Nedbemanning og oppsigelser i olje- og gassektoren har nesten over natten gjort spørsmålet om omstilling til en mindre petroleumsdominert norsk økonomi til hverdagsrealitet for mange; ikke minst gjelder det medlemmer i Tekna, fagforeningen for realister og teknologer med utdanning minst på masternivå. Forskningspolitikk har snakket med Teknas president, Lise Lyngsnes Randeberg, om hvordan situasjonen ser ut fra hennes ståsted, og hvilke muligheter hun ser for at den teknologiske spisskompetansen som er bygget opp innenfor petroleumssektoren, kan spille en aktiv rolle i denne omstillingen.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Med fallet i oljepriser og -investeringer er «fra særstilling til omstilling» blitt omkvedet i norsk politikk. En lenge varslet utfasing av oljealderen i norsk økonomi ser nå ut til å bli en realitet. Med bølgen av oppsigelser og permitteringer i olje- og gassektoren har alvoret i alle fall rammet mange medlemmer av Tekna med full styrke.
Dine medlemmer er mer direkte berørt av det som skjer enn de fleste; dere befinner dere i frontlinjen av utviklingen og må forholde dere aktivt til omstillingsutfordringen, på kort og lang sikt. Hvordan vurderer du situasjonen?
Det er en situasjon som utvikler seg fra dag til dag; det er disse spørsmålene vi i Tekna er aller mest opptatt av akkurat nå. Vi har to hovedoppgaver: å ivareta våre medlemmer i en vanskelig akutt situasjon og å bidra til å skape ny aktivitet, for å sikre framtidig konkurransekraft og produktivitet. Vi følger våre medlemmers situasjon svært tett, for å sørge for at de får god støtte. Våre 12 500 medlemmer i olje- og gassrelatert virksomhet er omtrent likelig fordelt mellom oljeselskapene og leverandørindustrien, men en undersøkelse vi har foretatt blant medlemmene viser at situasjonen er vanskeligst i leverandørindustrien. Her frykter én av tre å miste jobben, mens det i oljeselskapene er én av fem. De umiddelbare konsekvensene er ikke så store i oljeselskapene, som blant annet kan takle situasjonen ved å sette i gang omorganiseringer, mens leverandørindustrien går direkte til permittering og nedbemanning. Situasjonen er dramatisk for mange som har fått sin situasjon snudd på hodet over natten. Teknologer knytter en stor del av sin identitet til jobben og faget, og det er viktig for oss å ivareta de mange enkeltmenneskene som blir rammet. Mange har jo blitt headhuntet direkte fra skolen, før de er ferdig utdannet, og har aldri søkt en jobb. Det illustrerer hvor mye deres personlige situasjon har endret seg, og at bare det å klargjøre hvilken kompetanse de har og se nye muligheter og ikke bare begrensninger, er en utfordring. Vi har som fagforening vært aktive ved å opprette møteplasser, arrangere kurs, skaffe hjelp med kompetansekartlegging, skrive cv, etc.
Dette imøtekommer et behov hos mange, selv om det også er en del av bildet at det er god rekruttering i en del andre industriområder. Enkelte deler av eksportindustrien går jo godt på grunn av svak krone, og det er også etterspørsel etter teknologer i kommunene. Sannsynligvis har mange gått relativt raskt over i andre jobber. Men dette er en internasjonal bransje, og vi vet ikke hva som skjer med det internasjonale personalet. Reiser de ut? Forsvinner de? Det er fare for at vi bryter opp teknologimiljøer som vi har brukt 40 år på å bygge opp; vi risikerer å miste et verdensledende kompetansemiljø nesten over natten. Det må vi tenke på når vi skal planlegge for framtida. Vi har vært svært opptatt av å få til rask og smidig kompetanseinnvandring til Norge, blant annet gjennom den såkalte ordningen «arbeidstillatelse for faglærte» (tidligere «ekspertvisum») for folk som kommer fra land utenfor EØS-området. Det finnes flere versjoner av denne ordningen. I den strengeste er arbeidstillatelsen knyttet til selskapet de jobber i. Dette fratar dem muligheten til å få dagpenger, siden de ikke kan ta hvilken som helst jobb, hvor den måtte finnes, slik NAV krever. I verste fall kan de stå helt uten inntekt eller dagpenger på under én måneds varsel, og med maksimalt seks måneder på å komme seg ut av landet. Det er smålig at vi ikke kan ivareta en gruppe vi ønsker oss så sterkt og som vi trenger i Norge også framover.
