Få ble overrasket over at Torbjørn Røe Isaksen kom med som medlem av Erna Solbergs ministerteam etter valget og regjeringsskiftet. Det var muligens litt mer uventet, også for ham selv, at han skulle få jobben som kunnskapsminister, men det betyr neppe at han får en mer tilbaketrukket rolle i den nye regjeringen enn forventet. Kanskje snarere tvert imot, både regjeringsplattformen og tilleggsproposisjonen for 2014 (se s. 9-11 i denne utgaven av Forskningspolitikk) indikerer at kunnskap, utdanning og forskning er et av denne regjeringens prioriterte områder. Forskningspolitikk lyktes å få til en samtale med ministeren og ville fritte ham ut om hvorvidt han, riktignok bare snaut to måneder etter tiltredelsen, kan si noe om hva som kan være i vente på sentrale områder som næringsrettet FoU, universitets- og høgskolepolitikk, EU-forskning og langtidsplanen for forskning.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Vi starter samtalen med utgangspunkt i endringene i budsjettet som den nye regjeringen foretok på forskningsområdet for 2014. Røe Isaksen påpeker at mye av poenget med dette første budsjettet var å sende noen signaler gjennom prioriteringene. – Det er mye der som skal oppfattes som tidlige signaler, sier han, om nå størrelsen på påplussingene i denne omgang ikke er all verden. På spørsmål om hva han legger i uttrykket taktskifte, som han karakteriserte sitt budsjett med, sier han: – Det betyr at vi vil ha større trykk på dette området, men når vi bruker dette uttrykket, sier vi også at et taktskifte er noe mindre enn et regimeskifte.
Budsjettendringene kan framstå som i hovedsak «mer av det samme». Ser du likevel noen problemer og uløste oppgaver på ditt ansvarsområde der det kan bli nødvendig med noe annet og mer, nye grep, kraftigere virkemidler? Ta universitets- og høgskolesektoren, hvilke signaler ligger i deres frys av strukturen, omstart på finansieringsdiskusjonen og uttalelser om at dere vil utvikle flere universitetsmiljøer i verdensklasse?
Det vi sier om at vi vil utvikle flere miljøer i verdensklasse, gir et signal om at vi ønsker å gå enda et hakk opp på ambisjonsskalaen, for eksempel når det gjelder senterpolitikk. Slike satsinger er etter min mening fornuftige. Samtidig som det har en særlig verdi i Norge at denne sektoren er desentralisert, er det viktig at vi også har noen sentraliserende virkemidler som gjør at vi får laget gode fagmiljøer og spisset spissene enda mer.
Samtidig mener jeg at spørsmålet om breddekvalitet også er relevant og viktig. Spørsmålet om hva breddekvalitet er, tror jeg kan forenkles til et spørsmål om hva slags kvalitet en student møter den første dagen på en høgskole eller et universitet – hvilke forventninger, hvilket fagopplegg, hvilken oppfølging? Og den utdanningen som vedkommende kommer ut med, står den seg sammenliknet med utdanninger ved andre institusjoner i Norge og internasjonalt? Selv om det er mye vanskeligere å måle innholdskvalitet, for eksempel i undervisningen, enn det er å telle forskningspublikasjoner, er jeg opptatt av at vi forsøker å grave mer i dette med undervisnings- og utdanningskvalitet. Kunne man for eksempel i en del studier ha en type oppgave som blir gitt alle studenter, for derved å få et visst sammenligningsgrunnlag? Det kan også være at en her står overfor problemer som har å gjøre med balansen i synet på forskning og undervisning, man snakker gjerne om undervisningsplikt og forskningsfri. Mangemener at det ligger noe der, det tyder på at det kan være et interessant spor å forfølge.
