Offentlig politikk må ikke bli en fange av den vitenskapsteknologiske eliten, sa president Eisenhower i 1961. Å begrunne og forklare kunnskapsgrunnlaget for politiske beslutninger slik at de vinner folks tillit, er enda viktigere i dag enn den gang, med dagens sammensatte og kritiske syn på forskning og forskningens samfunnsbetydning.
Øystein Hov, generalsekretær, Det Norsk Videnskaps-Akademi
På arrangementet om forskningsbasert politikk på Litteraturhuset i Oslo 4. november 2019 ble det gitt noen eksempler på hvordan forskningsmiljøene kan bidra med kunnskap for politikkutvikling.
Svovelutslipp
Reduksjonen av svovelutslippene over Europa i de siste 30 år er kommet som et resultat av en prosess der forskning og forskere over lang tid utviklet kunnskap som understøttet politikkutvikling.
Etter hvert skapte dette europeisk enighet om en rekke tiltak som har redusert forsuringen i Europa betydelig, ja, kanskje med så mye som 75 prosent, og med stor betydning også for luftkvalitet og helse i Europas byer.
Enkeltforskere deltok som eksperter, og forskningsagendaen ble påvirket av kunnskapsbehovet som til enhver tid manifesterte seg i politikkutformingen.
Montrealprotokollen for beskyttelse av ozonlaget (1989) fulgte en tilsvarende kunnskapsbasert prosess, mens løsningen av klimaspørsmålet har vist seg mye vanskeligere å enes om. Dette skyldes i stor grad at det her kreves grunnleggende, globale omlegginger av sentrale samfunnssektorer, som energi og transport.
Men frembringelsen av kunnskapsgrunnlaget gjennom IPCC (The Intergovernmental Panel on Climate Change) har bare langsomt og indirekte involvert forskningen i det policyutformende nivået. Dette har dempet dynamikken i klimapolicy-arbeidet, og det er enda ikke blitt utslippsreduksjoner av betydning.
Mat og bærekraft
Et annet eksempel på sammenstilling av forskningsresultater av stor samfunnsbetydning, er EAT-Lancet-kommisjonens rapport om Food in the anthropocene: on healthy diets from sustainable food systems.
Den ble møtt med en nasjonal diskusjon, der rapporten ble tatt som en kritikk av norsk landbruk og dyreholdet i distriktene. Men dette var ikke berørt av EAT-kommisjonen. Dens hensikt var å undersøke om det eksisterer et «diett-rom» som kan fø en global befolkning på 10 milliarder uten hungersnød eller overvekt, samtidig som seks vesentlige jordsystemprosesser skal være bærekraftige (klima, nitrogen- og fosforkretsløpene, vannkretsløpet, biodiversitet og bruk av landarealer).
Diskusjonen etter publiseringen av EAT-rapporten viser at prosessen med å gjøre forskningen meningsfull for policyutvikling er bare i sin spede begynnelse på dette området.
De europeiske vitenskapsakademienes policy-rådgiving
Making Sense of Science er tittelen på en rapport fra SAPEA-prosjektet (Science Advice for Policy by European Academies) som gjennomføres av fem europeiske akademisammenslutninger innen teknologi, humaniora, medisin, naturvitenskap og sosialvitenskap med finansiering fra Horizon 2020.1 Rapporten viser blant annet til kunnskapsbehovene som følger av store, komplekse, globale utfordringer og argumenterer for hvorfor forskningsbasert kunnskap vil være viktig for en god kollektiv beslutningsprosess.
Rapporten er laget etter en oppskrift som SAPEA-prosjekter følger. En ekspertgruppe settes ned etter en åpen nomineringsprosess, og gruppen har til oppgave å skaffe til veie forskningsbasert kunnskap om den aktuelle problemstillingen. Deretter enes en gruppe med syv Chief Scientific Advisors om et vitenskapelig innspill (the scientific opinion) som formidles til det politiske nivået, på grunnlag av evidensrapporten.
Dette er SAM, the Science Advice Mechanism, slik den nettopp avgåtte EU-kommisjonen praktiserte den.
