Innovasjon

Koronapandemiens følger for grønn omstilling i norsk næringsliv

Grønn omstilling av norsk næringsliv bremset opp under koronapandemien. Både bedriftene og myndighetene hadde et hovedfokus på den daglige driften og det å komme seg gjennom krisen. Oljeskattepakken styrket en sektor som det er behov for å bygge ned for å kunne gjennomføre et grønt skifte.  Likevel er det mye som tyder på at aktørenes erfaringer fra pandemien styrker mulighetene for at man på sikt skal lykkes med en grønn omstilling.

Av Stig-Erik Jakobsen, Jarle Aarstad og Lars Coenen, Mohnsenteret for innovasjon og regional utvikling,  Arne Isaksen, Universitetet i Agder og  Marte C.W. Solheim, Senter for innovasjonsforskning i Stavanger

Koronapandemien rammet norsk samfunns- og næringsliv i mars 2020 og hadde sjokkartede effekter. Myndighetene både i Norge og andre land innførte omfattende restriksjoner som bidro til et dramatisk fall i etterspørselen etter varer og tjenester, samtidig som det også skapte store utfordringer på tilbudssiden. 

Parallelt har man også en pågående klimakrise. Både myndighetene og mange bedrifter erkjenner et behov for å redusere næringslivets karbonavtrykk og fremme et grønt skifte. Dette innebærer både å bygge ned næringer som utgjør en stor belastning for miljøet, slik som olje- og gassnæringen, stimulere til at øvrige næringer blir mer miljøvennlige og fremme utviklingen av nye grønne verdikjeder.

Et betimelig spørsmål blir da hvordan koronapandemien har påvirket bedrifters strategier og myndighetenes politikk for en grønn omstilling. Dette har vært en sentral problemstilling i forskningsprosjektet Regional Resilience and Sustainable Industrial Restructuring (RegReSir)[1], finansiert av Norges forskningsråd. 

I prosjektet har vi blant annet gjennomført en spørreundersøkelse blant 600 bedrifter. Undersøkelsen ble utført våren 2021 og inkluderer virksomheter innenfor  industri, overnatting og kulturell virksomhet og forretningsmessig tjenesteyting.

Epidemiens følger for grønn omstilling

Blant bedriftenes responser på koronapandemien finner vi ønsket om å styrke eksisterende forretningsområder, utvikle nye produkter og jobbe mot nye markeder (tabell 1). Samtidig er det også mange selskaper som gir tilbakemelding om at de i liten grad har gjort vesentlige endringer. Mye av innovasjonsarbeidet har vært rettet mot digitalisering av aktiviteter og utvikling av digitale produkter og digitale forretningsmodeller. 

Når det gjelder grønn omstilling, er det kun en liten andel av bedriftene som har forsterket arbeidet med å utvikle grønne og bærekraftige forretningsmodeller. Sannsynligvis har mange bedrifter også blitt mer hardføre som følge av krisen. Tidligere forskning indikerer at bedrifter som har kommet seg gjennom en krise, står bedre rustet til å møte nye kriser (Martin og Sunley 2015). 

Tabell 1. Hvordan har korona påvirket ditt selskap når det gjelder følgende forhold *: (prosentfordeling)

 I svært liten eller liten gradVerken ellerI vært stor eller stor grad
Forbedring av eksisterende varer og tjenester49,428,821,9
Utvikling av nye varer og tjenester56,520,523,0
Vedlikehold av eksisterende distribusjonskanaler og markeder50,828,021,2
Utvikling av nye distribusjonskanaler og markeder52,524,223,3
Digitalisering for å forenkle og effektivisere eksisterende aktiviteter34,521,544,0
Utvikling av nye digitale produkter og digitale forretningsmodeller46,323,730,0
Utvikling av grønne og bærekraftige forretningsmodeller61,525,013,5
Kostnadsreduksjoner53,119,027,8
Vedlikehold av eksisterende nettverk47,226,326,5
Utvikling av nye nettverk51,622,026,3
*Inkluderer bedrifter innenfor følgende næringsgrupper: NACE 10-33, 55-56, 69-75, 77-82 og 90-93; N=600.

Casestudier

For å få ytterligere innsikt i hvordan pandemien har påvirket grønn omstilling av norsk næringsliv, har vi også gjennomført casestudier i utvalgte bransjer.

