Forskning

Ydmykhet og ambisjoner: En prat med Forskningsrådets nye leder Mari Sundli Tveit

Forskningspolitikks podcast Filibuster har lagt ut et intervju med Forskningsrådets nye leder Mari Sundli Tveit, der vi blant annet snakket om utviklingen av kunnskapsgrunnlaget for forsknings- og innovasjonspolitikken, den rollen forskning og innovasjon spiller i samfunnet, om målrettede samfunnsutfordringer og Forskningsrådets evalueringspraksis. Her følger et utdrag av dette intervjuet.

PER KOCH, Forskningspolitikk

Røttingen valgte å spre denne kompetansen på ulike deler av Forskningsrådet. Tror du dette var et godt valg? Og hva vil du gjøre for å videreutvikle Forskningsrådets egen forsknings- og innovasjonspolitiske kompetanse?

– Det er for tidlig å konkludere på det organisatoriske og om hvordan vi skal ta dette videre. I dag har jeg vært nøyaktig tre uker i jobben. Men jeg tror nok enhver leder i en slik sammenheng også vil se på det organisatoriske.

Det som har vært utrolig viktig for meg i disse første ukene, er å bli ordentlig godt kjent med organisasjonen, noe som jo ikke er blitt enklere av at vi alle sitter på hjemmekontor. Likevel: Jeg vil bli kjent med de personene som utgjør dette kunnskapsgrunnlaget.

Nå besøker jeg alle avdelinger og snakker med alle enkeltmedarbeiderne for å høre hva de holder på med, hva slags bakgrunn de har og deres tanker. Slik kan jeg danne meg et bilde av hvor vi står i dag når det gjelder hvordan vi står rigget for å oppfylle de målene som er gjenspeilet i vår strategi.

Jeg ser at det er et veldig høyt kompetansenivå i Forskningsrådet!

Espen Solberg kom nylig med en kronikk hvor han kritiserte Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet
for manglende investeringer i forskning på forskning og innovasjon. Det finnes sentre som R-QUEST og OSIRIS, men det relevante forskningsprogrammet, Forinnpol, kommer ikke med nye utlysninger. Når vi sammenligner med de betydelige investeringene som gjøres i forskning på utdanning og utdanningssystemet, kan det synes merkelig at temaet forskning og innovasjon ofte blir avspist med korte utredningsoppdrag med små budsjetter.


Hva har du tenkt å gjøre for å sikre Norge kritisk og nyskapende forskning på forskning og
innovasjon?


– Jeg har lest Espen Solbergs innlegg med interesse, og mitt svar er at, ja, vi må bli sterkere på dette. Vi må gjøre opp status på hvor sterkt det er det vi har nå, og hvordan vi skal utvikle oss videre. Skal vi være kunnskapsbaserte, må vi ha forskning på forskning og innovasjon.

Vi må få til det gode samspillet med departementene for å sikre nok ressurser og for å sikre at vi har samarbeid på tvers av sektorene, slik at vi kan få til ytterligere satsing på dette. Jeg tror ingen er uenige i at det er veldig viktig.

Vi kommer også til å svare på Solbergs innlegg direkte.

Tradisjonelt har mange sett på forskning og innovasjon som maskiner som produserer kunnskap og ideer som kan omdannes til produkter og løsninger ute i samfunnet. Mange økonomer har sett på forskning og innovasjon som en «eksogen» størrelse, noe som foregår «utenfor» økonomien eller samfunnet.

Denne reservoarmodellen er blitt sterkt kritisert av forskere som forsker på forskning og
innovasjon. Den fratar forskere og bedrifter ansvaret for forskningens negative sider, hevder
de, og hindrer oss i å se forskning som en integrert del av samfunn og kultur.

Hva vil du gjøre for å øke vår forståelse av hvordan forskning og innovasjon forandrer samfunnet,
på godt og ondt?

– Hvis du ser på Forskningsrådets strategi, som jo representerer et stort og viktig oppdrag for meg, er det helt tydelig at tenkningen og forståelsen av at forskning og innovasjon endrer samfunnet, gjennomsyrer alt. En overordnet del av strategien er behovet for forskning som kan være med på å løse samfunnsutfordringer og bidra til bærekraft.

Samfunnsutfordringene er så komplekse at vi må inn med alle relevante perspektiver for å klare å takle disse problemstillingene. Dette må skje på en ansvarlig og helhetlig måte.

Jeg mener, for eksempel, at det er viktig at humsam-perspektivene, det vi si humaniora og samfunnsvitenskap, bidrar til at vi forstår den samfunnsmessige og menneskelige konteksten som forskningen foregår i, og hvordan forskningsresultater best kan brukes.

Det å løse store samfunnsutfordringer gir behov for en bred og tung satsing på både grunnforskning og det mer anvendelsesnære. Begge deler er helt nødvendig.

