Regjeringen vil belønne universiteter og høgskoler som har oppdragsinntekter ved å innføre en ny indikator for bidrags- og oppdragsaktiviteter (BOA) i det nye finansieringssystemet for høyere utdanning (se s. 18-19 i dette nr. av Forskningspolitikk). I dette innlegget påpekes det at det nye insentivet kan være negativt for mangfoldet i universitetenes samspill med omgivelsene, og redusere samarbeid og arbeidsdeling i norsk forskning. Det kan også svekke forskningens internasjonale konkurransekraft.
SVEINUNG SKULE, DIREKTØR, NIFU
Sveinung.skule@nifu.no
Formålet med oppdragsindikatoren er å få universiteter og høgskoler til å samarbeide mer med arbeids- og næringsliv og offentlig sektor. Hensikten er god, men BOA-indikatoren er et dårlig egnet virkemiddel. Det mente i hvert fall regjeringens egen ekspertgruppe som utredet et nytt finansieringssystem. Ekspertgruppen pekte blant annet på forskning fra NIFU som viser at 93 prosent av de vitenskapelig ansatte ved universiteter og høgskoler allerede deltar i kunnskapsspredning og samarbeid med samfunnet rundt i løpet av en treårsperiode. Samspillet med omgivelsene tar svært mange ulike former; fra deltakelse i offentlig debatt, forskningssamarbeid og etterutdanning, til kommersialisering av forskning og bistillinger. Bare en svært liten del av disse samarbeidsformene vil omfattes av den nye oppdragsindikatoren.
Samarbeidsformene varierer betydelig mellom ulike fagområder. For mange fagområder mangler det betalingsvillige oppdragsgivere. Avisenes spalter bringer daglig innsiktsfulle innlegg fra historikere og filosofer, men det betyr ikke at det finnes noe særlig oppdragsmarked for slik kunnskapsformidling. En indikator for oppdragsinntekter vil derfor kun dekke en liten del av den brede viften av samspill og vil kunne gå på bekostning av bredden og mangfoldet i universitetenes og høgskolenes samspill med samfunnet, om man skal tro regjeringens ekspertgruppe. Å premiere en bestemt form for samspill vil derfor også kunne svekke muligheten til å nå regjeringens eget mål om at universiteter og høgskoler skal utvikle sine egne unike faglige profiler, og i stedet bidra til at flere løper i samme retning. Ekspertgruppen mente at utviklingsavtaler mellom departementet og institusjonene ville være den beste og mest fleksible måten å stimulere det brede samspillet med samfunns- og arbeidsliv på som «ikke enkelt kan stimuleres gjennom indikatorer i et formelbasert indikatorsystem».
Ekspertgruppen anbefalte ikke å innføre et indikatorbasert insentiv for forskningsoppdrag blant annet fordi det kan svekke arbeidsdelingen mellom universiteter og høgskoler og de frittstående forskningsinstituttene. De frittstående instituttene har som samfunnsoppdrag å drive anvendt oppdragsforskning og har i motsetning til universitetene oppdragsinntekter som den viktigste delen av inntektsgrunnlaget.
Det er nettopp forskjellen i samfunnsoppdrag som er bakgrunnen for at de to sektorene har ulikt eierskap, ulike styringssystemer, ulike ledelses- og organisasjonsformer, ulikt regelverk – og ulike finansieringssystemer. Ulike finansieringssystemer er en viktig del av arbeidsdelingen mellom sektorene og danner grunnlag for samarbeid basert på komplementære roller og kompetanse. Det ser vi mange eksempler på, blant annet i sentre for fremragende forskning og sentre for forskningsdrevet innovasjon, hvor det er omfattende samarbeid på tvers av sektorene og hvor universiteter, høgskoler og institutter kan spille hverandre gode, basert på sine særlige fortrinn.
Det nye insentivet for oppdragsforskning i universiteter og høgskoler vil bryte med denne arbeidsdelingen mellom sektorene og vanskeliggjøre samarbeidet mellom instituttene og universitetene. Et eksempel er samarbeidet mellom SINTEF og NTNU, som lett kan forrykkes av insentivsystemer som får begge til å løpe etter de samme pengene. I stedet for samarbeidspartnere med komplementære roller blir de konkurrenter på samme marked, et oppdragsmarked som allerede er preget av hard konkurranse.
Hvis norske forskningsmiljøer skal konkurrere bedre internasjonalt, må vi samarbeide mer om dette og bruke mindre kapasitet på å konkurrere om oppdrag nasjonalt. Regjeringen ønsker samarbeid og arbeidsdeling, men vil innføre et belønningssystem som kan bidra til det motsatte. I statsbudsjettets kapittel om nytt finansieringssystem drøfter regjeringen ekspertgruppens anbefalinger både når det gjelder dekomponering av basis og når det gjelder utdanningsinsentivene. Når det gjelder oppdragsinsentivet (BOA-indikatoren), unngår regjeringen helt å nevne ekspertgruppens analyse av konsekvensene for forskningssystemet som helhet og de prinsipielle argumentene denne analysen gir mot et nytt oppdragsinsentiv. Det skyldes kanskje at regjeringen ikke har gode motargumenter?
Sveinung Skule er nestleder i Forskningsinstituttenes Fellesarena.
