Forskning

Innovasjon Norge som innovasjonspolitisk rådgiver – del 2 av vårt intervju med Anita Krohn Traaseth

I denne andre delen av vårt intervju med lederen av Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, kommer vi inn på innovasjon i offentlig sektor, Innovasjon Norges rolle som innovasjonspolitisk rådgiver og hvordan man kan håndtere negative følger av forskning og innovasjon.

Per Koch, Forskningspolitikk

(Første del av intervjuet kan du lese her.)

 Innovasjon Norge har økt sitt fokus på innovasjon for og i offentlig sektor. Hvorfor det?

Det begynte med spørsmålet «Er det mulig å innovere i offentlig sektor?» Skal det for alltid være slik at helsebudsjettene og samferdselsbudsjettene må vokse og bli vinnere fordi de får tilført mest midler?

Vi tror det er mulig å «innovere» i våre største kostnadsbudsjetter, å løse oppgavene på nye måter, i tettere samspill med næringslivet, men det vil kreve mer radikal innovasjon enn vi har sett hittil.

Jeg forstår at det kan være vanskeligere å måle innovasjon og produktivitet i offentlig sektor, men vi må få større fokus på og innsikt i hvilke rammevilkår vi må endre for å få det til, enn å bare si at «det offentlige må effektiviseres».

På femte året som byråkrat er min erfaring at det handler lite om uvilje til å løse oppgavene på andre måter, men handlingsrommet for å få det til er mindre enn i privat sektor.

Jeg tror heller ikke det finnes forskning som sier at offentlig ansatte per definisjon er mindre innovative enn de som jobber i privat sektor. Forskjellen ligger i rammevilkårene, og her er det rom for mange forbedringer, men det vil ta tid å få gjennomslag for disse.

Rammevilkår som oppdragsbrev, politiske føringer, handlingsrom i budsjetter som vedtas, og som må endres fra stortingsnivå, er noe helt annet enn å drive med kvartalsvise budsjetter og styring i en privat bedrift.

Innovasjon Norge har gjennom mobiliseringsarbeidet «Drømmeløftet» og Innspill til ny retning for offentlig-privat innovasjonvist at vi kompenserer for nedgangen i skatteinntektene som følger av nedgangen i olje- og gasseksporten, gjennom å innovere i og for offentlig sektor.

Men det er veldig få som har fokus på denne siden av innovasjon i offentlig sektor. I stedet snakker man gjerne om effektivisering og besparelser, hva som skal kuttes av tjenester, mer enn hvordan tjenestene kan leveres på nye måter med flere samarbeidspartnere.

 Anita Krohn Traaseth (Foto: Martin Skulstad)
Anita Krohn Traaseth (Foto: Martin Skulstad)

Det er bare en del av bildet, og begrepene gir dessuten sterkt negative assosiasjoner og virker ikke særlig motiverende for mange av de norske offentlig ansatte som virkelig står på for å levere det beste de kan med de rammevilkårene de har.

Det er som om man implisitt sier at det man gjør i denne sektoren er ineffektivt, og at det bare er et spørsmål om å gjøre ting mer effektivt. Det blir for enkelt. Det er mye mer til innovasjon i offentlig sektor enn dette.

La meg gi deg et eksempel. I Møre og Romsdal fylkeskommune finner vi et prosjekt som har fått innovasjonspartnerskap nå, en ny ordning der offentlige og private virksomheter går sammen for å utvikle helt nye løsninger på dagens og fremtidens samfunnsutfordringer. (Mer om prosjektet her:  http://bit.ly/2O1sLyl, red. anm)

De skal fikse 1150 broer. Det er et langt etterslep i vedlikehold. Samtidig som de er nødt til å gjøre dette, kommer beskjeden om at de må spare 400 millioner.

Da har man to måter man kan tilnærme seg en slik problemstilling på. Den ene er å nekte og si at dette er ikke mulig. Eller man kan gjøre som Møre og Romsdal og satse på innovasjon.

De arbeider for å finne nye måter å vedlikeholde broene på, gjennom samarbeid og bruk av ny teknologi. De inviterer til workshops med ulike aktører før de sender ut bestillingen. Det er lettere å gjøre dette nå med det nye anskaffelsesreglementet.

