Arven etter Nansen (2018–2024) er et av landets største marine forskningsprosjekter noensinne og nærmer seg nå avslutningen. Bærebjelken i prosjektet har vært grunnleggende forskning om det marine økosystemet i det nordlige Barentshavet og inn mot Polhavet. Prosjektet kan på mange måter rubriseres som en mission, og forfatterne mener prosjektet har mye å lære oss om forskningens og forskernes plass i samfunnet.
Anders Elverhøi, professor emeritus, Universitetet i Oslo (UiO)
Paul Wassmann, professor, emeritus, UiT Norges arktiske universitet
Øystein Hov, tidligere generalsekretær i DNVA
Arven etter Nansen (The Nansen Legacy) er et syvårig prosjekt (2018–2024). 50 prosent av budsjettet dekkes av Norges forskningsråd og Kunnskapsdepartementet. De deltagende institusjonene dekker femti prosent som egeninnsats. Totalbudsjettet er på 740 millioner norske kroner.
Forfatterne var sentrale i planleggingsfasen av prosjektet:
- Anders Elverhøi, daværende forskningsdekan UiO og prosjektets initiativtaker,
- Paul Wassmann, UiT Norges arktiske universitet, faglig premissleverandør og faglig leder under oppstarten og
- Øystein Hov, daværende forskningsdirektør ved Meteorologisk institutt og talsmann for «Forskning til samfunnsnytte »
Prosjektet har uten tvil vært en suksess, og tidlig i november 2023 ble det holdt en stor oppsummerende konferanse i Tromsø med 260 deltagere fra 18 land. I tillegg til de faglige resultatene og en ny generasjon polarforskere, har prosjektet gitt oss forskningspolitiske erfaringer som vi diskuterer nærmere her.
En overordnet og samlende visjon
Ideen til prosjektet ble unnfanget på et møte i Det Norske Videnskaps-Akademi om «Forskningsstyrke i nord» i 2011, arrangert i forbindelse med at det var 100 år siden Fridtjof Nansens fødsel. En overordnet og samlende visjon ble lansert:
«Hva med å få til en feltbasert forskningsinnsats i et stort landslag som kunne bringe den langsiktige, grunnleggende forskningen sentrert om det nordlige Barentshav et langt stykke videre? Og med det åpne veien for en bedre forvaltning av ressursene og naturverdiene der?»
Dette forslaget vakte stor interesse. I 2012 begynte åtte norske offentlige institusjoner som et «landslag» å utvikle et felles prosjekt for å utforske grunnlaget for forvaltningen av Barentshavet etter hvert som klimaendringene fører til at isdekket trekker seg tilbake.
Institusjonene var Universitetet i Bergen (UiB), UiT Norges arktiske universitet, NTNU, Universitetet i Oslo (UiO), UNIS, Meteorologisk institutt (MET), Havforskningsinstituttet (HI) og Norsk polarinstitutt (NP). Etter hvert kom Nansensenteret (NERSC) og Akvaplan NIVA også med.
Bærebjelken i prosjektet har vært grunnleggende forskning om det marine økosystemet og dets randbetingelser i det nordlige Barentshavet og inn mot Polhavet. Prosjektet har tatt for seg sammensatte samfunnsutfordringer. Brede temaer er blitt behandlet på en sammenhengende måte.
Eksempler på slike temaer er de ulike delene av det fysiske jordsystemet (atmosfære, hav, is, landarealer, hydrologi, biogeokjemiske kretsløp) og marinbiologiske prosesser og systemer. Prosjektets totalbudsjett er på 740 millioner kroner, hvorav halvparten er egeninnsats fra de deltagende institusjonene.
Til sammen over 100 personer på master-, ph.d.- og postdoc-nivå er blitt rekruttert, og disse har utviklet spesialkompetanse i gjennomføringen av prosjektet. Arven etter Nansen har fungert som en forskerskole på tvers av disipliner og institusjoner, og har utviklet forskningsekspertise som det er et nasjonalt behov for.
Et kjennetegn ved prosjektet har vært en bred faglig profil med vekt på systemforståelse og systemtankegang parallelt med grunnforskning og spesialisering i individuelle fag og disipliner. Dette har åpnet for en bedre forståelse av viktigheten av samspillet mellom ny innsikt og kunnskap, og forvaltningsinstitusjonenes (HI, MET, NP) evne til å utføre sine samfunnsoppdrag.
Forvaltningsinstitusjonene har ansvaret for operasjonelle tjenester som varsling og analyser av vær, havis, klima, biogeokjemiske kretsløp, levende marine ressurser, miljø og fysiske og dynamiske forhold til havs slik som bølger og strøm.
