Forskning

Ikke-akademisk arbeidserfaring: bra for relevans, ikke for kvalitet?

Over halvparten av de fast vitenskapelig ansatte ved norske universiteter og høyskoler har betydelig erfaring fra ikke-akademisk arbeid. De som har slik erfaring, har en mer aktiv profil innen kunnskapsoverføring og samspill med samfunnet. Men slik erfaring fremmer ikke nødvendigvis den akademiske karrieren.

MAGNUS GULBRANDSEN, PROFESSOR, UNIVERSITETET I OSLO
magnus.gulbrandsen@tik.uio.no

TARAN THUNE, FØRSTEAMANUENSIS, UNIVERSITETET I OSLO
t.m.thune@tik.uio.no

Nesten 53 prosent av fast vitenskapelig ansatte ved norske universiteter og høyskoler har arbeidserfaring fra næringsliv, offentlig sektor eller andre steder utenfor lærestedene. Dette viser tall fra NIFUs store spørreundersøkelse fra 2013 med 4400 svar. Respondentene ble spurt om de hadde mer enn ett års heltids arbeidserfaring utenfor akademia etter avlagt mastergrad/ hovedfag. Vi har ikke opplysninger om hvor lang erfaring det dreier seg om eller andre detaljer om ansettelsesforholdet ut over i hvilken sektor den er fra. Men det gir en indikasjon på et arbeidsforhold der vedkommende har hatt tid til å utvikle kompetanse og nettverk som ikke er direkte knyttet til akademisk arbeid. Slik erfaring viser seg å ha sterk sammenheng med flere faglige aktiviteter.

Flest fra næringsliv og skole

Tabellen viser spredningen av ikke-akademisk arbeidserfaring mellom fag og sektorer. Ikke-akademisk yrkeserfaring er vanligst innenfor teknologifag og samfunnsvitenskap, men andelen er relativt høy innenfor alle områder. Mens nesten to av tre faglig ansatte i teknologiske fag, der andelen er høyest, har minst ett års fulltids ikke-akademisk arbeidserfaring, er andelen 45 prosent innenfor matematisk-naturvitenskapelige fag, der andelen er lavest. Vi vet lite om hvor vanlig det er i andre land å ha slik erfaring, men fra noen smalere undersøkelser av bestemte universiteter, tverrfaglige sentra osv. er det grunn til å anta at tallene for Norge er relativt høye. Ikke-akademisk yrkeserfaring er like vanlig blant faglig ansatte ved høyskolene som ved universitetene.

Det er aller mest utbredt å ha arbeidet i næringslivet. 16 prosent av respondentene oppgir at de har erfaring fra næringslivet, men nesten like mange har erfaring fra skolesektoren eller offentlig sektor. Rundt én av ti har erfaring fra helsesektoren eller fra forskningsinstituttene. Innenfor humaniora og samfunnsvitenskap er det flest som har ekstern erfaring fra skoleverket.

Øvrige fagforskjeller er også som forventet: erfaring fra helsesektoren er vanligst i medisin og helse, mens erfaring fra næringslivet er vanligst i teknologiske fag og i fag knyttet til primærnæringene. Medisin og helse er det eneste fagfeltet hvor mindre enn ti prosent av personalet har arbeidet i næringslivet. Arbeidserfaring fra forskningsinstituttene er naturlig nok knyttet til fagområder med sterke instituttmiljøer: teknologi, naturvitenskap og samfunnsvitenskap.Tab._s.29
I siste kolonne stemmer ikke summen fordi noen har flere typer arbeidserfaring.

Annen forskningsprofil, mer samspill

Ekstern yrkeserfaring henger nært sammen med mange forhold ved de ansattes faglige virksomhet som spørreundersøkelsen gir informasjon om. Faglig ansatte med ikke-akademisk erfaring har en forskningsprofil som i større grad er rettet mot anvendt forskning enn mot grunnforskning, også når vi kontrollerer for fagforskjeller. Det er dessuten flere av dem med slik erfaring som kombinerer grunnleggende og anvendt forskning, og de har oftere eksterne forskningsmidler, særlig fra offentlig sektor og fra bedrifter.