Blant annet er det gjort studier av tre bransjer på Vestlandet: lakseoppdrett, reiseliv og maritim industri. Dette er internasjonalt orienterte bransjer som alle ble rammet av koronapandemien, men på ulike måter (Jakobsen m.fl. 2022). 

Opprettholdt aktiviteten

Gjennomgående observerer vi at bedrifter som hadde et pågående arbeid for å gjøre egne prosesser og produkter mer bærekraftige, langt på vei har opprettholdt denne aktiviteten under pandemien. 

Det var også tendenser i retning av økt søkelys på grønne løsninger både innenfor reiseliv og lakseoppdrett, men da i stor grad som en uintendert konsekvens av nødvendige markedsmessige tilpasninger. 

Innenfor reiseliv var dette relatert til en dreining mot det norske markedet, da grensene ble stengt og utenlandske turister ikke kom til Norge. Tradisjonelt har reiselivsnæringen på Vestlandet i stor grad basert seg på turister fra utlandet, noe som naturligvis gir et betydelig karbonavtrykk. 

Innenfor lakseoppdrett registrerte vi initiativer i retning av økt fokus på bearbeiding av laks, da stengte grenser gjorde det mer krevende å transportere til de utenlandske markedene. Ved bearbeiding i Norge blir volumet som skal transporteres ut av landet, betydelig redusert, noe som også er gunstig for miljøregnskapet. 

I etterkant av pandemien er det imidlertid mye som tyder på at disse tendensene blir kortvarige, og bedriftene ser nå ut til å vende tilbake til det som var hovedtilpasningene før pandemien (det vil si utenlandske turister og eksport av fersk/frossen hel fisk). 

Maritim industri kommet lengst

Blant våre utvalgte bransjer er det maritim industri som er kommet lengst med grønn omstilling, mens arbeidet med å gjøre prosesser og produkter innenfor lakseoppdrett og reiseliv mer bærekraftige fortsatt er i en tidlig fase. 

Maritim industri på Vestlandet har blant annet satset sterkt på utvikling av elektriske ferger. De er også godt i gang med å introdusere elektriske løsninger innenfor annen sjøtransport over korte avstander, slik som supplybåter, transportfartøy for lakseoppdrettsnæringen og mindre kystfiskefartøy. Det er også her det grønne omstillingsarbeidet har framstått som mest robust under koronapandemien, mens det altså har vært mer skiftende innenfor lakseoppdrett og turisme. 

Arbeidet med grønn omstilling ble ikke i betydelig grad hindret under den to år lange koronapandemien, men det ble heller ikke akselerert, selv om næringslivet måtte tilpasse seg raske endringer i markedene og leverandørkjedene. 

Elektriske ferger ved Oslo. Foto mr-fox.

Myndighetenes rolle

Grønn omstilling forutsetter også en aktiv stat, siden nye grønne løsninger i introduksjonsfasen ofte ikke kan konkurrere med tradisjonelle løsninger.  Myndighetene har også en sentral rolle med hensyn til å begrense aktiviteter som framstår som særlig belastende for miljøet. 

I årene før pandemien lanserte norske myndigheter en rekke planer for å fremme grønn omstilling av næringslivet, eksempelvis Bedre vekst, lavere utslipp – Regjeringens strategi for grønn konkurransekraft (Regjeringen 2017) og Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende (Meld. St. nr. 27 2016–17). En rekke virkemidler og støtteordninger som skal bidra til et grønt skifte, er også knyttet til disse planene.

De sentrale nasjonale virkemiddelaktørene, Norges forskningsråd og Innovasjon Norge, har de siste årene også i økende grad hatt ønske om å støtte forsknings- og innovasjonsprosjekter som kan bidra til grønn næringsutvikling (Jakobsen m.fl. 2022). Videre har regjeringen vært tydelig på at man skal redusere utslippene av klimagasser med minst 55 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990-nivået. 

Ekstraordinær innsats

Det var også behov for en aktiv stat da pandemien traff Norge i mars 2020. Spørsmål blir da om den ekstraordinære statlige innsatsen under pandemien også har fremmet en grønn omstilling av næringslivet. 

Ganske umiddelbart etter at restriksjonene på reise og fysisk kontakt trådte i kraft, ble det introdusert en rekke redningspakker som skulle kompensere næringslivet for bortfall av inntekter. Koronarelaterte restriksjoner ble i stor grad opphevet i januar/februar 2022, og dette markerte også slutten på de fleste av de ekstraordinære økonomiske tiltakene (Regjeringen 2022). 