Så hvordan kan og vil dere bidra til å sørge for at ledig kompetanse kan bidra til å skape ny, framtidsrettet virksomhet?
Vi må se på hvordan vi kan ta i bruk denne kompetansen på kort sikt, og vi må i et lengre tidsperspektiv se på hvordan vi kan utveksle kompetanse mellom sektorer og få til teknologioverføring fra olje- og gassektoren til andre sektorer. I dette lange perspektivet må vi vurdere hva som skal drive Norge framover i framtiden, slik at vi fortsatt kan være blant de mest produktive landene i verden. Vi har i Tekna arbeidet mye med teknologioverføring. Da vi begynte å interessere oss for det, oppdaget vi ganske snart at det slett ikke finnes arenaer for systematisk teknologioverføring i Norge i dag. Slik overføring skjer i stor grad, vi har mange fantastiske eksempler på det, blant annet bruk av boreteknologi i romfart og i helsesektoren, brannslokningsutstyr på plattformer er tatt i bruk i verneverdige bygg, osv. Men det skjer tilfeldig og er avhengig av at folk møtes her og der. Denne kompetansen er en fantastisk ressurs som vi nå må forvalte på riktig måte, blant annet ved å satse på teknologioverføring, ved å sette teknologioverføring i system og på ulike måter skape bedre rammebetingelser for å utnytte dette potensialet til å skape ny aktivitet.
Tekna har et konkret forslag til hvordan det kan skje?
Ja, for å utvikle disse ideene har vi sammen med Norsk Industri, Abelia og Norsk olje og gass utarbeidet og fremmet forslag om et prosjekt vi har kalt Transferit. Vi har også hatt dialog om prosjektet med Innovasjon Norge og Norges forskningsråd. Tanken er å bruke et konsept Forskningsrådet har brukt før og som det er gjort gode erfaringer med i England. Det kalles Idélab og går ut på at en setter folk med ulik kompetanse sammen for å jobbe intensivt over en periode, gjerne så lenge som en uke, for å generere ideer til ny virksomhet. Det er en slags innovasjonens Big Brother: lås dem inn og la dem jobbe. De som kommer ut med de beste ideene, blir sluset inn i det ordinære virkemiddelapparatet. Ved på denne måten å pre-prosessere forslag som i neste omgang skal inn i det ordinære systemet, kan vi bidra til å gjøre bruken av midler i virkemiddelapparatet mer treffsikker. Transferit-prosjektet som et prosjekt for systematisk teknologioverføring, og med bruk av Idélabmetoden, vil kunne tilføre norsk innovasjons- og næringspolitikk nye elementer som det er stort behov for. Dette er Norge 4.0, en ny måte å tenke innovasjon på.
I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2016 ligger det inne ti millioner kroner til Idélab. Dette er et gledelig og viktig første skritt og et gjennombrudd for det vi har jobbet for. Vi håper denne summen blir større når regjeringen skal bli enige med KrF og Venstre om statsbudsjettet. Vi har arbeidet med prosjektet siden Arendals-uka i 2014, der ideen dukket opp første gang. Vi fremmet prosjektforslaget for regjeringen våren 2015, med sikte på bevilgning i revidert nasjonalbudsjett. Prosjektet har et årsbudsjett på 130 mill. kr, med 35 mill. kr i startåret. Vi fikk tidlig positiv respons på forslaget, men ingen løfter. Men ting har jo skjedd i arbeidsmarkedet og i økonomien siden våren 2015, og vi har fått enda sterkere signaler om støtte til ideen, fra så vel regjering som opposisjon. Det er jo viktig at vi, som partipolitisk uavhengig, har god dialog med alle partier. Det var et godt tegn at SV og Ap tok Transferit inn i sitt forslag til tiltakspakke. Tekna har arbeidet for å få på plass en teknologimilliard til innovasjon og forskning. Det har regjeringen levert på. Vi er mindre fornøyde med at regjeringen ikke benyttet anledningen til å fremskynde prosjekter som Life Science-senteret i Oslo, Ocean Space-senteret i Trondheim og Mechatronics Innovation Lab i Agder. Dette er viktig infrastruktur som både vil gi umiddelbar sysselsetting i prosjektperioden, og samtidig styrke innovasjon og konkurranseevne på lang sikt.
