Statsminister Erna Solberg satte digitalisering og ny teknologi inn i en bredere samfunnskontekst på Lerchendal-konferansen.
Av Per Koch, Forskningspolitikk
«Hvordan kan vi skape produktivitet og vekst når teknologiske endringer tvinger seg fram, og utviklingen går stadig raskere i alle retninger?» Det var spørsmålet Tekna, Forskningsrådet og SINTEF stilte innledere og deltakere på Lerchendal-konferansen.
Teknologi i en sosial kontekst
Erna Solberg var først ut. Hun hadde en bred og overordnet tilnærming til oppgaven, der hun så mer på samspillet mellom teknologi og samfunn og de politiske utfordringene som følger med dem, enn på hva forskning og innovasjon konkret kan bidra med i form av teknologier og produkter.
Der skuffet hun nok en del i salen – de som hadde forventet et større fokus på hva teknologien mer konkret kan gjøre for å bidra med løsninger. Men policy-utviklerne noterte flittig.
Som Anne Kjersti Fahlvik fra Norges forskningsråd uttrykte det senere første dag: «Vi i Forskningsrådet har øvd oss på å si at vi investerer, at vi har kunder, at samfunnet har problemer som skal løses.» Med andre ord: Relasjonen mellom forskning og samfunn har kommet mer i fokus.
Gunnar Bovim var inne på noe av det samme da han nevnte FNs bærekraftsmål som styrende for NTNUs virksomhet. Forskning er ikke lenger en fabrikk som lever sitt eget liv og leverer ideer og oppfinnelser som samfunnet kan ta i bruk om det vil. Samfunnsmålene er ofte med helt fra begynnelsen av. (Jf. vårt intervju med Johan Schot).
Hva medfører digitaliseringen, egentlig?
Både regjeringen og EU-kommisjonen står nå overfor en stor usikkerhet når det gjelder de effektene digitaliseringen vil ha på samfunnet. Begge er opptatt av de følgene den vil ha for sysselsettingen og med det for sosial inkludering og sosial stabilitet.
Automatisering har allerede bidratt til store endringer i arbeidsmarkedet, etter hvert som næringsliv og offentlig sektor gjør aktivt bruk av ny teknologi for å gjøre mer for mindre. Det medfører også at de kan gjøre mer med færre. Det er tross alt det produktivitetsøkning innebærer.
«Det er ingen steder å gjemme seg,» påpekte Solberg. Den nye teknologien truer alle jobber, med et mulig unntak for – som hun sa, med humor i stemmen – frisører. «Før sa vi at vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre,» påpekte statsministeren, «nå er det snart det eneste yrket som står igjen.»
Sikre inntekter for velferdssamfunnet
Men statsministeren står også overfor et annet presserende behov: Å sikre inntektsgrunnlaget for velferdssamfunnet i en tid med omstilling. Hun understreket at vi må omstille norsk økonomi og få flere bedrifter som bidrar til statsbudsjettet og som ikke henter ut av statsbudsjettet.
Næringsliv og offentlig sektor må øke produktiviteten, mente Solberg, og da vil naturligvis digitalisering være et sentralt virkemiddel. Skal vi sikre flere velferdsordninger, må flere jobbe mer, sa Solberg.
Regjeringen har sett på hva man kan gjøre for å gjøre finansieringsgapet for velferdssamfunnet mindre, sa Solberg og ga tilhørerne et interessant blikk inn i de samfunnsøkonomiske diskusjonene i regjeringen. Hun hadde tydeligvis fått beskjed om at målet må være å øke produktiviteten i offentlig sektor, ikke i privat sektor.
«Jeg har tre ganger spurt Finansdepartementet om hvorfor vi ikke bør øke produktiviteten i privat sektor,» fortalte hun, «og de svarer at det ikke vil bidra mye, fordi det er forutsatt i alle disse modellene at den skal være høy.»
Dette er en oppsiktsvekkende påstand, dersom den er alvorlig ment. Behovet for økt produktivitet i næringslivet blir jo ikke mindre av at Finansdepartementet tar veksten for gitt i sine modeller. Og behovet for økt produktivitet i offentlig sektor blir ikke større fordi man har problemer med å måle produktiviteten i den delen av samfunnet.
Det kan synes som om ideen om at offentlig sektor er mindre innovativ, og med det mindre produktiv, enn privat sektor, henger igjen. Vi har faktisk ikke forutsetninger for å kunne si noe slikt. Under konferansen var det da også mange som påpekte at Norge har gode forutsetninger for digitalisering, nettopp fordi både privat og offentlig sektor har gjort så mye for å ta i bruk nye verktøy.
Det faktum at Solberg har spurt økonomene i Finansdepartementet tre ganger om dette, er et godt tegn. Hun bør fortsette med å spørre dem inntil hun får et bedre svar.
Solberg understreket også at kravet om økt produktivitet i offentlig sektor også betyr at regjeringen forventer høyere avkastning av forskningen, flere resultater og et tettere samarbeid med næringsliv og samfunn.
Ulike typer bærekraft
Forskning og innovasjon vil spille en rolle innenfor alle de tre typene bærekraft Solberg nevnte: økonomisk, miljømessig og sosial bærekraft.
Hun nevnte også en rekke andre utfordringer som krever ny kunnskap:
Vi skal oppfylle Norges klimaforpliktelser, påpekte hun.
Vi skal skape et inkluderende arbeidsliv, og vi må få alle ungdommene inn i arbeidslivet. Utfordringene blir større med digitaliseringen, mente hun.
Videre skal vi redusere fattigdom og sikre økt deltakelse fra dem som kommer som flyktninger og asylsøkere. Solberg mente vi trenger et løft som gir slik deltakelse, og som får dem til å føle at de er med i vårt samfunn.