Det meste av den statlige støtten under pandemien kom i form av ulike kompensasjonsordninger. Her inngår både det at bedriftene får kompensert for bortfall av inntekter og for ekstrautgifter ved permitteringer. Dette var ordninger som gjaldt for all næringsvirksomhet. I tillegg fikk noen av virkemiddelaktørene, slik som Innovasjon Norge, økte rammer, og det ble også iverksatt noen mer spesifikke redningspakker rettet mot utvalgte næringer som ble ekstra hardt rammet, slik som reiselivs- og kultursektoren. 

Bounce back/bounce forward

Det skilles gjerne mellom to ulike politikktilnærminger under kriser.  Den første er en såkalt reaktiv bounce back-politikk, som handler om å iverksette tiltak for å sikre at bedriftene kommer seg gjennom krisen og kan fortsette som før. Den andre er en proaktiv bounce forward-politikk, hvor man benytter krisen til å stimulere til innovasjoner og mer omfattende endringer i bedriftene. Her inkluderes blant annet det å fremme grønne og mer bærekraftige løsninger (Martin og Sunley 2015, Wilson m.fl. 2020). 

Tabell 2. Offentlig støtte til norsk næringsliv 2019–2021 (mill.kr)

 201920202021
    
Lån og garantier (totalt)35 79739 67125 269
-via Innovasjon Norge2 6545 4083 350
    
Tilskudd (totalt)12 01515 99515 303
-via Norges forskningsråd1 5291 6132 160
-via Innovasjon Norge1 5994 9533 865
    
Egenkapitalinvesteringer10 89012 01512 224
    
Kompensasjonsordninger under korona* 14 202**
    
Annet436522**
    
Samlet (alle bistandstyper)59 13882 405**
Kilder: https://www.ssb.no/statbank/table/12644/tableViewLayout1/
* Her inngår kompensasjon for tapt inntekt og kompensasjon ved permitteringer. Dette er altså de nye tilskuddsordningene for bedriftene som ble etablert under koronapandemien. 
**Tall for 2021 foreligger ikke.

Tabell 2 viser samlet offentlig støtte til norsk næringsliv i perioden 2019–2021. Fra 2019 til 2020 fikk man en økning på 23,3 milliarder kroner (39,4 prosent), noe som altså i stor grad kan knyttes til den ekstraordinære støtten under koronapandemien. Det meste av denne økningen (14,2 milliarder eller 61 prosent av den samlede økningen) kan relateres til kompensasjonsordningene. I skrivende stund foreligger det ikke endelige tall for 2021, men foreløpige tall indikerer at omfanget av kompensasjonsordningene vil være omtrent på 2020- nivå.  

Kompensasjonsordningene handler om å hjelpe næringslivet gjennom krisen, og representerer en bounce back-politikk. I tillegg var det under pandemien en betydelig økning i overføringene til Norges forskningsråd og særlig Innovasjon Norge (3,4 milliarder fra 2019 til 2020 eller 14.8 prosent av den samlede økningen). Disse organisasjonene skal stimulere til forskning og innovasjon i næringslivet, og disse overføringene kan relateres til en bounce forward-politikk.

Videre ser vi at lån og garantier gjennom Innovasjon Norge økte med 2,8 milliarder fra 2019 til 2020 (11,8 prosent av den samlede økningen). I hvilken grad disse lånegarantiordningene stimulerer til endring og innovasjon i bedriftene, er mer usikkert. Det kan også dreie seg om å sikre bedriftene likviditet i en vanskelig periode. 

Overordnet kan det altså observeres at det meste av den økte statlige støtten under pandemien gikk til å hjelpe næringslivet gjennom krisen (bounce back), mens kun en begrenset andel gikk til å stimulere til innovasjon og endring i næringslivet (bounce forward). 

Når det gjelder slike tiltak for økt innovasjon, har vi ikke informasjon om hvor stor andel av denne ekstrainnsatsen som spesifikt gikk til å stimulere til grønne innovasjoner, og som dermed også parallelt håndterte utfordringer knyttet til klimakrisen. De ekstraordinære krisepakkene til utvalgte bransjer hadde heller ikke en spesifikk grønn innretning. 