Men som et nytt, generelt virkemiddel bør det være bredere begrunnet enn i den aktuelle situasjonen i olje- og gassektoren? Er det bare for teknologer og bare til bruk i denne sektoren?
Nei, det er på ingen måte bare teknologer som skal delta i slike prosjekter. Det viktige er at en problemløser eller teknologieier kan møte noen som har et problem. Problemløseren kan være en teknolog, eller det kan være en dyktig fagarbeider som kjenner en teknologi eller en prosess godt. Noen som kan noe, møter noen med et problem, men innenfor en ramme som er lagt til rette med tanke på å utnytte gitte fortrinn. Da er ikke minst olje og gass viktig, fordi det er et område der vi har høy kompetanse som kan utnyttes på nye områder. Og i den aktuelle situasjonen er det naturlig å iverksette Transferit-prosjekter der man har riktig kompetanse ledig, så en pilot på Vestlandet ville være naturlig.
Vi er i Norge dårlig på å prioritere i næringspolitikken. Vi må tørre å si at det er noen fagfelt vi har fortrinn på og å satse spesielt på dem. Fortrinnet kan bestå i kompetanse, naturgitte forutsetninger eller at vi over tid har satset mye midler på en bestemt type virksomhet. Man skal selvfølgelig velge de beste prosjektene, men i noen grad kan og bør en styre ved å velge hvem som inviteres. Vi har pekt på en del næringer som i Norge er godt egnet for satsing for framtiden: det gjelder energi, spesielt miljøvennlig, fornybar energi. Det gjelder også «havromsteknologi», et nytt ord jeg liker godt, fordi det rommer så mange muligheter – blant annet har havbruksnæringen, som er en viktig vekstnæring, hengt etter når det gjelder å ta i bruk ny teknologi, her kan offshoreteknologi gå rett inn. Norge har også verdens reneste prosessindustri, blant annet på grunn av tilgang på billig ren energi. Miljøteknologi er også et område der vi har fortrinn. Og vi har valgt å løfte fram bioteknologi, der vi tidligere har hatt store forskningssatsinger over mange år; nå er det på tide å få mer ut av dem i form av aktiv verdiskaping. Vi bør legge slike vurderinger av styrker og muligheter til grunn når vi skal vurdere hvor vi virkelig skal trykke kraftig til for å skape nytt. Nå må vi være tydelig på at vi må prioritere for å komme oss opp av dumpa og bli i stand til å bygge næringer for framtida. Det haster. Vi har nå et kritisk behov for omstilling, og vi har kompetansen som vi trenger for å få det til.
Hva med offentlig sektor, det snakkes jo stadig mer om innovasjon også i denne sektoren?
Ja, men det har ikke blitt til så mye mer enn snakk. Dette bør være en gyllen anledning for offentlig sektor til å vise fram viktige og interessante prosjekter. Sektoren har et image-problem når det gjelder å synliggjøre ingeniørutfordringene i sektoren, blant annet for å takle miljømessige endringer. Å være ingeniør i en kommune kan være utfordrende, det er mulig å løfte seg kompetansemessig fordi oppgavene spenner så bredt. Dette er en mulighet for offentlig sektor til å tenke offensivt – tenk grønt, tenk langsiktig.