Så er det naturligvis den store strukturdebatten. Mitt parti, Høyre, var jo i utgangspunktet et universitetskonservativt parti, det må det være lov å si. Skepsisen i partiet var veldig stor til at man i det hele tatt skulle åpne opp for flere universiteter. Men nå er det toget gått, vi har fått fire nye universiteter. I plattformen står det at vi vil fryse strukturen midlertidig, men det er helt åpent hva som så skal skje. Arbeidet nå dreier seg om å få de forskjellige prosessene til å gå sammen – finansieringsdiskusjonen, strukturdiskusjonen, kvalitetsdiskusjonen. Hva disse prosessene skal munne ut i, har vi ikke låst oss til, vi vurderer alle alternativer – under det ene ledemotivet kvalitet.
Det positive med higenen etter universitetsstatus er at det fører til en viss dynamikk i sektoren, og en får sammenslåinger og samarbeid. Ulempen er om dette fører til gal ressursallokering, at veldig mye ressurser brukes til å bygge opp doktorgradsprogrammene på bekostning av andre studier, på bachelor- som på masternivå. Og så er det viktig at vi hele tiden har en diskusjon gående om hvorvidt en har høyskoler som ivaretar profesjonsutdanningene på en god nok måte, men også, tilsvarende, om en har universiteter som klarer å være tilstrekkelig arbeidslivsrelevante.
Så mye synes ikke å være oppnådd med den gjeldende SAK-politikken (samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon). Er det her behov for kraftigere grep?
Ja, kanskje må vi ta i bruk sterkere virkemidler. Foreløpig har vi beholdt SAK-midlene og -systemet uendret, men dette er en del av det arbeidet vi er i gang med, og mandatet i regjeringsplattformen gir oss stort handlingsrom i dette.
Hva så med næringsrettet FoU, som budsjettendringene for 2014 i stor grad handler om? Ingen er overrasket over at dere setter et særlig trykk her. Men dere har også svært ambisiøse mål: FoU-innsatsen skal utgjøre tre prosent av BNP innen 2030, og særlig den private innsatsen må øke kraftig. Gjeldende virkemidler for næringsrettet FoU har alle eksistert i lengre tid og har ikke ført til at den private innsatsen har økt så mye. Er det nødvendig å foreta en større gjennomgang av systemet av virkemidler eller også å ta i bruk nye og sterkere virkemidler?
Ja, det er naturligvis fullt mulig å vurdere nye virkemidler, endre doseringen av ulike virkemidler, osv. Utfordringen med treprosent-målet gjelder først og fremst de to prosentene på den private siden. Dels kan denne utfordringen ha med næringsstrukturen vår å gjøre, og det er ikke lett å si i hvor stor grad en kan gjøre noe med den. Men det er ikke sikkert hele nøkkelen ligger i næringsstrukturen; kan hende er det også et spørsmål om å få større deler av næringslivet til å kople seg på akademia, og å lage sterke klyngemiljøer med både akademia og næringsliv. Ålesund er et spennende eksempel. Og det kan også være et spørsmål om å få næringslivet til faktisk å bruke det virkemiddelapparatet som finnes. Jeg tror for eksempel at mange flere små og mellomstore bedrifter kunne hatt god nytte av FoU-virkemidlene som finnes, men mange bruker dem ikke. Skattefunn-ordningen er jo en spesielt gunstig, rettighetsbasert ordning – den går ikke tom, men koster akkurat det de som bruker ordningen, vil at den skal koste. Men hvis det nå er næringsstrukturen vår som i avgjørende grad gjør at vi ikke får opp den private FoU-innsatsen, har jeg ikke uten videre noe godt svar på hvordan den nøtten skal knekkes. Det kan ligge mange muligheter i å tenke i retning av klynger, tettere kopling til akademia, kommersialisering av forskning, risikokapital, å se næringsmuligheter i forskning. Foreløpig har vi altså nøyd oss med å styrke virkemidler som finnes allerede.
Et område der utfordringene kommer til å bli større er EU-forskning. Deltakelse i nye Horisont 2020 kommer til å koste enda mer enn det gjorde for tidligere programmer, og norsk retur er allerede i dag lav og synkende. Kan nye og sterkere virkemidler bli nødvendig for å stimulere forskningsmiljøene, kanskje særlig ved universitetene, til å bli mer aktive?