Ukraina-krigen har økt etterspørselen etter norske olje og gass, her representert ved et LNG-skip i Hammerfest. Foto: Ole-Gunnar/Getty

Oljeskattepakken bremser grønn omstilling

Den såkalte oljeskattepakken hadde også langt på vei en motsatt effekt, ved at den styrket en sektor som det er behov for å bygge ned for å kunne gjennomføre et grønt skifte. 

Oljeskattepakken ble innført våren 2020, og kom som en respons på et sterk fall i olje- og gassprisene da samfunnet ble stengt ned. Oljeprisen tok seg ganske raskt opp igjen, og høsten 2020 var den på et relativt akseptabelt nivå.[2]

Sett i etterkant er det mye som tyder på at denne skattepakken overkompenserte i forhold til de utfordringene sektoren stod ovenfor under pandemien. Skattepakken innebar endringer i avskrivningsreglene, noe som bidro til at det ble gunstigere for olje- og gasselskapene å gjøre investeringer.[3] Intensjonen var å opprettholde aktivitetsnivået, men på bakgrunn av den informasjonen som foreligger per dags dato ser det ut som om selskapene ikke bare har opprettholdt aktiviteten, men også framskyndet investeringer innenfor leteaktivitet og utbygging og drift av olje- og gassfelt (DN 01.10.22). Utbygginger som tidligere ikke var lønnsomme, kan nå bli lønnsomme med de nye reglene. 

For å kunne benytte seg av denne ekstraordinære ordningen, må selskapene levere inn nye planer for utbygging og drift av olje- og gassfelt innen 1. januar 2023.[4] Disse planene skal godkjennes av myndighetene. En rekke planer er allerede levert, og det vil nok komme flere før fristen går ut. Følgelig vil det ta tid før man ser den samlede effekten av oljeskattepakken, både med hensyn til tapte skatteinntekter for staten, og ikke minst når det gjelder aktivitetsnivået innenfor olje- og gassektoren. Det går gjerne flere år fra utbygging av nye felt godkjennes til de blir satt i drift. 

Tall fra Oljedirektoratet viser at produksjonen på norsk sokkel var høyere under pandemien (2020 og 2021) enn året før pandemien (Oljedirektoratet 2021, s.8), og det er også forventninger om at olje- og gassproduksjonen vil stige de kommende årene.[5] Det siste er også knyttet til den pågående energikrisen i Europa, som en følge av Russlands invasjon av Ukraina. 

Eksisterende aktiviteter videreføres

Samlet observerer vi altså at myndighetenes politikk under pandemien i stor grad har handlet om å sikre at eksisterende aktiviteter videreføres. Også grønne initiativer har vært opprettholdt, men det har vært et begrenset omfang av nye grønne satsinger. Ett unntak er myndighetenes nye hydrogen-strategi som ble lansert i juni 2020, men det er mye som tyder på at satsingen ville ha kommet uavhengig av pandemien.[6]

Viktigere er det imidlertid at oljeskattepakken ikke bare har bidratt til å bremse den grønne omstillingen, men at den sannsynligvis også til en viss grad har reversert den. Det at dette ekstraordinære tiltaket ikke avsluttes før 31.12.22, mens de aller fleste ekstraordinære koronatiltak ble terminert tidlig i 2022, øker den mulige negative effekten på grønn omstilling. 

I tidligere perioder med fallende aktivitet innenfor olje- og gassesektoren, eksempelvis ved oljeprisfallet i 2014, rettet en rekke av leverandørbedriftene innenfor olje og gass fokus mot andre og mer bærekraftige sektorer (Menon 2020). Disse leverandørbedriftene besitter betydelig teknologisk kompetanse og er svært viktige for det grønne skiftet. 

Med den forventede økte aktiviteten innenfor olje- og gassektoren i kjølvannet av oljeskattepakken, blir det eksempelvis enda mer krevende å involvere disse leverandørene i utviklingen av nye løsninger innenfor fornybar energi. 