Nå har vi ni prosjekter som vi kan bruke som eksempler på mer radikal innovasjon i innovasjon i offentlig sektor, som kan inspirere og motivere andre, og som også kan hjelpe offentlige institusjoner til å takle regelverket for anskaffelser. Rollemodeller er viktig for innovasjon!

Her er det for øvrig en annen ting vi må se nærmere på: Hvordan kan vi måle læring og nyskaping i offentlige institusjoner? Jeg vet at det er gjort et nordisk forsøk på å kartlegge innovasjon i offentlig sektor og at KS har gjort noe lignende i Norge. Det er bra, men vi bør gjøre mer, blant annet fordi det er lettere å få forståelse for innovasjon i offentlig sektor om vi kan dokumentere at det erinnovasjon i offentlig sektor.

Det pågår for tiden en interessant diskusjon om responsible research and innovation. Hvordan ser du på debatten om mulige negative følger av innovasjon?

Er det ikke egentlig implisitt at alle slike aktiviteter har feilkilder? Hva slags visjon om forskning og innovasjon har man om man ikke innser at de kan ha negative konsekvenser? Jeg vet ikke om noe som bare har én side, og som bare fører til noe godt. Innovasjon er også destruksjon.

Estland har blitt et europeisk senter for digital sikkerhet. Da de frigjorde seg fra Russland, fikk de anledning til å starte på nytt, og de tok sjansen på å gjøre noe radikalt nytt innenfor nasjonal koordinering av digitalisering. Denne strategien er ikke uten mulige negative konsekvenser, og det var de klar over, men alt i alt fører den allikevel til noe positivt. I dag har Estland en viktig rolle i EUs sikkerhetsarbeid. Det viktigste tror jeg er å anerkjenne den risikoen som følger med innovasjon, og jobbe mye med å håndtere mulige negative effekter, samtidig som man ser oppsidene.

Innovasjon Norge har jo jobbet med slike problemstillinger lenge, selv om vi har brukt andre begreper. Vi har for eksempel arbeidet med bærekraft og sirkulærøkonomi, områder der man bevisst ser på mulige negative konsekvenser av innovasjon.

Du kan ikke fraskrive deg det kollektive ansvaret fordi du er en del av en verdikjede. Den tiden er forbi. Dette er en av grunnene til at vi alle må arbeide mer på tvers – på tvers av bransjer og fagdisipliner. Det er ikke bare folk fra real- og ingeniørfag som må være med i disse diskusjonene. Vi må ha med filosofer, naturvitere, humanister, samfunnsvitere. Det er dette som vil skape den typen kunnskap vi trenger for å håndtere slike problemstillinger.

Ellers er jeg litt skeptisk til å sette opp et skille mellom forskning og innovasjon, det burde hete forskning og kommersialisering, det er to ulike disipliner. For det er mye innovasjon i god forskning, og det er mange forskningsmiljøer som driver med grunnleggende forskning som også direkte og indirekte bidrar til innovasjon i nærings- og samfunnsliv.  Jeg har jo jobbet med grunnforskningsmiljøet i Simula Research Laboratory og har stor sans for den måten de har organisert arbeidet på. Deres forskning er målrettet, samtidig som den er grunnforskning. Lenge før FNs bærekraftmål innrettet jo Simula seg mot samfunnsutfordringer.

Da jeg jobbet i Det Norske Veritas, i Software-divisjonen, så jeg også hvordan prosjekter som tilsynelatende ikke ga noen inntekter, allikevel var helt avgjørende for kunnskapsoppbyggingen i selskapet. Der lærte jeg hvor viktig det er å synliggjøre hvordan mer langsiktig, grunnleggende forskning bidrar til innovasjon. Vi må ha respekt for at ting tar tid og at ikke alt kan reduseres til en kort sound-bite.

Innovasjon Norge har tatt oppgaven som innovasjonspolitisk rådgiver. Hvordan tror du den rollen vil utvikle seg i fremtiden?

Oppgaven er forankret i stortingsmeldingen om SIVA og Innovasjon Norge fra 2012, men hadde også før det en innovasjonspolitisk rolle. Den har blant annet vært forankret i våre ulike oppdrag for oppdragsgivere og eiere, herunder alle departementene.

