Det var vitenskapsmannen Thomas Kuhn som populariserte paradigme-begrepet i boken Vitenskapelige revolusjoners struktur. Han dokumenterte at når en disiplin står overfor en krise – i den forstand at det man observer om igjen og om igjen kolliderer med grunnleggende teori og virkelighetsforståelse – kan man få et fullstendig skifte i hvordan forskerne forstår verden. De veletablerte vil riktignok gjerne prøve å berge dominerende modeller med støttehypoteser, men de yngre og de mer kreative kan til slutt komme opp med noe helt nytt.
Nå er det mange som sier at astronomien og astrofysikken står overfor et paradigmeskifte. Webb-teleskopet har tatt en rekke bilder av galakser som teorien sier ikke kan eksistere. Gitt den tiden det tar lyset å nå jorden, fungerer teleskopene som tidsmaskiner, og disse galaksene ser ut til å være fra 300 til 700 millioner år etter Big Bang. Det tidlige universet skulle ikke være i stand til å organisere slike store, varme og komplekse strukturer1.
Dette kommer på toppen av problemer med å fastslå hvor mye «mørk» materie og energi det er i universet, uklarheter i universets ekspansjonsgrad og mangelen på overordnede teorier klart forankret i observasjoner. Noen mener kosmologien er i ferd med å nærme seg metafysikk og at vi til og med står overfor vitenskapens sammenbrudd.
Vi kan stå overfor et paradigmeskifte på linje med relativitetsteorien og kvantefysikken, ja. Men det er bare om man tror at all vitenskap leverer objektive fakta at dette er et problem. All læring er en prosess.
Per M. Koch
Redaktør
Foto: JADES-GS-z14-0 er den eldste galaksen vi har observert og den bryter med eksisterende teori. Foto: NASA ESA CSA STScI1