Forskning

Ulf Sverdrup: Vi trenger mer samfunnsrelevant forskning

Langtidsplanen må  på en enkel og overbevisende måte synliggjøre forskningens og undervisningens rolle i å løse viktige samfunnsutfordringer.

På fredag den 18. februar arrangerer Universitets- og høgskolerådet og Forskningsinstituttenes fellesarena Samarbeidskonferansen 2021.  Tema for konferansen er den neste utgaven av regjeringens Langtidsplan for forskning, som kommer i 2023.  Forskningspolitikk presenterer,  i samarbeid med arrangørene,  innlegg fra sentrale aktører på det forsknings- og innovasjonspolitiske området.

Av Ulf Sverdrup, Direktør for Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

Ulf Sverdrup (foto fra twitter)

Den nye Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning skal sette kursen for investeringer og prioriteringer innen forskning og undervisning. Det kan bety mye i Norges møte med store samfunnsmessige utfordringer, men da må forskningens samfunnsrelevans vektlegges.

God forskning og utdanning bidrar til vekst og velstand, gir økt sikkerhet og bygger motstandskraft. Utfordringene vi står overfor er mange, nasjonalt og globalt. Vi står i en rask digitalisering, store demografiske endringer, og ikke minst en omfattende overgang til en grønn og mer sirkulær økonomi. Dette vil endre det meste.

Fra mitt forskningsfelt vet vi også at globale maktforhold forskyves. Og de styringsprinsippene vi tradisjonelt har lagt til grunn utfordres, som verdier og prinsipper knyttet til rett og likeverd, sannhet, fakta og frihet.

Vi i Norge vil merke disse endringene særlig sterkt. Vi har tjent godt på den internasjonale orden vi har hatt, og vi berøres særlig når vi nå går fra særstilling til omstilling, og går fra å være en petroleumsstat til å i økende grad bli en global investorstat (nær én av fire kroner i statsbudsjettet i 2020 kom fra Oljefondet).

Den nye Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning skal sette kursen for investeringer og prioriteringer innen forskning og undervisning. Dette arbeidet skaper naturligvis interesse og engasjement innad i sektoren. Gitt de store samfunnsutfordringene bør temaet engasjere mange flere.

Omstillingstider krever kunnskap, og det er et større behov for å få forskningsresultatene raskt. Pandemien er et åpenbart eksempel, men også bærekraft og energitransformasjon, og de dype og samtidige sosiale politiske, økonomiske og teknologiske endringene, nasjonalt og internasjonalt stiller krav til omstilling og hastighet. Vi har naturligvis samme behov for langsiktig forskning som før, men vi må også raskere finne forskningsbaserte løsninger på presserende utfordringer.

Langtidsplanen må derfor på en enkel og overbevisende måte synliggjøre forskningens og undervisningens rolle i å løse viktige samfunnsutfordringer. Den må sette dristige og klare mål, koble dette til ressurser og satsinger, og være tydelig på forventede resultater. Slik kan forskningens bidrag til samfunnsutviklingen økes – og «impact»-faktoren blir større.

En viktig suksessfaktor for neste langtidsplan er trolig om den «treffer», inspirerer og mobiliserer også dem som er utenfor «sektoren». Bare dersom større deler av samfunnet ser verdien av forskning og høyere utdanning, og får et eierskap til aktiviteten, kan man sikres de nødvendige ressursene slik at det er mulig å hente ut verdiene og potensialet forskning og høyere utdanning kan gi.

Tilsvarende, når vi ønsker at samfunnet investerer stort i vår sektor, må det også begrunnes i at det er nyttig for samfunnet på lang sikt. Å legge mer vekt på forskning som problemløsning, betyr heller ikke at forskningens kritiske og uavhengige rolle svekkes, tvert om, kritiske bidrag er både viktig, nyttig og nødvendig for både demokrati og innovasjon.

Dersom vi ser forskning som et viktig virkemiddel i samfunnsutviklingen, har det også noen praktiske implikasjoner for hva planene bør vektlegge. La meg nevne fire.

Åpne opp og styrk samarbeidsflatene. Dersom vi skal kunne å løse de store samfunnsutfordringene, må forskningen i enda større grad enn i dag være i dialog med aktører i næringsliv, offentlig sektor, og i samfunnet for øvrig i inn- og utland. Vi må samarbeide om å finne de viktige problemene, løsningene, metodene og sammen sørge for at innsiktene anvendes. Forskere bør nå mer ut, og andre må oppleve at det er lett og nyttig å samarbeide med forskere. Insentiver, strukturer og kulturer må innrettes deretter. Mye bra har skjedd, men vi kan bli enda bedre på å stimulere til systematisk samarbeid, mobilitet, idé- og kunnskapsutveksling. Vi må også se til at det er et godt samspill mellom virkemidler nasjonalt og internasjonalt.

Legg mer vekt på relevans også i Forskningsrådets vurderinger. Dessverre later det til at det nye vurderingssystemet i Forskningsrådet virker motsatt. Alle søknader vurderes nå utelukkende etter vitenskapelig «impact», og panelene som vurderer søknadene, har instruksjoner om å ikke legge noe som helst vekt på prosjektets samfunnsmessige relevans. Dette gjelder ikke bare de «frie» utlysningene, men også de utlysningene som har bestemte budsjettformål. Dette må endres. Hvordan forskningen bidrar til å løse viktige samfunnsutfordringer, må være en integrert del av den faglige vurderingen av forskningsprosjekter.  Vi bør ha et system som finner de prosjektene som både er vitenskapelig fremragende og som har stor relevans.

Styrk instituttsektoren. Instituttene har som samfunnsoppdrag å bidra nettopp med god og relevant forskning som er knyttet til samfunnsmessige utfordringer. Omstillingstakten er ofte høy, og de jobber gjerne tett med oppdragsgivere. Det er derfor naturlig at langtidsplanen styrker instituttsektoren og peker på hvordan den kan utvikles videre. I dag mottar instituttene en liten grunnfinansiering sammenlignet med andre land. En høyere grunnfinansiering vil være et enkelt grep for å styrke fagmiljøene ytterligere, det vil kunne styrke deres evne til å raskere sette i gang ny forskning, og bidra til at enda flere av de beste unge talentene vil velge forskning som sin karrierevei.

Styrk faglig samarbeid. Mange av de største utfordringene i vår tid er sammensatte og krever innsikt fra flere disipliner. For eksempel vil klimaendringene stille krav til ny teknologi og nye materialer, men også nye verdikjeder, reguleringer og endrede adferdsnormer. Naturvitenskap, samfunnsfag og humaniora må derfor arbeide mer sammen. For å gå løs på disse utfordringene fordrer det selvsagt gode fagmiljøer innen de ulike disiplinene, men det krever også at vi i større grad kan skape insentiver for innovativt og spennende samarbeid på tvers av disipliner.

Hovedbilde: Filo/Forskningspolitikk

Mer om konferansen og flere innlegg om langtidsplanen her.