I undersøkelsen skiller vi mellom fire hovedtyper av samspill med omverdenen:  formidling (foredrag, populærvitenskapelig publisering, bidrag til allmenn samfunnsdebatt, rådgivning), forskningssamarbeid (bidrags- og oppdragsforskning med offentlige og private aktører), opplæring (etter- og videreutdanning, opplæring på arbeidsplassen, utplassering av  studenter, eget praksisopphold) og kommersialisering (patentering, lisensiering, oppstart av ny bedrift, utvikling/testing av nye produkter). Det viser seg at ekstern yrkeserfaring har positiv betydning for alle disse formene for samspill, også når vi tar hensyn til ulikheter mellom fag, forskningsprofiler og annet. Hvis en ønsker at universitets- og høyskoleansatte skal engasjere seg i samspill med omverdenen, er det med andre ord positivt om de har arbeidet andre steder enn i akademia.

Født sånn eller blitt sånn?

I tallene ligger det nok en viss grad av selvseleksjon i den betydning at de som er mest interessert i anvendte problemstillinger og samarbeid med brukere, også er mest tilbøyelige til å se arbeid utenfor akademia som interessant. Selv om anvendt forskningsprofil kan være et resultat av ikke-akademisk erfaring, er det grunn til å anta at interessen for anvendt forskning kan ha vært til stede før en fikk slik erfaring.

Vi ser også tydelige tegn til at nettverk fra tidligere arbeidsforhold påvirker samarbeidsmønstrene. Personer med erfaring fra helsesektoren samarbeider mye oftere med helsesektoren enn kolleger uten slik erfaring (også innenfor samme fagfelt). Det samme gjelder for erfaring fra næringslivet og fra offentlig sektor. Dette er et interessant funn; en stor andel av respondentene er professorer, og det er grunn til å anta at for denne gruppen ligger den eksterne arbeidserfaringen mange år tilbake i tid. Det kan altså være en viss stiavhengighet i forskningsprofiler og samspill, hvor små forskjeller i utgangspunktet kan gi betydelige utslag over tid.

Mindre publisering

Faglig ansatte med ikke-akademisk arbeidserfaring har om lag ti prosent færre publikasjonspoeng enn kolleger uten slik erfaring. Andelen publikasjoner på «Nivå 2» er også litt lavere, 13,4 prosent, mot 15,6 prosent for dem uten ekstern erfaring. Et gjennomgående trekk fra undersøkelser av akademiske karrierer i andre land er at det kan være et spenningsforhold mellom det å ha ikke-akademisk erfaring og det å lykkes på sentrale akademiske arenaer. Også våre resultater indikerer dette, selv om forskjellene i absolutte tall ikke er store.

Unntaket fra dette mønsteret er gruppen med erfaring fra forskningsinstitutter. Disse har nesten 50 prosent mer publikasjonspoeng enn faglig ansatte uten ekstern erfaring, og de har også en høyere andel publikasjoner på «Nivå 2». På den annen side er de sjeldnere engasjert i opplæringsaktiviteter. Det er grunn til å anta at for en del forskere er instituttene en arena hvor de kan konsentrere seg om forskning under relativt gunstige vilkår. Instituttene er nok den mest forskningsorienterte sektoren som en kan ha ekstern, ikke-akademisk arbeidserfaring fra, selv om en kan ha arbeidet med forskning også i andre sektorer.

Dilemmaer ved ansettelser

Hvis en både ønsker mer samspill med omverdenen og mer/bedre forskning, kan det se ut som om en står overfor et dilemma. Skal en velge søkeren med litt flere og litt mer prestisjefylte publikasjoner, men som aldri har vært utenfor akademia, eller skal en velge søkeren med mer heterogen bakgrunn og bredere nettverk, men med svakere publiserings-score? Mange ved universiteter og høyskoler har nok erfart varianter av dette dilemmaet. Våre data peker ikke nødvendigvis på et problem: mange vitenskapelig ansatte har ekstern yrkeserfaring. Det kan imidlertid tenkes at med større vekt på publiseringer blir dilemmaet tydeligere.

Først og fremst bør en diskutere om og eventuelt når det kan være riktig å fravike de rent akademiske vurderingene, hvilke minstekrav som bør stilles til publisering og publiseringsevne når en ansetter forskere i faste stillinger, og hva en kan gjøre for å få flere med utradisjonell bakgrunn inn i akademia. Er dette et viktigere hensyn i noen fag enn i andre, og ved enkelte typer læresteder framfor andre? Bør en legge mer vekt på utradisjonelle stillingskategorier, som for eksempel «professor of practice», som en har eksperimentert med i en del andre land? Selv om andelen av det faglige personalet med ikke-akademisk yrkeserfaring er relativt høy i Norge, kan dette være spørsmål som i større grad blir en del av diskusjonen om akademisering og konvergens i universitets- og høyskolesektoren.

 Artikkelen er delvis basert på NIFU-rapporten «Noder i kunnskapsnettverket».