Svar til Philippe Stamenkovic om NOKUTs akkreditering av Steinerhøyskolen.
Første innlegg: Steinerhøyskolen er akkreditert som høgskole. Gir det mening?
Steinerskolens svar: Steinerhøyskolen som akkreditert høyskole – høyskolen svarer
Philippe Stamenkovics oppfølging
Steinerskolens oppfølging
Terje Sparby og Markus Lindholm, Steinerhøyskolen
Philippe Stamenkovic er fortsatt kritisk til NOKUTs akkreditering av Steinerhøyskolen. Til enhver akkreditering hører selvsagt også systemer for kvalitetssikring, blant annet i form av studentundersøkelser, som også kan formidle faglig kritikk. Andre systemer kartlegger og oppdaterer pensum, sammenheng mellom forskning og undervisning, osv. Systemene bestemmer rimeligvis ikke hva som er sant eller ikke, men er forankret i at fagmiljøene kan evaluere seg selv. Dette er standard ved alle landets høyskoler, også Steinerhøyskolen.
Stamenkovic sår imidlertid også tvil om kvaliteten på steinerpedagogisk forskning, fordi den til dels er publisert av ansatte ved steinerpedagogiske institusjoner. Tilsvaret fra Stamenkovic er riktignok uklart, og kanskje misforstår vi ham. Men det er vanskelig å lese ham annerledes enn at han mener forskning utført av forskere ved institusjoner som representerer den aktuelle disiplinen, ikke har legitimitet. I så fall kan ikke filosofer publisere i filosofitidsskrifter, og biologer ikke i biologitidsskrifter.
Det er også vanskelig å forstå hvorfor Steiner Studies ikke skal kunne anerkjennes. Redaksjonen består blant annet av Helmut Zander og Ansgar Martins, to kjente kritikere av Steiner og antroposofien. Videre er Steiner Studies drevet av et anerkjent tysk forlag, og forskningen foregår i åpne, faglige rom hvor skepsis og selvkritikk er like selvsagt som kritisk overprøving av egne, ideologiske forutsetninger.
Rudolf Steiners pedagogiske ideer er forankret i to motivasjonskilder for lærere: dyp nysgjerrighet overfor faget, og dyp nysgjerrighet overfor hva det er å være menneske. De to elementene er det som preger både lærerutdanning og undervisningsform i steinerskoler over hele verden.
Skal man være lærer, er det ikke tilstrekkelig å være faglig oppdatert. Man må også holde liv i sin nysgjerrige fascinasjon for faget og dets genuine kvaliteter. For lærerens faglige oppdagerglede er bestemmende for undervisningsdynamikk og læringsutbytte. Et sentralt virkemiddel for fornyet faglig nysgjerrighet er kunstfaglige øvelser. For kunst gjør at læreren kommer fenomenene tettere på livet, enten det er historie, grammatikk, algebra eller cellebiologi. En slik bred tverrfaglighet er grunnleggende for steinerpedagogikken og kan være relevant i samfunn preget av fragmentering mellom disiplinene og, ikke minst, av vitenskapsidealene.
Nå vil vel de fleste være enige i at de to nevnte ambisjonene – nysgjerrighet overfor faget og det menneskelige – er essensielle for all pedagogisk praksis. Det er derfor vanskelig å trekke entydige skillelinjer mellom ulike pedagogiske retninger. En oppdatert versjon av en steinerpedagogisk ambisjon er gitt i fagboken Nysgjerrighet. Dybdelæring i informasjonssamfunnet, som for få år siden kom ut på Universitetsforlaget, og som er viktig pensumlitteratur både ved Steinerhøyskolen og andre pedagogiske utdanningsinstitusjoner.
Stamenkovic må gjerne fortsette sin skyggekrig mot bokstavtro steinerisme, men han kommer ikke nærmere Steinerhøyskolen som akademisk institusjon på den måten. Steinerpedagogikken har gjennom hundre år vist sin fruktbarhet over hele verden, og gjentatte kartlegginger tilsier at den fremmer intellektuell selvstendighet, integritet og at tidligere elever scorer godt på alle vanlige livsløpsparametre.
Redaksjonen setter nå strek for denne debatten.
Bilde: Rudolf Steiner var en østerriksk filosof og pedagog_ grunnlegger av antroposofien. Han er særlig kjent for steinerskolene_ biodynamisk jordbruk og Goetheanum i Dornach Foto Otto Rietmann CC fargelagt.