Fremveksten av store språkmodeller utfordrer etablerte evalueringsformer – men gir også en anledning til å tenke nytt om hva utdanning er til for.
Ragnhild Nabben og Sveinung Sundfør Sivertsen, Fremtenkt
I november 2025 brukte Fremtenkt metoden Futures Literacy Laboratory (FLL) for å lede en todagers samling for alle skoleledere i Vestland fylke, på oppdrag fra Vestland fylkeskommune. Sammen med de 300 deltakerne utforsket og utfordret vi forestillinger om fremtidens videregående opplæring.
I denne teksten tar vi til orde for at kritisk fremtidstenkning, det UNESCO kaller Futures Literacy, kan være en nøkkel – ikke bare til utdanning for fremtiden, men til det Utdanningsdirektoratet definerer som skolens danningsoppdrag:
«Grunnopplæringen er en viktig del av en livslang danningsprosess som har enkeltmenneskets frihet, selvstendighet, ansvarlighet og medmenneskelighet som mål. Opplæringen skal gi elevene et godt grunnlag for å forstå seg selv, andre og verden, og for å gjøre gode valg i livet.»[1]
Pedagogikk for en ukjent fremtid
«Det burde finnes en pedagogikk som forbereder den unge slekt på en til enhver tid ukjent fremtid», skriver den tyske sosiologen Niklas Luhmann i boka Das Erziehungssystem der Gesellschaft fra 2002. [2]
Vi lot oss inspirere av dette da vi skulle lage en helhetlig ramme rundt skoleledersamlingen. Selvsagt er fremtiden ukjent. Fremtiden finnes ikke. Men inntil nylig har vi, som samfunn, kanskje ikke blitt så overrasket over hva fremtiden har hatt å bringe. Ting har vært ganske stabile, ganske forutsigbare. De siste årene har vi derimot igjen og igjen blitt overrasket. Det skjer stadig noe sjokkerende: kriger startes, skandaler rulles opp, tillit brytes ned, kunstig intelligens rulles ut – lista er lang.
Dette gjenspeiles i Perspektivmelding Ung 2025:[3] 62 prosent av unge i alderen 15–34 år svarer at de til en viss grad er bekymret for fremtiden. En kvinne i midten av 30-årene sier det slik:
«Å se fremover, det kan jo være veldig vanskelig. […] Det var ingen som hadde spådd at Russland skulle gå til krig mot Ukraina. […] Sånn at, ja, det er veldig vanskelig å si hvor man er om fem-ti år.»
En elev på videregående formulerer det på denne måten:
«Jeg tror veldig mange av oss er egentlig ganske redde for at det skal skje noe og prøver å leve ut livet liksom mens vi kan, på en måte.»
Unge er mer bekymret enn tidligere. De synes det er vanskelig å se fremover. De erfarer i større grad enn før at fremtiden er ukjent. Vi spurte skolelederne om de var enige i utsagnet: «Det burde finnes en pedagogikk som forbereder den unge slekt på en til enhver tid ukjent fremtid». Det var nesten 300 hender i været.
Å nyttiggjøre seg av uvisshet
Det var professor Wolfgang Hottner[4] som tipset oss om sitatet av Luhmann da han hørte hva oppdraget vårt var. Wolfgang hadde brukt det i en diskusjon om humaniorafagenes rolle i høyere utdanning.[5]
Det mest interessante for oss er hva Luhmann sier videre i sitatet. Der lager han nemlig en kobling mellom den kritiske fremtidstenkningen vi og UNESCO [6] er opptatt av, og hvordan opplæring foregår i dag:
”[Den viktige innsikten her] er at vissheten om det usikre ved fremtiden er en ressurs, nærmere bestemt forutsetningen for å kunne treffe beslutninger. Dermed [må] tilegnelsen av kunnskap i stor utstrekning byttes ut med tilegnelse av evnen til å treffe beslutninger, det vil si: å nyttiggjøre seg uvisshet.”
Dette er nøkkelen: hvis skolen skal forberede de unge på en usikker fremtid, må noe (eller mye) av den vanlige undervisningen erstattes av øving på å nyttiggjøre seg uvisshet.
Det er et radikalt forslag. Elevene skal ikke først og fremst lære å redusere eller å kontrollere uvisshet: de skal lære å bruke uvisshet som en ressurs.
Da blir spørsmålet: Hvordan kan skolen hjelpe unge å ta i bruk usikkerhet som ressurs? Hvordan kan skolen hjelpe unge å gå fra å bekymre seg for en usikker fremtid til å se usikkerhet som en mulighet – en mulighet til å skape et annet og bedre liv for seg selv og for omgivelsene sine?