 At næringslivets «stiavhengighet» opprettholdes og forsterkes under pandemien, gjenspeiles også i det faktum at myndighetenes øvrige redningspakker har hatt god, kanskje til og med en litt for god, virkning. Eksempelvis var antall konkurser i norsk næringsliv betydelig lavere under pandemien enn i årene før pandemien.[7]

Politikkutforming og politikkimplementering er et komplekst område med mange forskjellige interessenter, og det er en miks av ulike politiske strategier og virkemidler som vil ha betydning for en grønn omstilling av næringslivet (Jakobsen m.fl. 2022). De siste årene kan det synes som om klimapolitikken i økende grad har lagt føringer på norsk næringspolitikk, men det er langt fra slik at alle tiltakene og virkemidlene innenfor næringspolitikken er innrettet mot å innfri klimamålene. Det vil være spenninger og målkonflikter som bidrar til at politikken dras i ulike retninger. Sterke interessegruppers lobbyvirksomhet kan også ha stor betydning. 

Lærdom

Lærdommen fra koronapandemien er at politiske myndigheter i større grad må være seg bevisst at ekstraordinære tiltak under en krise også har effekter på andre politikkområder. I en tid hvor det er behov for å akselerere arbeidet for et grønt skifte og øke klimaarbeidets legitimitet (Skjølsvold og Coenen 2021), bidro koronapolitikken til å forsinke et takskifte innenfor den grønne næringspolitikken. Isolert sett var myndighetens koronapolitikk vellykket, men andre kriser og utfordringer kom i bakgrunnen.

Samtidig synes også flere av virkemidlene å ha virket for godt i en bounce back-sammenheng, og myndighetene bør være ytterst forsiktig ved utforming av innhold og omfang av redningspakker ved framtidige kriser. Ved slike kriser bør man i større grad, og på et tidligere tidspunkt enn under koronapandemien, også iverksette tiltak som bidrar til innovasjon og fornyelse som er til det beste for samfunnet.  

Når pandemien nå ligger bak oss, er det viktig at fokuset på nytt rettes mot hvordan grønn omstilling kan styrkes. Gjennom pandemien har norsk næringsliv blitt bedre rustet til å håndtere store utfordringer, og dermed er også forutsetningene for at næringslivet på sikt skal lykkes med en grønn omstilling, sannsynligvis blitt bedre.

Samtidig har også myndighetene gjort seg viktige erfaringer med hvordan de kan innta en aktiv rolle når en krise rammer. Forhåpentligvis har man også lært noe om hva man ikke bør gjøre. Disse erfaringene kan nå anvendes til å akselerere det grønne skiftet i norsk næringsliv. 

Litteratur 

Jakobsen, S-E. Uyarra, E., Njøs. R. and Fløysand, A. (2022): Policy action for green restructuring in specialized industrial regionsEuropean Urban and Regional Studies 29 (3), 312-331

DN 01.10.22: Oljeskattepakken (s.8-16). 

Martin R. and Sunley P. (2015) On the notion of regional economic resilience: conceptualization and explanation. Journal of Economic Geography, 15(1): 1-42

Meld. St. nr. 27 (2016-17: ‘Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende’

Menon (2020): Omstilling i petroleumssektoren. Menon-publikasjon 124/2020.  

Regjeringen (2022): www.regjeringen.no/no/tema/Koronasituasjonen/tidslinje-koronaviruset/id2692402/

Skjølsvold, T.M. and Coenen, L. (2021): Are rapid and inclusive energy and climate transitions oxymorons? Towards principles of responsible acceleration. Energy Research & Social Science 79 (https://doi.org/10.1016/j.erss.2021.102164)

Oljedirektoratet (2021): Sokkelåret 2021. 

Regjeringen (2017): Bedre vekst, lavere utslipp – Regjeringens strategi for grønn konkurransekraft

Wilson m.fl. (2020): Socioeconomic impacts of Covid-19: Reflections from the Basque Country. www.orkestra.deusto.es


Fotnoter

[1] https://regresir.vercel.app

[2] https://enerwe.no/oljeprisen/slik-gikk-det-med-oljeprisen-i-2020/392277

[3] Olje og gasselskaper betaler en oljeskatt i tillegg til ordinær selskapsskatt, og endringene gjelder denne oljeskatten. For det første kunne bedriftene nå utgiftsføre investeringer umiddelbart, og ikke over tid som var den gjeldene praksisen. For det andre økte man de såkalte friinntektene ved investeringer (dvs. inntekter som ikke beskattes). 

[5] https://www.norskpetroleum.no/produksjon-og-eksport/produksjonsprognoser/

[6] https://www.regjeringen.no/contentassets/40026db2148e41eda8e3792d259efb6b/y-0127b.pdf

Topp foto: Patricia Bates