Elisabeth Gulbrandsen, partner aware as | Lena Trojer, affilierad professor, Lunds universitet
Den kommende norske kvantestrategien skaper forventninger. I Forskningspolitikk 2/2026 understreker Monika Sandnesmo og Carina Hundhammer i Norsk kvanteklynge behovet for sterkere satsing på forskning, bedre rammevilkår og en tydelig innovasjons- og industridimensjon. De etterlyser en strategi som kobler forskningsmiljøene tettere til eksisterende industri, brukermiljøer, kapital og offentlig sektor.
Skal Norge ta del i utviklingen av kvante-teknologi, trengs forskning i verdensklasse, investeringer, kompetanse og evne til å omsette kunnskap til samfunnsnytte. Men dersom vi tar denne ambisjonen på alvor, melder et nytt spørsmål seg: Hva krever slike koblinger av forskerne, forskningsinstitusjonene og forskningskulturen?
Gjennom de siste tjue årene har norsk forskningspolitikk tatt i bruk ord som samspill, samskaping, samvirke, samansvar og transdisiplinaritet. Stadig oftere beskrives forskningens oppgave som å bidra til å løse komplekse samfunnsutfordringer på tvers av disipliner og samfunnssektorer. Samtidig har vi viet langt mindre oppmerksomhet til hva dette krever av forskningens egne institusjoner.
Hva kan vi lære av OECD?
OECD (2022)1 påpekte i sitt innspill til arbeidet med den siste langtidsplanen for forskning og høyere utdanning at pilotene for transdisiplinær forskning og samfunnsoppdrag/missions i hovedsak hadde vært akselererende – ikke transformative. Pilotene OECD analyserte hadde bidratt til nye aktiviteter og samarbeid, men i langt mindre grad ført til endringer i institusjonene selv.
Det var også med henvisning til transdisiplinaritet at OECD (2021)2 satte spørsmålet om forskningskvalitet på dagsorden: «Science is indeed a meritocracy but there is an urgent need to redefine these merits and what constitutes excellence in all its different guises». Utfordringen knyttes også til forskerutdanningen, idet OECD mener det er nødvendig med omfattende endringer i hvordan forskere «… are trained, recruited, supported, evaluated and rewarded».
Nye roller, relasjoner og måter å lære på
Skal forskningen bidra i arbeidet med store samfunnsutfordringer, må også forskningssystemet utvikle nye måter å lære, organisere og samarbeide på. Dette perspektivet fikk overraskende liten plass, både i langtidsplanen,3 Meld. St. 5 (2022-2023) og i den såkalte systemmeldingen4 Meld. St. 14, (2024-2025): Sikker kunnskap i en usikker verden. Tittelen inviterer nesten til et lite spørsmål: Er hensikten å få oss til å tro at kunnskap ikke er av denne verden?
For kunnskap blir ikke til utenfor samfunnet. Den utvikles midt i de usikkerhetene den bidrar til og samtidig forsøker å forstå og håndtere. Når forskningen beskrives som «driveren» for samfunnsutviklingen, er det verdt å minne om at forskningen selv blir formet av de relasjonene den inngår i. Derfor handler det å koble forskning, industri, offentlig sektor og brukermiljøer, ikke bare om å etablere nye arenaer for samarbeid. Det handler om å utvikle institusjoner som selv kan forandres gjennom samarbeidet. Det er kanskje her den største utfordringen ligger.
Vi har blitt gode til å formulere ambisjonene. Langt vanskeligere har det vært å ut-vikle kompetansene de forutsetter. Vi trenger forskere som kan bevege seg mellom ulike kunnskapsformer uten å redusere den ene til den andre. Vi trenger institusjoner som ikke bare belønner faglig fordypning, men også evnen til å arbeide på tvers av disipliner, sektorer og erfaringsformer. Vi trenger finansieringssystemer som verdsetter læring og institusjonell utvikling, ikke bare prosjektenes leveranser.
Det handler om å utvikle en annen forskningskultur
En kultur som kan telle til tre – og kanskje fire – når den skal forstå forskningens ulike samfunnsroller. En kultur som kan lytte på flere måter enn den tradisjonelle fagfellevurderingen åpner for. En kultur som erkjenner at ingen enkeltaktør har oversikt over komplekse samfunnsutfordringer, og som derfor også kan erkjenne grensene for egen kunnskap og kompetanse og be om hjelp.
Dette er ikke en kritikk av ambisjonene om en norsk kvantestrategi. Tvert imot. Det er et forsøk på å ta dem på alvor. For dersom kvanteteknologien blir så samfunnsomformende som mange forventer, er det ikke nok at Norge blir kvanteklart. Vi må også bli kvantekloke.
Dette betyr å ikke bare utvikle teknologien, men å utvikle institusjoner som kan lære sammen med den, la seg forandre av den og samtidig bevare evnen til kritisk refleksjon og demokratisk ansvar. Jo kraftigere teknologiene blir, desto mindre holder det å spørre hvordan vi kan utvikle dem. Vi må også spørre hvordan de former oss. Teknologi har ikke sluttet å være kultur. Spørsmålet er om vi har sluttet å snakke om den som om den er det.