Dette krever aktiv politikk, sa Solberg, som ser ut til å ha forlatt tanken om at forskning trives best i sin egen hage og at innovasjon skal overlates til markedet alene. Dette gir mening i et Norge i omstilling og i en verden med store utfordringer.
Digitaliserings-paradokset
Det er allikevel noe paradoksalt i Solbergs fortelling. På den ene siden viser hun oss at digitalisering vil bidra til økt produktivitet. Vi kan få til svært mye mer per arbeidstime. Da kunne man jo tenke seg scenarier som gir rom for mer fritid og høyere livskvalitet, slik bruk av ny teknologi også tidligere i historien har ført til kortere arbeidsuker og mer ferie.
Ja, man kunne til og med tenke seg at den økte verdiskapingen som følger av digitalisering, kunne gi rom for et annet liv enn tradisjonelt lønnsarbeid, i hvert fall hvis man har en politikk som bidrar til en omfordeling av denne verdiskapingen, gjennom skatter og sosiale ytelser. Denne muligheten blir ikke en gang nevnt av statsministeren. I stedet vil hun ha flere til å jobbe mer.
Det er naturligvis riktig at den demografiske bølgen vil føre til en mindre arbeidsstokk og med det en større byrde på dem som er igjen. Det er også riktig at teknologien vil føre til nye arbeidsformer og helt nye jobbtyper, noe blant andre Shahzad Rana, teknologidirektør i Microsoft, la vekt på.
Men hvis effektene av digitalisering og automatisering blir så store som mange faktisk tror, er det mulig at det ikke blir et så stort problem som dagens tenkning antyder. Ironisk nok kan økt fritid også gi økt etterspørsel etter tjenester og med det nye arbeidsplasser.
Dette er i hvert fall scenarier som fortjener en vurdering i debatten om digitalisering og automatisering.
Dr. Wolfgang Burtscher
Dr. Wolfgang Burtscher, assisterende kommisjonær for forskning og innovasjon i EU-kommisjonen, presenterte en litt annen og mer tradisjonell fortelling om teknologi og samfunn.
Forskning og innovasjon er de viktigste driverne for langsiktig vekst og velstand, påpekte han. Hvis Europa skal bevare sine økonomiske og sosiale modeller, må vi øke produktiviteten. Men den økonomiske veksten har vært holdt tilbake av lav vekst i produktiviteten. Vi ser ikke den forventede produktivitetsveksten i statistikken, forklarte han.
Han mente noe hindrer spredningen av innovasjon i økonomien. Han argumenterte derfor for at man må se kritisk på regelverk som hindrer slik diffusjon.
Mer rom for eksperimenter
Innovasjonspolitikken må også fornyes i møtet med en ny virkelighet. Han mente blant annet at politikken må gi økt rom for eksperimenter og med det – formodentlig – økt risiko i offentlige investeringer. Han ønsket seg også mer entreprenørskap ved universitetene.
Kommisjonen vil øke satsingen på rammeprogrammet for forskning og innovasjon og ikke minst på det han kalte scale-up breakthrough innovation – radikal innovasjon som kan gi rom for flere vekstbedrifter.
Burtscher mente at forskning og innovasjon er de sentrale driverne for økt velstand. At Norge er det lykkeligste landet i verden, mente han derfor skyldes landets satsing på forskning og innovasjon. Han viste blant annet til at Norge får mye ut av rammeprogrammet Horisont 2020.
Det er godt å se at Kommisjonen nå ser at Norge er et innovativt land, men nordmenns lykke skyldes nok like mye sosial stabilitet, gode velferdstjenester og tillit til systemet som det skyldes store offentlige investeringer i forskning. Men sosiale sikkerhetsnett og stor innovasjonsevne henger sannsynligvis sammen – vi kan gi ham det.
Raskere innovasjon?
Burtscher gjentok en klisjé som er blitt populær i dagens debatt: at innovasjonen går mye raskere enn før:
«Innovation has never happened so fast before and it will never be so slow again.»
Dette er en problematisk påstand. Hva fremtiden vil bringe er svært usikkert, og historien kan vise til perioder med raske og dramatiske sosiale, politiske og kulturelle endringer koblet opp mot nye teknologier. Se for eksempel Mark Knells artikkel om teknologibølger i forrige utgave av Forskningspolitikk. Det er mulig vi er blitt vel nærsynte når vi så lett kjøper slike påstander.
Noen hovedpunkter
At utviklingen går raskt, er imidlertid helt sikkert, og på konferansen kom innlederne med en rekke viktige budskap om digitalisering, automatisering, forskning, innovasjon og ny politikk. Av noen av disse budskapene kan nevnes:
- Digitalisering må forankres i ledelsen i bedrifter og institusjoner.
- Vi må legge økt vekt på datasikkerhet og sikre landet et tilstrekkelig tilfang av folk med relevant kompetanse.
- Vi trenger flere kunnskapsbaserte vekstbedrifter som kan bidra til skatteinntekter og arbeidsplasser.
- Vi må utnytte rikdommen som ligger i data, slik som for eksempel helsedata.
- Kunnskap er den nye oljen.
- Offentlig sektors behov for modernisering gir norsk næringsliv en kompetanse som kan brukes internasjonalt.
- Neste bølge blir augmentet reality, artifical intelligence og – deretter – quantum computing. Eller kanskje ligger fremtiden i bioteknologi, nanoteknologi eller en kombinasjon av alt dette. Vi får se.
- Norge må bli en scale-up nation. Hva dette blir på norsk, er jeg ikke helt sikker på. Vi får spørre Torger Reve.