Med operasjonell forstås aktiviteter som i en fast rutine produserer tjenester for spesifikke formål eller for allmennheten. Tjenestene er drevet fram av ny forskning, og innretningen er basert på erfaring fra brukerne. Dette samspillet er avgjørende for vår evne til å forvalte levende ressurser til havs. Prosjektet har altså hatt «Forskning til samfunnsnytte » som en bærende idé. Dette la grunnlaget for forvaltningsinstituttenes deltagelse og bruk av ressurser i prosjektet.
Hva er mission-forskning?
Med en disiplinær tilnærming kan utforskingen av store og komplekse samfunnsspørsmål som klimaendringene, energiomstillingen og bærekraftig matproduksjon, ta ganske forskjellige retninger. En slik tilnærming kan etterlate seg mange spørsmålstegn.
Når viktige avhengigheter som går på tvers av disiplinene innen saksfeltet, utelates eller overses, reduseres gjerne evnen til å gjøre kunnskapsbaserte, politiske valg som er holdbare over tid. Da kan forskningen bringes i vanry. Det kan åpne for populisme i politikken.
Mission-tilnærmingen har fått økt tilslutning de senere år. Ideen er at man med det som på norsk kalles «målrettede samfunnsoppdrag », tar utgangspunkt i samfunnsutfordringene snarere enn forskningen. Forskningsmiljøene og forskerne spiller ofte en like stor rolle i missions organisert og finansiert av det offentlige som i tradisjonell strategisk forskning og grunnforskning, men deres bidrag ses i sammenheng med andre aktører som kan være med på å løse de utfordringene man står overfor.
«Addressing global challenges through mission oriented policy», var en sental anbefaling fra Forskningsrådets internasjonale Advisory Board i 2020. Det internasjonale utvalget påpekte at « … by setting the direction for a solution, missions do not specify how to achieve success. Rather, they stimulate the development of a range of different solutions to achieve the objective».
Selv om dette prosjektet formelt sett ikke er klassifisert som en målrettet samfunnsutfordring i det norske systemet, ser vi store likheter som også gjør at prosjektet kan gi oss mer kunnskap om hvordan målrettede samfunnsoppdrag kan utvikles og gjennomføres.
Utfordringen er i praksis å sette sammen de store prosjektene som går på tvers av disipliner og institusjonelle skillelinjer. Sentralt for Arven etter Nansen-prosjektet og dets suksess har vært:
- En overordnet og samlende visjon på tvers av fag og institusjoner.
- Et helhetlig og samlende prosjekt, ikke minst takket være at det i bunnen lå et politisk rammeverk i form av SAK-ordningen (samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon) for fornying i offentlig sektor, og som bidro med 2,5 millioner kroner til planfasen.
- Tilgang på ny, avansert infrastruktur I form av det isgående forskningsfartøyet «Kronprins Haakon», som ble satt i drift samtidig med at prosjektet startet.
Et politisk rammeverk – SAK-ordningen
SAK-tankegangen ble lansert av Stoltenberg- II-regjeringen for å oppmuntre offentlige institusjoner knyttet til et felles, bredt saksfelt til å redusere murene dem imellom og samhandle som en helhet mot et felles mål.
Ordningen ble ikke videreført som et politisk virkemiddel av Solberg-regjeringen som kom i 2013. Det førte til at kraften som SAK-tankegangen hadde tilført den tidlige fasen av planleggingen av Arven etter Nansen, ble redusert. Men takket være SAKordningen ble ikke utforskingen av Barentshavet stykket opp i separate, uavhengige, konkurranseutsatte prosjekter. Dette ga betydelige gevinster.
Avansert infrastruktur – erfaringsutveksling og forskningskultur
I forvaltningsinstitusjonene brukes den operasjonelle infrastrukturen som oftest også som forskningsinfrastruktur. Det fostrer erfaringsutveksling fra praksisfeltet til forskning og fra forskningsfeltet til praksis. Barrierene blir brutt.
Dette følger arbeidsformen beskrevet i Cycles of invention and Discovery. Rethinking the Endless Frontier av Harvard-professorene Venkatesh Narayanamurti og Toluwalogo Odumosu (Harvard University Press, 2016). De sier:
«Invest in a team capable of moving between theory and practice, between discovery and invention, between building devices and being comfortable with testing them.»
De bygger på erfaringene fra Bell Labs i USA, eid av AT&T, som har vært banebrytende på telekommunikasjonsområdet i årtier.
