Regjeringen lanserte i fjor høst en stortingsmelding om høyere utdanning. I en tid der mye står på spill med tanke på globalt samarbeid, Brexit, migrasjon, miljøutfordringer, COVID-19 etc., er det høyst relevant å utvikle en politikk for internasjonal studentmobilitet som tar opp slike utfordringer.
JANNECKE WIERS-JENSSEN, førsteamanuensis, Senter for profesjonsstudier, OsloMet
AGNETE VABØ, førsteamanuensis, Handelshøyskolen, OsloMet
Begrunnelser på flere nivå
Økende global konkurranse om kunnskap og kompetanse av høy kvalitet setter sitt preg på politikker og drivkrefter for internasjonalisering av forskning og høyere utdanning.
Som et lite land med et relativt ungt system for forskning og høyere utdanning har Norge satset på gode ordninger for internasjonalt samarbeid og mobilitet.
Norge har et bredere satsningsområde enn mange andre land (Norden, EU, Nord-Amerika, Panoramastrategien, Norpartsamarbeidet) – selv om det europeiske programmet Erasmus+ er selve flaggskipet for mobilitet i høyere utdanning.
Strategier for internasjonalisering og internasjonal studentmobilitet er ikke lenger bare et nasjonalt utenrikspolitisk anliggende (et kunnskapsdiplomati for å styrke gjensidig kultur- og språkforståelse mellom land vi gjerne samarbeider med politisk og økonomisk), men også en del av et strategisk apparat både på det nasjonale og institusjonelle nivået og i det overnasjonale samarbeidet for kvalitet i høyere utdanning og forskning.
Det er derfor med stor interesse vi har lest stortingsmeldingen En verden av muligheter. Internasjonal studentmobilitet i høyere utdanning (Meld. St. 7, 2020–2021).
Meldingen tar opp ulike aspekter ved internasjonal studentmobilitet, og søker å se mobiliteten i sammenheng med andre internasjonaliseringstiltak. Her formidles en solid forståelse av betydningen av mobilitet både på individnivå (som for læringsutbytte, dannelse og muligheter på arbeidsmarkedet), på lærestedsnivå (inkludert betydningen for forskningskvalitet, «internasjonalisering hjemme» og omdømme) og på samfunnsnivå (som kan være alt fra verdien av et kunnskapsdiplomati, samfunnsøkonomiske årsaker til liberaldemokratiske aspekter).
Det synes likevel som om internasjonalisering av lærestedene har høyere prioritering enn den individuelle og samfunnsmessige nytten. De senere årene har mobilitet i stor grad vært begrunnet med «kvalitetshensyn» og akademiske rasjonaler, men denne meldingen viser mer eksplisitt til både økonomiske, kulturelle og politiske rasjonaler.
Halvparten skal ut
Meldingen tar til orde for ulike former for internasjonal studentmobilitet, herunder både utreisende og innreisende studenter på utvekslingsopphold og utreisende og innreisende studenter som tar hele grader. Mest plass er viet utvekslingsopphold for norske studenter.
Regjeringen fastholder en ambisjon om at halvparten av alle norske studenter skal ha studieopphold i utlandet. Dette er et langt høyere mål enn de fleste andre land har satt seg, og innebærer at tallet på studenter på utvekslingsopphold skal bli tre ganger høyere enn det var før pandemien.
Siden iverksettingen av Kvalitetsreformen i 2003 og den norske oppfølgingen av Bolognaprosessen, har satsningen på utveksling av 1–2 semesters varighet gjennom Erasmus og andre organiserte programmer vært et sentralt virkemiddel for internasjonalisering av norsk høyere utdanning.
Andelen som reiser på utveksling, har imidlertid ikke nådd de høyder de politiske målsettingene tilsier – særlig innenfor kortere profesjonsutdanninger, til tross for økonomiske insentiver både på institusjons- og individnivå.
Meldingen signaliserer at utveksling skal være normalen, og at studenter som ikke ønsker dette, må aktivt avmelde seg.
