og gode veiledere som figurerer i forskerskolene. Kanskje er det først og fremst dette de nasjonale forskerskolene har bidratt til?
Underveis i arbeidet med evalueringsrapporten har vi spurt oss flere ganger – uten at vi kan gi noe svar – om det virkelig finnes en kausal sammenheng mellom økt kvalitet og økt effektivitet.
La oss anta at forskerskolene med sine ressurser og varierte aktiviteter evner å gi studentene bedre forelesere, flere og mer interessante kurs, og mye annet som virker stimulerende på både nysgjerrighet og akademiske ferdigheter. Vil dette automatisk medføre at de blir fortere ferdig? Kanskje ikke. Kanskje det heller bidrar til enda større fordypning fremfor et ønske om å bli raskt ferdig? Vil dette medføre at færre aldri blir ferdige eller dropper ut for godt? I den grad mange sliter med å gjennomføre fordi de syns utdanningen er kjedelig eller meningsløs, at forholdet til veileder ikke fungerer (og en rekke andre potensielle negative forklaringer), så kunne det jo tenkes at bedre kvalitet på doktorgradstilbudet vil virke stimulerende, men vi har ikke funnet bevis på at dette har skjedd.
Vi anbefaler således at Forskningsrådet krever av skolene som søker, at de i større grad burde dokumentere tiltak for å sikre økt gjennomføringsevne blant deres studenter.