Koblingen mellom universiteter og forvaltningsinstitusjoner i Arven etter Nansen har åpnet for erfaringsutveksling på denne måten. I samfunnsnære disipliner slik som dem vi finner i Arven etter Nansen, er det ganske opplagt mye å hente i at forskningsinfrastrukturen også inngår i operasjonell infrastruktur. Det borger for en langsiktig nyttearv og stadig fornying av infrastrukturen som en del av kjernen i operasjonelle, tjenesteytende aktiviteter av nasjonal betydning.
Planlegging og gjennomføring av Arven etter Nansen – hva kan vi ta med oss?
Arven etter Nansen-prosjektet er et eksempel på at et landslag med internasjonal konkurransekraft kan nå viktige nasjonale mål. En nasjonal konkurranseutsetting hadde utvilsomt redusert Arven etter Nansen til en samling enkeltprosjekter med svakere evne til å nå det som var felles og overordnete mål. Bruken av forskningsfartøyet Kronprins Haakon hadde en samlende kraft som var større enn om båten hadde vært «hotell» for en rekke enkeltprosjekter.
Planlegging og videre utvikling av infrastruktur for forskning og tjenesteproduksjon får en sterkere faglig begrunnelse og nasjonal og internasjonal forankring når viktige avhengigheter behandles samlet.
Eksempler her er en balansert utvikling av det operasjonelle systemet for jordsystemobservasjoner og -overvåking. Balansert i den forstand at ikke betydelige mangler f.eks. i kartleggingen av fysiske forhold i havet, gir uforholdsmessig stor usikkerhet i analyser av og prognoser for marinbiologi eller værog klimautvikling over sesonger og år.
Organiseringen av Arven etter Nansen la til rette for en bevegelse mellom det anvendte feltet og grunnforskningen. Dette kan – og bør – bli av stor betydning for fremtidige metodevalg og undervisningsopplegg ved universitetene. Vilje til å satse I en slik retning kan åpne for viktige og kostnadseffektive framskritt i forskning, undervisning og tjenesteutvikling i samfunnsnære spørsmål.
Brede temaer ble holdt samlet i Arven etter Nansen. Det synliggjorde et åpenbart behov for å identifisere observasjoner og andre data med standardiserte metadata. Dette gjaldt både for datasøk og -bruk. Forskningsutnyttelsen av dataene øker når relevant og beslektet informasjon kan identifiseres og brukes over disiplinære grenser (data er findable, accessible, interoperable and reusable – FAIR). Verdien av det samlede datagrunnlaget blir mye større enn summen av enkeltdataene.
Det å lukke kunnskaps- og erfaringsgapet som ofte eksisterer mellom forskningsfeltene og praksisfeltene, krever nysgjerrighet. Den skjerpes av konteksten forskningen foregår i. Ofte oppfattes «nysgjerrighetsdrevet » forskning som å være uavhengig av anvendelser, men i realiteten kan enhver utfordring i tematikken som bearbeides, nøre opp under nysgjerrigheten.
En del av resultatene i Arven etter Nansen brukes i konkrete, forskningsdrevne og brukerinformerte tjenester som derigjennom får høyere kvalitet og bredde, slik som vær, hav- og isvarslene i polare strøk. Dette kan ha stor samfunnsbetydning (jf. Yr.no). Slik formidling skiller seg fra den som mange forskningsprosjekter strever med å realisere: Å føre resultatene inn i en varig, verdiskapende kontekst.
Arven etter Nansen er et eksempel på mission-forskning ved at det faglige grunnlaget for forståelsen av et viktig og sammensatt samfunnsspørsmål ble utforsket i et samlet prosjekt. Prosjektet realiserte «forskning til samfunnsnytte».
Arven etter Nansen har hatt samlende og dyktige prosjektledere. Det har vært ganske avgjørende. Ledelsen i de deltagende institusjonene i et slikt stort prosjekt har dessuten et særlig ansvar for å ta konsekvensen av deltagelsen. Det innebærer å utnytte de særlige endrings- og utviklingsmulighetene som byr seg for egen institusjons virksomhet gjennom en slik konstruksjon, jf. eksemplene ovenfor.
Forskningsrådet kan på tilsvarende måte hente et betydelig erfaringsmateriale fra Arven etter Nansen når nasjonale missions skal planlegges, eller når forskningsinfrastruktur skal finansieres og betingelsene for den skal utformes nasjonalt eller i EU.
Fremhevet bilde: Forskningsskipet Kronprins Haakon, Foto Robert Hjertenes
Se også lederartikkel: Et skip for læring og samarbeid