Det skjer også en rivende teknologisk utvikling på områder som er viktige for helse- og omsorgssektoren. Jeg jobber selv som professor med sensorteknologi og ser de mange mulighetene innenfor det området. Mye kan gjøres innenfor IKT på helsesektoren, her har man et stort etterslep. IKT-kompetanse spiller også en nøkkelrolle innenfor informasjonssikkerhet, i samfunnet generelt.
Hvor mobil eller overførbar er teknologikompetansen i olje- og gassektoren?
Vi har spurt våre medlemmer hva de mener deres kompetanse kan brukes til. Dette er en næring som har rekruttert veldig bredt; egentlig har den støvsuget markedet. Mange i sektoren har utdanning innenfor maskin, elektro, IKT og bygg; det lover godt for framtidige infrastrukturprosjekter. Tre av fire sier de har en kompetanse som er relevant for andre sektorer enn oljenæringen og at de kan bytte beite.
70 prosent peker på undervisning. Ifølge våre tall, som riktignok er små og litt usikre, er det ingen som har gått til skoleverket. Grunnen er at det finnes hindre i denne løypa. Her er det noe feil, skoleverket trenger dyktige realfagslærere, det ser vi blant annet av PISA-undersøkelsene. Å få inn kompetanse med erfaring fra næringslivet i praktisk bruk av fagene er gull verdt. Kvalitet og kompetanse hos realfagslærere er en hjertesak for Tekna. I statsbudsjettet for 2016 har det kommet 350 nye plasser for realister og teknologer til praktisk-pedagogisk utdanning. Jeg er glad for at kunnskapsministeren har lyttet til Tekna i dette spørsmålet, og nå forventer jeg at eventuelle praktiske hindringer for å få til dette ryddes av veien.
Det kan framstå som et paradoks at dere så sterkt argumenterer for mer realfag og flere teknologer i en situasjon der nettopp denne gruppen har store og svært synlige problemer på arbeidsmarkedet?
Vi ser jo at interessen for realfag og søkningen til teknologistudier er konjunkturavhengig; sivilingeniørstudiet i petroleum ved NTNU hadde en nedgang i søkningen i år på mer enn 70 prosent. Men selv om situasjonen for petroleumsteknologer kan se mørk ut for øyeblikket, så må en jo også ta i betraktning at teknologiutdanning er en fleksibel utdanning; alle teknologiutdanningene har langt på vei felles basis, der de første to årene på studiene er ganske like. Det gir en generell kompetanse som gjør teknologer omstillingsdyktige. Hvis en ser på utfordringene som skal løses framover – innenfor helse, infrastruktur, miljø, klima – så vil det framtidige behovet for teknologer være stort. Vil du redde verden, skal du bli teknolog.
Bransjen selv må også passe på at de ikke undergraver grunnlaget for rekruttering. Hvis den blir oppfattet som usikker og totalt uattraktiv, vil den slite med rekrutteringen framover. Da kan den gå i den rekrutteringsfellen som kraftbransjen gikk i på 1990-tallet, da de sluttet å ansette teknologer for en periode etter at regelverket ble lagt om. Nå har de skjønt hva de må gjøre, men de har mistet en generasjon teknologer. Når de nå kun står med teknologer som nærmer seg pensjonsalder og nye på vei inn, blir det problemer med kompetanseflyt og -overføringM før den gamle generasjonen forsvinner.
Dere utga nylig et teknologibarometer, hvor dere har samlet mange indikatorer og tall, noen velbrukte og velkjente fra tidligere, mens andre er nye i denne konstellasjonen. Som vanlig er i slike barometre, gir ulike tall grunnlag for noe ulike tolkninger. Dere viser til en del indikatorer som dere mener viser at Norge befinner seg i «teknologisumpa». Andre indikatorer i barometeret tegner tvert imot et ganske gunstig bilde av Norges betingelser for å utnytte teknologisk kompetanse.