Det Norske Videnskaps-Akademis rolle
Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA) har i de siste par årene engasjert seg i forskningsbasert rådgiving (science advice) på norsk, blant annet for å realisere Akademiets strategiske mål om å være en viktig kunnskapsformidler i det norske samfunnet.
Hovedmotivasjonen er å bidra til bred og etterprøvbar kunnskap som grunnlag for avgjørelser i viktige samfunnsspørsmål. DNVA, i nært samarbeid med NTVA (Norges tekniske vitenskapsakademi) og internasjonal akademibevegelse, stiller seg bak dette arbeidet.
Akademiene har en viktig rolle å spille gjennom sine medlemmer, som er høyt kompetente og som i akademi-sammenheng er uavhengige, uten spesielle økonomiske, politiske eller institusjonelle forpliktelser.
Akademiet ønsker å supplere de eksisterende mekanismene, på punkter der våre spesielle forutsetninger kan være særlig viktige.
Forskningsbasert rådgiving er i bruk på en rekke måter i Norge innenfor sektordepartementer, der kompetansen i sektorbaserte forskningsinstitutter, individuelle rådgivere i U&H-sektoren, NOU-mekanismen osv., utnyttes.
Akademiet bygger på rapporter fra SAPEA og fra European Academies Science Advisory Council (EASAC) 2, som er med i SAPEA.
DNVA deltar aktivt i EASACs arbeids- og ekspertgrupper innen energi, biovitenskaper og miljø, og utvikler verdikjeder fra ekspertgruppenes rapporter via relevante forskningsmiljøer i Norge som i mange tilfeller er organisert i FME-ene (forskningssentra for miljøvennlig energi). Akademiet er i direkte kontakt med relevante forvaltnings- og politikkmiljøer for å få definert policyspørsmål som det kan belyse gjennom møter der internasjonale eksperter ofte bidrar.
Den ærlige mekleren
Ekspertenes rolle i demokratiet var tidligere preget av en lineær modell der forskerne leverte fra seg sine resultater, for det aller meste gjennom vitenskapelige publikasjoner til dem som var spesielt interesserte.
Ekspertrollen som vi tilstreber nå, ligner den som Roger Pielke Jr. kaller The Honest Broker (i boken med samme tittel, Cambridge University Press, 2007): «the honest broker engages actively with policy-makers and societal sectors to solve particular problems by developing policy alternatives».
Norske policy-miljøer kan benytte seg av Akademiet for å fremme temaer for EASAC (eller SAPEA) som er, eller skal, under politisk behandling, og der et systematisk, internasjonalt kunnskapsperspektiv vil være av betydning.
Etter hvert som akademibevegelsen vinner erfaring med formidling av forskningsbasert rådgiving, kan vi bidra til at science advice-mekanismen gir viktige samfunnsbidrag innenfor brede temaer som ofte går gjennom flere sektordepartementer (eksempler kan hentes for eksempel fra helse, livsmidler, energi, miljø, transport, utdanning, barn og unge, sikkerhetsspørsmål, dataspørsmål).
Forskningsbasert rådgiving skal på den ene siden skaffe til veie vitenskapelige data (Scientific evidence – EASAC-rapportene har ofte hovedvekt på dette), mens gjennom møtene, diskusjonen, oppsummeringen og interaksjonen med policymiljøene utvikles denne videre til forskningsbaserte råd (scientific opinion).
Hvilke tema som tas opp, er situasjonsbestemt og avhengig av hvilke policy-spørsmål som til enhver tid stilles, og i hvilken grad kunnskapsgrunnlaget gir hovedfunn som kan brukes i policysammenheng. Forskningsbasert rådgiving innebærer å delta i denne prosessen over tid.
Befolkningens tillit til viktige samfunnsbeslutninger bestemmes blant annet av om de bygger på grundig kjennskap til kunnskapsgrunnlaget. Som i klimaspørsmålet eller andre miljøsaker, kan vi bidra til en kunnskapsbasert dialog med bred tillit i beslutningssystemet og uten at det er behov for folkemarsj med «gule vester» – stemmeseddelen valgdagen virker som den skal.
1 https:/www.sapea.info/wp-content/uploads/MASOS-ERR-online.pdf
2 Se http://www.easac.eu
Se også: Forskning for politikkutforming av G. Viken
Hovedbilde: Rainer von Brandis