Er problemet «kultur»?
Meldingens overordnede mål er «å bidra til en kulturendring i universitets- og høyskolesektoren slik at internasjonal studentmobilitet blir en integrert del av alle studieprogrammer». Mye av ansvaret legges på lærestedene, og det antydes at disse har en «kultur» som gjør det vanskelig å nå de politiske målsettingene om økt mobilitet; at de ikke er gode nok til å tilrettelegge for mobilitet, at undervisningspersonalet selv er for lite mobile etc.
Slik sett tar meldingen lett på de praktiske og kvalitetsmessige utfordringene knyttet til en drastisk økning i mobiliteten, særlig innenfor de kortere, rammeplanstyrte profesjonsutdanningene.
Meldingen understreker at lærestedene bør prioritere utveksling med miljøer de også har forskningssamarbeid med.
Det å etablere kvalitetsmessig gode utvekslingsavtaler som også er knyttet til forskning, er spesielt krevende innenfor praksisorienterte utdanningsprogram med korte studieløp. Meldingen påpeker at det kan være utfordrende å innpasse utveksling på et helt semester eller mer i profesjonsutdanningene, og åpner opp for at opphold av varighet under tre måneder kan gi uttelling i mobilitetsstatistikken.
Hele grader i utlandet
Norge har i hele etterkrigstiden satset stort på å gi økonomisk støtte til studenter som vil ta hele utdanningen i utlandet. I utgangspunktet var dette en strategi for å kompensere for manglende utdanningskapasitet i Norge på fagfelt som medisin, økonomi og ingeniørfag, men etter hvert har slike pragmatiske begrunnelser blitt supplert med argumenter om kvalitet og internasjonal kompetanse.
Ifølge meldingen legges det ikke opp til vesentlige endringer i politikken for utgående helgradsmobilitet, ut over det at man vurderer å gjennomgå utdanningsstøtteordningen for å sikre en fornuftig ressursbruk, oppmuntre studentene til å velge prioriterte land og unngå at studentene akkumulerer for høy gjeld.
Utdanningsstøtten er et viktig virkemiddel for å styre studentene til bestemte land og læresteder, men insentivene som har vært benyttet hittil, har ikke hatt tilstrekkelig effekt.
Meldingen peker på at lange opphold i utlandet har større potensial enn korte opphold når det gjelder utvikling av visse typer ferdigheter, som språkkunnskaper og interkulturell kompetanse.
Umiddelbart kan det synes paradoksalt at det ikke satses mer på å fremme helgradsmobilitet, og en mulig forklaring er at dette er en type mobilitet som i liten grad kommer norske læresteder til gode. Samtidig er det også grunn til bekymring når meldingen underkommuniserer at Norge fremdeles er helt avhengig av utenlandske læresteder for å dekke behovet for blant annet leger og psykologer.
Hvem skal inn?
Måltall er ikke definert for inngående mobilitet, men det gis uttrykk for at det bør være balanse mellom inngående og utgående mobilitet. Dette innebærer at det må tilrettelegges for langt mer innveksling og flere internasjonale helgradsstudenter enn i dag. De praktiske og økonomiske implikasjonene av dette gis imidlertid liten oppmerksomhet i meldingen.
Regjeringen vil opprette en arbeidsgruppe for å utvikle en mer aktiv og bevisst politikk overfor utenlandske gradsstudenter. Motivet er dels økonomisk: Selv om studentene ikke betaler studieavgifter, legger de igjen penger mens de studerer i Norge, og dersom de forblir i landet etter fullført utdanning, anses dette å være økonomisk lønnsomt.
En mer aktiv politikk for rekruttering av internasjonale helgradsstudenter til Norge representerer en kursendring for Norge, men er i tråd med den globale utviklingen, der man ser en økende konkurranse om å tiltrekke seg talenter fra andre land.