Det er her kritisk fremtidstenkning kommer inn i bildet, nærmere bestemt det som UNESCO kaller Futures Literacy, og som de peker ut som en grunnleggende ferdighet på lik linje med å lese og skrive. Futures Literacy er evnen til å forstå hvordan bildene vi har av fremtiden former vår oppfatning av nåtiden, og kompetansen til å lage andre fremtidsbilder og bruke dem som et verktøy for å utforske muligheter.
I undervisning handler kritisk fremtidstenkning om å la elever snakke om hvordan de ser for seg fremtiden, utforske alternativer, reflektere over egne antagelser, og bruke dette som grunnlag for å ta beslutninger når usikkerhet er premisset. Futures Literacy er altså en praktisk ferdighet. Den kan læres, øves på, og brukes.
Det var dette vi ville gi de 300 skolelederne en prøvesmak på, ved å ta dem med på et Futures Literacy Laboratory – en metode som, ikke overraskende, er utviklet for å øve opp ferdigheten Futures Literacy.
Futures Literacy Laboratory som verktøy for å øve opp Futures Literacy
Et Futures Literacy Laboratory består av tre faser: Reveal, Reframe, Reflect. På norsk: Avdekke, utfordre og reflektere.
På dag 1 spurte vi de 300 skolelederne i salen om hvordan de tror videregående opplæring ser ut i 2040, og hva de ønsker seg for fremtidens utdanning.
På den måten fikk deltakerne anledning til å avdekke (reveal) hvordan de tenker om fremtiden. Første fase handler om å gjøre bildene vi har av fremtiden synlige (ofte har vi slike bilder uten å være klar over det); om å sette ord på dem og forstå hvordan de påvirker oss.
I dette laboratoriet delte vi opp den den siste fasen, reflect (reflektere), og la opp til runder med refleksjon etter hver av de to første fasene.
Refleksjonen etter avdekke-fasen førte til to overordnede innsikter. Den første innsikten: Hva vi tenker om fremtiden er forskjellig fra person til person, og fra skole til skole. Den andre: Vi tenker helt ulikt om fremtiden avhengig av om vi svarer på hva vi tror, versus hva vi ønsker oss.
Som eksempel: det store flertallet av deltakerne trodde at videregående opplæring i 2040 kommer til å være tilnærmet lik som i dag. Men da skolelederne i fortsettelsen fikk spørsmål om hva de ønsket seg, beskrev de til dels radikale endringer i fremtidens utdanning.
Det var dag 1. På dag 2 utfordret vi hvordan deltakerne tenkte om fremtiden for å få dem til å lage andre, alternative fremtidsbilder. Måten vi gjorde det på var ved å presentere dem for et Reframing scenario eller «motscenario», som beskrev fremtiden slik:
I denne versjonen av 2040, fortalte vi dem, «er alt rutinemessig arbeid – både fysisk og kognitivt – automatisert, og danning har blitt viktigere enn utdanning.» Så spurte vi: «Hvilke kompetanser trenger lærere og skoleledere i en slik fremtid?»
Ved å ta dem med inn i denne mulige fremtiden ville vi utfordre antagelsen om at utdanning først og fremst handler om å få seg en jobb, for å si det litt enkelt. Dersom mange av jobbene vi har i dag automatiseres, endrer det forutsetningene for opplæring i videregående skole.
Det kan også endre balansen mellom de to oppdragene skolen har: utdanningsoppdraget og danningsoppdraget.
For hva om fremveksten av stadig mer avansert KI gjør at opplæring i større og større grad kommer til å handle om det som er særskilt menneskelig? Hva om danning gradvis blir viktigere enn utdanning?
Vi hadde også en baktanke med dette grepet. Mye av debatten rundt KI i utdanning har dreid seg om juks og kontroll. Særlig i høyere utdanning kan det virke som om KI-debatten koker ned til spørsmålet om en kan fortsette med hjemmeeksamen. Vi ville at skolelederne i salen skulle løfte blikket, se lenger og diskutere hva utdanning egentlig er til for, heller enn å diskutere hvordan en kan kontrollere hva eleven kan.
Men for å komme dit måtte vi først gå veien om evaluering, nærmere bestemt alternativer til dagens evalueringsformer, og hvordan valg av eksamen legger føringer for undervisningen.
Fra kunnskap til kompetanse via valg av eksamensform
I OECD-rapporten World Class: How to Build a 21st-Century School system[7] skriver Andreas Schleicher: «The dilemma for educators is that routine cognitive skills, the skills that are easiest to teach and easiest to test, are exactly the skills that are also easiest to digitise, automate and outsource.»
Altså: De tingene det er enklest å lære bort og teste, er nettopp de rutinepregede ferdighetene som er lettest å automatisere.
Hva betyr det i praksis? Det betyr at utdanningssektoren, hvis den svarer på KI-inntoget med å gå tilbake til gammeldagse eksamensformer, risikerer å lære elevene og studentene nettopp de ferdighetene som KI enklest kan erstatte.