Men mandatet gir oss også rom for, og forventninger om, å reise debattsaker høyt på samfunnsagendaen. Det er en rolle vi har tatt i større grad de siste årene, som ikke er helt uproblematisk. Å mene noe om viktige retningsspørsmål og samfunnsutviklingen fremover står i kontrast til vårt mer tradisjonelle innovasjonspolitiske arbeid.  Men vi har enormt mye data vi kan bruke til å bygge nettopp ny kunnskap på, og som vi bruker mer og mer i arbeidet med å utvikle et godt analytisk grunnlag for forslag til nye virkemidler og for å underbygge ulike hypoteser om fremtiden.

Men vi kan gjøre mer. Vi har jo også lytteposter over hele landet og internasjonalt. Vi kan bruke disse lyttepostene mer aktivt til å innhente råd om muligheter og utfordringer for Norge, slik vi gjorde med mobiliseringsarbeidet «Drømmeløftet» i 2015. Vi skal også tørre å si noe om fremtiden der vi ikke kan sette to streker under svaret. Vi må tørre å utvikle scenarier der vi tar med variabler som vi ikke kjenner fullt ut, rett og slett fordi ingenkjenner dem fullt ut.

Innovasjon Norge har derfor de siste årene arbeidet mye for å kartlegge og forstå mulige økonomiske, sosiale og miljømessige konsekvenser av teknologisk og kulturell endring. I Drømmeløfts-prosessen var vi en lyttepost for nærings- og samfunnsliv, idet vi forsøkte å finne ut av hvor den nye identifiseringen av norsk næringsliv kom til å skje.

Men jeg forstår jo hvorfor det kom reaksjoner på at vi kom med «innspill for en ny retning for Norge» i Innovasjonstalen i 2016. Hvem er vi, som kan komme med slike innspill? Det var en tydeligere rolle vi tok der, og selv om vi hadde mandat til å gjøre det, hadde sjekket med de viktigste premissgiverne, var ikke omverdenen vant med at Innovasjon Norge nettopp var så tydelige. Det vi lærte av det, var at vi må være  mye klarere på å forklare at vi faktisk har et innovasjonspolitisk mandat, lytteposter over hele Norge, lytteposter i mer enn 30 land og et godt samarbeid med andre virkemiddelaktører i Norge, i Europa og andre land. Hvorfor skulle ikke vi være med på å sette agendaen?  Så får vi prøve og feile litt, men vi må ikke slutte å være modige, vi får korrigere oss underveis, og det har vi gjort. Vi skal naturligvis også være premissleverandør på den mer tradisjonelle måten ved å gi innovasjonspolitiske råd, gi våre eiere og finansiører god kunnskapsbasert analyse av virkningen av eksisterende aktiviteter og komme med forslag til nye eller endrede satsinger.

Men vi må også ha anledning til å heve blikket og se våre og andres aktiviteter i en større sammenheng med et blikk på fremtiden. Det var Gunn Ovesen som startet tradisjonen med en årlig innovasjonstale like før hun sluttet. Jeg syntes det var en meget god idé, og det har vi fortsatt med. I år fikk vi løftet den frem til Oslo rådhus, et passende sted for et stort Merkevaren Norge-arrangement, som vi fikk i oppdrag av regjeringen å levere på, et talearrangement der vi samler næringsliv, samfunnsliv, politikere, statsråder og andre relevante aktører. Vi må dessuten ha rom til å feire innovasjon i Norge, få frem de nye pionerene fra norsk industri- og næringsliv over hele landet, og også gi plass til offentlig sektor.

Nå skal jo Innovasjon Norges innovasjonspolitiske arbeid evalueres for første gang siden vi fikk mandatet. Da kan vi få en tilbakemelding på meningen med det mandatet vi fikk, hvordan vi har utøvet rollen og hvordan den bør utøves i fremtiden. Det blir et viktig arbeid som vi gleder oss til å utvikle i tiden fremover.

Se også del 1 av dette intervjuet.

Intervjueren har tidligere arbeidet i Innovasjon Norge.

Hovedbilde: Fra Innovasjonstale-arrangementet i Oslo rådhus 2018(Foto: Tom Hansen og Innovasjon Norge)