Vi har samlet og sammenstilt informasjon fra ulike kilder for å belyse et område vi er opptatt av, og som er av stor betydning for produktiviteten og konkurransekraften i en økonomi der teknologi i stor grad er drivkraften, i hvert fall på industriområdet. Mange har sett disse tallene enkeltvis, men ikke under ett som her. De gir et interessant bilde – det viser at Norge skårer dårlig på en del indikatorer som tilsier at vi egentlig ikke skulle være så produktive og konkurransedyktige som vi faktisk er (antall patenter, antall gründere). Det er et paradoks. Hvorfor står vi likevel så sterkt som vi gjør? Jeg tror at måten vi jobber på og måten vi har organisert arbeidslivet vårt på gir oss et enormt fortrinn. Og det er vi faktisk i ferd med å skusle bort. Det er på høy tid å si fra om dette, for vi er ikke så bevisst våre egne fortrinn. Så i det bildet rapporten tegner, kan vi også se at vi har store muligheter for framtiden. Vi har ressursene og pengene, og vi har effektive samarbeidsformer og gode strukturer. Dette er noe vi ikke må ødelegge, men ta med oss videre. Vi er nå på et vippepunkt, det er nå vi har muligheten; hvis vi bare sitter og lurer på hva vi skal gjøre, skjer det ingenting.
Dere sier i barometeret at vi utdanner for mange byråkrater, på bekostning av teknologer, og synes å legge skylden på finansieringssystemet i høyere utdanning?
Ja, vi har blant annet ment at utformingen av kostnadskategoriene i systemet har bidratt til en skjevhet til fordel for «billige» studier, og til ugunst for realfags- og teknologistudier. Det kan i noen grad korrigeres ved å endre satsene. Finansieringsmodellen har råtnet på rot i mange år, og det er viktig å diskutere dette spørsmålet grundig. Når nå finansieringsmodellen er lagt fram i statsbudsjettet, har vi i sektoren en viktig jobb med å sørge for at dette spørsmålet ikke drukner i konkurransen med de uendelig mange andre spørsmål som påkaller interesse i et statsbudsjett.
Tekna støttet mye av det ekspertgruppen foreslo, blant annet at det bør være en solid basisfinansiering. Det har å gjøre med institusjonenes strategiske frihet til å strukturere egen virksomhet og til å ta valg. Basis skal dessuten dekke hele lønnen til de fast ansatte i sektoren; forslag om å skille utdanning og forskning og konkurranseutsette mer av forskningsmidlene innebærer at en konkurranseutsetter deler av lønna til fast ansatte. Det er uheldig, det gjør noe med kreativiteten og muligheten til å satse på prosjekter om en må slite for egen lønn. Vi er også opptatt av at det må reflekteres i modellen at universitets- og høgskoleoppdragene er samfunnsmessig forskjellige.
Det å skaffe inntekter til egen lønn er hverdagen i instituttsektoren – der mange av Teknas medlemmer arbeider?
Ja, og det er også viktig at basisbevilgningene i instituttsektoren blir økt for å gi instituttforskere mer frihet og takhøyde. I europeisk sammenheng har norske institutter ekstremt lav basisfinansiering. Så får vi håpe at det etter hvert kommer mer om struktur også innen instituttsektoren, slik det ble antydet i strukturmeldingen. Dette angår mange av våre medlemmer.
Du fremhever sterkt teknologiens, og teknologers, nøkkelrolle når det gjelder produktivitet og konkurransekraft. Du var ikke så glad for at økonomene fikk en dominerende rolle i produktivitetskommisjonen?
Spørsmålet er om vi skal jobbe teoretisk eller praktisk med produktivitet. Skal vi lytte til dem som jobber med innovasjon der ute og kjenner det på kroppen hver dag, eller skal vi først og fremst lytte til dem som har en teoretisk modell for det som skjer? Vi bør ha en blanding for å få til kryssfertilisering. Jeg var frustrert da jeg gikk fra mitt møte med kommisjonen, jeg spurte meg selv om den rapporten som kommer, vil ta opp de virkelige utfordringene vi står overfor. Jeg frykter for at vi får en rapport à la den danske. Vi venter i spenning og ønsker å være en aktiv diskusjonspartner i den kommende debatten om produktivitet. Våre medlemmer sitter på mye matnyttig kunnskap og kompetanse på det området.