Hvorfor det? Fordi valg av evalueringsform legger føringer for undervisningen.
Når dette gjøres riktig, får du det John B. Biggs kaller constructive alignment[8] eller «meningsskapende samsvar»: Evalueringsformen tester det du ønsker at eleven eller studenten skal lære, og undervisningen legges opp slik at de får øve på dette.
Ofte gjøres det feil, og du får constructive misalignment: Evalueringsformen tester noe annet enn det du egentlig vil at elevene skal lære, og undervisningen blir presset mot å fokusere på det som testes i stedet for det som var meningen med faget.
Hvis en går tilbake til tradisjonelle skoleeksamener for å hindre KI-juks, risikerer en dermed å legge opp undervisningen slik at det som læres bort er det som er enklest å teste med slike eksamener, altså de rutinepregede ferdighetene som er lettest å automatisere med KI.
Hvilke alternativ finnes?
Udir anbefaler det de kaller «kompetanseorienterte eksamener», og kommer med dette rådet i rapporten Kunnskapsgrunnlag for evaluering av eksamensordningen:[9]
«Før eksamensform velges – det være seg langsvarsoppgaver, flervalgsprøver, muntlige prøver eller mappevurderinger – er det nyttig å forestille seg i hvilke situasjoner elevene vil ha bruk for denne kompetansen senere i livet[.]»
Vi er enige. Derfor dristet vi oss til å foreslå en oppskrift på utdanning for fremtiden, som vi presenterte til skolelederne i salen som innledning til dag 2, og som vi gjentar her:
Prøv å forestille deg i hvilke fremtidige situasjoner elevene vil ha bruk for kompetansen.
Lag evalueringer som lar elevene vise at de har denne kompetansen i disse situasjonene.
Legg opp skoledagen slik at elevene får øve opp denne kompetansen.
Å lage gode evalueringer og å legge opp skoledagen er vanskelige oppgaver, men de lar seg løse med pedagogiske verktøy.
Men for å kunne forestille deg hvilken kompetanse elevene dine vil trenge i fremtiden, trenger du verktøy som lar deg utforske hvordan fremtiden kan bli – uten å henfalle til de lettvinte fortellingene som finnes der ute, for eksempel funnet opp av teknologigiganter som har alt å tjene på at vi jobber for å realisere den fremtiden de tjener penger på.
Futures Literacy Laboratory er et slikt verktøy, som samtidig øver opp ferdigheten Futures Literacy: En kompetanse både lærere og elever trenger for å kunne ta gode valg i møte med en ukjent fremtid. Vi tar derfor til orde for at Futures Literacy kan være en nøkkel til skolens danningsoppdrag: «Opplæringen skal gi elevene et godt grunnlag […] for å gjøre gode valg i livet».
Futures Literacy i skolen
Men stemmer det at Futures Literacy er en nøkkel til skolens danningsoppdrag? Det er i ferd med å bli testet ut i praksis. I februar 2026 arrangerer Fyllingsdalen videregående skole i Bergen Danningsveka. I én uke oppheves alle faggrenser på vg1, slik at lærere og elever kan vie seg til dette danningsoppdraget.
I forberedelsene til Danningsveka har vi i Fremtenkt lært bort metoden Futures Literacy Laboratory til alle ansatte ved skolen. Dermed kan de bruke FLL sammen med elevene for å utforske, utfordre og reflektere rundt hva danning betyr, og hvordan opplæring i videregående skole kan bidra til «en livslang danningsprosess som har enkeltmenneskets frihet, selvstendighet, ansvarlighet og medmenneskelighet som mål.»[10]
«Det burde finnes en pedagogikk som forbereder den unge slekt på en til enhver tid ukjent fremtid», skrev den tyske sosiologen Niklas Luhmann. Kanskje er den, med hjelp fra Futures Literacy, i ferd med å bli utviklet ved videregående skoler i Vestland.
Illustrasjonsfoto: JackF1
[1] Udir, Læreplanen: Overordnet del, 2017, https://bit.ly/4sCSgVB
[2] Sitatet er oversatt fra tysk av Wolfgang Hottner
[3] https://www.kbnn.no/perspektiv2025
[4] UiB, https://www4.uib.no/finn-ansatte/Wolfgang.Hottner
[5] https://www.vagant.no/innovelse-i-selvstendighet/
[6] https://www.unesco.org/en/futures-literacy
[7] 2018, https://bit.ly/3MMT0bj
[8] https://link.springer.com/article/10.1007/BF00138871
[9] 2019, https://bit.ly/4tXQ8ct
[10] Udir, Læreplanen: Overordnet del, 2017, https://bit.ly/3MB9inF