Denne instrumentelle dreiningen står i kontrast til politikken før årtusenskiftet, da mange internasjonale gradsstudenter var rekruttert gjennom kvoteprogrammet og andre bistandsrelaterte programmer. Da var
målsettingen at studentene skulle reise tilbake til hjemlandet for å bygge opp kapasiteten der.
Man bør være oppmerksom på hvordan internasjonal mobilitet av studenter og arbeidskraft er del av et brain drain/brain gain-fenomen som bidrar til å skape mer ulikhet mellom land og regioner, særlig mellom nord og sør.
Tverrpolitisk enighet
Meldingen ble behandlet i Stortinget 25. februar, og behandlingen vitnet om betydelig grad av tverrpolitisk enighet om de overordnede målene. Med unntak av Fremskrittspartiet var det ingen som hadde innsigelser til målet om høy utgående og inngående mobilitet.
Noe uenighet var å spore med hensyn til prioriterte samarbeidsland for Norge. Eksempelvis ga APs Nina Sandberg uttrykk for at den såkalte Panorama-strategien i større grad er basert på økonomiske hensyn enn
utdanningskvalitet, og SPs Marit Arnstad mente det var behov for å få til gode avtaler med Storbritannia, ettersom landet etter Brexit har besluttet å gå ut av Erasmussamarbeidet og danne et nytt program, Turin-programmet.
Både SV og AP mente det burde tilrettelegges bedre for at studenter fra det globale sør kan komme til Norge, noe regjeringen mener ivaretas gjennom partnerskapsprogrammet for globalt akademisk samarbeid, Norpart.
Bærekraft til besvær?
Meldingen nevner så vidt bærekraftsperspektiver, men oppfatter ikke slike som tilstrekkelig tungtveiende til å justere målene om en sterk økning i mobiliteten. At klimaspørsmål og karbonregnskap er viktige for dagens studentgenerasjon, eller at koronapandemien kan redusere interessen for mobilitet også på sikt, tar meldingen ikke med i betraktning.
Mye står på spill i de veivalg som nå tas i den videre utviklingen av en strategi for internasjonalisering av høyere utdanning; ikke bare på grunn av den store betydningen av høyere utdanning for sysselsetting, velferd og videre samfunnsutvikling her hjemme, men også på grunn av en rekke globale utfordringer som berøres av internasjonal mobilitet, som miljøhensyn.
Digitalisering representerer nye muligheter for internasjonal utveksling som vil gi et bedre karbonregnskap, og som er mulig å gjennomføre for et bredere lag av studenter. Mot dette kan det innvendes at en del av «bonuskunnskapen» ved utenlandsopphold i liten grad er digital, men det synes likevel underlig at meldingen i liten grad diskuterer alternativer til at halve studentkullet fysisk skal reise ut av landet.
Gårsdagens løsninger?
Meldingen gir gode og helhetlige begrunnelser for verdien av internasjonalisering, og beveger seg noe bort fra det ensidige fokuset på «kvalitet» vi har sett de siste par tiår. Samtidig er politikken som skisseres, i hovedsak en videreføring av den som har vært ført siden innføringen av Kvalitetsreformen, men med sterkere trykk på utveksling.
Vi stiller spørsmål ved om den volumøkningen i internasjonal studentmobilitet som meldingen legger opp til, er bærekraftig – for miljøet, så vel som for norske læresteder. Vi savner også en tilstrekkelig utredning av hvilke
virkemidler som bør tas i bruk for god måloppnåelse; å hevde at «kulturendring» i sektoren er løsningen, er i beste fall en forenkling.
Vi står midt oppe i samfunnsendringer; pandemi og miljøkrise, som det med rimelighet kan argumenteres for bør få politiske og praktiske implikasjoner. Slike forhold diskuteres knapt i meldingen, og den framstår derfor ikke helt i takt med de utfordringer vi nå står overfor.
Meld. St. 7 (2020-2021) En verden av muligheter. Internasjonal studentmobilitet i høyere utdanning
Foto: damircudic