EU orienterer i økende grad sin forsknings- og innovasjonssatsing mot bærekraftsmål og store utfordringer, og de arbeider med nye verktøy, herunder målrettede samfunnsoppdrag eller missions. I Norge har Forskningsrådet og Innovasjon Norge blant annet fulgt opp dette med målrettede programmer som Pilot E. OECD har rost Norge for aktiviteter som Pilot-programmene, men påpeker at dette er aktiviteter som finner sted på rådsnivået og ikke på departementsnivået.

Hva er ditt syn på denne reorienteringen av forsknings- og innovasjonspolitikken mot store samfunnsutfordringer? Og konkret: Hva kan vi gjøre med dette, dersom det er slik at departementene ikke klarer å koordinere, mens dere får i oppdrag å gjøre det?

– Dette er et av de store spørsmålene i innspillene til den nye langtidsplanen også. Jeg tror missions kan være en arbeidsmetode som kan være veldig hensiktsmessig i møtet med konkrete – men også veldig komplekse – utfordringer, der det er behov for å dra med mange fagområder. I tillegg representerer missions en måte å trekke med mange ulike interessenter og virkemiddelaktører på, og rett og slett få til en samordnet satsing rettet inn mot et bestemt problem.

Pilot E har fått gode skussmål, og det ser ut som om dette er en vellykket måte å jobbe på. Vi kan ta med oss mye fra det arbeidet. Vi har jo ikke prøvd ut mer omfattende missions i Norge, men jeg mener det er en spennende mulighet. Vi har jo mange store utfordringer som henger over oss, og som krever samordnet og målrettet innsats, både nasjonalt og internasjonalt og i samspillet mellom det nasjonale og internasjonale.

Men slike satsinger kan ikke komme i stedet for andre former for forskningsfinansiering. De ulike aktivitetene må utfylle hverandre.

De nye søknadsprosessene var ment å skulle hjelpe Forskningsrådet å kanalisere innsatsen mot store utfordringer på en fleksibel måte, slik at man – for eksempel – kunne flytte søknader fra én målrettet satsing til en annen.

Men mange hevder at dette har ført til mer generiske søknader som passer til flere deler av Forskningsrådets finansiering, og at dette derfor ikke har ført til mer samfunnsorienterte prosjekter. Flere har også hevdet at behandlingen av søknadene i rene ekspertpaneler lett fører til lock-in. Ekspertene er mer opptatt av vitenskapelig kvalitet, snevert forstått som akademiske kriterier gitt i egne fagmiljøer, og at de tar lite hensyn til behovet for relevans, forskernes evne til samfunnskontakt og ønsket om mer tverrfaglig forskning. Hva vil du gjøre for å få frem et bredere syn på kvalitet? Og hva kan vi gjøre med søknadsprosessene i Forskningsrådet for å få det til?

– Jeg tror det er for tidlig å si noe om hvorvidt søknadene er blitt mer generiske. Det vet vi ikke nok om ennå. Men vi skal ha en følgeevaluering av porteføljestyringen. Vi holder også på med en gjennomgang av våre søknadsevalueringsprosesser. Dette er absolutt problemstillinger som vi vil ta med oss der.

Det å sikre kvalitet er et veldig stort spørsmål. Kvalitet er noe vi tilstreber hele tiden. Vår vurdering av kvalitet må være kunnskapsbasert, slik at vi utvikler en best mulig praksis. Men dette må også vurderes opp mot administrasjonskostnadene. Vi vil naturligvis hele tiden sikre at det går mest mulig penger til forskning.

Synes du publisering og sitering er et for snevert mål på kvalitet?

– Ja, det er for smalt til å dekke bredden av kvalitet. Dette er diskusjoner som vi har hele tiden hos oss, og som ikke minst har vært knyttet til evalueringsprosessene. Vi skal finne frem til de beste måtene for å vurdere hva kvalitet og relevans er, og hvordan disse forholder seg til hverandre.

Vi har for øvrig fått utrolig mange gode innspill på disse spørsmålene i det siste. Jeg er nå opptatt av at vi får la prosessen i Forskningsrådet gå. Da blir det feil av meg å konkludere her og nå.

Noen har foreslått en internasjonal evaluering av Forskningsrådets søknadsbehandling. Kommer den?

– Det har vi heller ikke bestemt, men vi har jo hørt at forslaget er kommet. Vi har allerede planlagt evaluering knyttet til de endringene som er gjort. Vi har jo også et veldig tungt og godt international advisory board, som hele tiden gir oss veldig kloke, kunnskapsbaserte og internasjonale blikk inn på det vi gjør.

I podcast-intervjuet diskuterte vi også flere andre sentrale problemstillinger, herunder vitenskapsskepsis og den sosiale kontrakten mellom forskning og samfunn, bruk av fremtidskompetanse i policy-læring og policy-utvikling og behovet for åpen forskning og åpen innovasjon. Dessuten: Blir det en ny omorganisering av Forskningsrådet?

Oversikt over Forskningspolitikks podcast-episoder.

Foto av Mari Sundli Tveit fra Norges forskningsråd.