Vi har varslet at vi vil legge fram en strategi for hvordan vi skal få mer ut av EU-midlene og samarbeidet i EU. Det er viktig at sektoren erkjenner at når vi prioriterer å være med i Horisont 2020, så er dette en sentral del av den nasjonale forskningspolitikken. At vi prioriterer denne deltakelsen, betyr at vi prioriterer å bruke midlene på Horisont 2020 framfor å bruke dem på forskningsprosjekter i Norge. Og hvis man ikke søker og får en rimelig andel av EU-midlene, så betyr det at forskningsinnsatsen blir mindre enn den kunne vært. Vi kan stimulere miljøene til å delta, slik vi har gjort ved å øke midlene under den såkalte STIM-EUordningen kraftig. Men det er begrenset hvor mye vi på politisk nivå kan inspirere, motivere og mase, vi kan ikke sende søknadene for folk, så mye handler om bevissthet om betydningen av å være aktiv, av å finne partnerskap. Enkelte miljøer i EU hevder at norske miljøer ikke søker fordi de har det så godt at de ikke behøver å søke. Det er ikke mitt inntrykk, jeg har aldri hørt noen si at vi har mer enn nok og lett tilgjengelig finansiering. Å utnytte mulighetene i Horisont 2020 er også å utnytte de mulighetene slik deltakelse gir til å heve kvaliteten på norsk forskning ytterligere. Vi betaler jo for dette av egeninteresse, ikke av veldedighet og ikke for å støtte opp om en abstrakt idé om Europa.
Til slutt, litt om langtidsplanen for forskning: det var stor lettelse i systemet da du bekreftet at den nye regjeringen ville følge opp arbeidet med en langtidsplan.
Ja, sier Røe Isaksen med et smil, selv om vi i god tid hadde bestemt oss for det, var det med omhu vi ventet til Forskerforbundets årskonferanse med å kunngjøre nyheten,
vi hadde også bestemt at den skulle komme mot slutten av innlegget, for å få folk til å følge med.
Men gitt Høyres tidligere skepsis til merverdien av langtidsplanen, betyr det at dere nå har bestemt dere for å følge den opp, også at dere har gjort dere opp en mer konkret oppfatning om hva planen bør inneholde og hvordan den bør utformes for å kunne gi denne merverdien?
Det er ikke vanskelig å tenke seg i teorien hvordan en slik plan kunne fungere, vi ser jo for eksempel at den nasjonale transportplanen fungerer godt som en langsiktig oversikt som også delvis binder ressurser. Problemet er at planen må utformes og anvendes innenfor det politiske handlingsrommet man har, og en langtidsplan for forskning blir nok ikke helt det samme som en nasjonal transportplan. Fordelen med en langtidsplan er at man får en oversikt og etter hvert også en viss grad av enighet om hva som er prioriterte oppgaver, hva behovene er og hvordan de skal prioriteres. Og langsiktigheten i planen kan, litt på samme måte som nasjonal transportplan, føre til aksept for at vi i løpet av kommende fireårsperiode prioriterer dét og dét, fordi en vet at det i neste periode er noe annet som blir prioritert. Slik det nå er, må alle slåss for sine prioriteringer hvert år; det gjør forutsigbarheten mindre. Den nærmere utformingen av planen må vi komme tilbake til, men tanken er at den skal bli et verktøy også for de årlige budsjettene, selv om konstitusjonelle forhold gjør det umulig å operere med reelle langtidsbudsjetter. På overtid og mens vi er på vei ut, benytter statsråden anledningen til å minne om én hovedgrunn til at kunnskap og forskning har høy prioritet hos denne regjeringen: den ønsker å bli vurdert på sin bruk av oljepenger, ikke bare på hvor mye oljepenger som brukes, men særlig hvordan de brukes: først og fremst skal de brukes til infrastruktur og langsiktige investeringer, bl.a. i kunnskap og forskning. I det perspektivet kommer forskningspolitikken til å spille en viktig rolle.
