Forholdet mellom forskning og samfunn blir forstått og evaluert annerledes i Sverige enn i Norge. I Sverige anses forskningens samfunnsrelasjoner som interaktive. Det blir lagt vekt på gjensidig nytte. I Norge bruker vi ord for enveiskommunikasjon: formidling, samfunnseffekter og impact.
Gunnar Sivertsen, Forsker 1 emeritus, NIFU
I Norge sier Lov om universiteter og høyskoler at institusjonene skal «formidle kunnskap om virksomheten» og «bidra til å spre og formidle resultater».1 I den svenske Högskolelagen brukes ikke ordet formidling (svensk: spridning), men samverkan. Det såkalte tredje formålet – ved siden av utdanning og forskning – er «samverkan med det omgivande samhället». I 2021 ble paragrafen endret til å legge mer vekt på gjensidig nytte:2
I högskolornas uppgift ska det ingå att samverka med det omgivande samhället för ömsesidigt utbyte och verka för att den kunskap och kompetens som finns vid högskolan kommer samhället till nytta.
På norsk har substantivet ‘samvirke’ en annen og mer spesifikk betydning. Men kanskje kunne vi si «samarbeid med samfunnet»?
Den lineære modellen og alternativene
Lovbestemmelsen i Sverige er i pakt med vår tids forskning om forskning. Man har brutt med den tidlige etterkrigstidens linear model of innovation og innført interaktive modeller for hvordan ny kunnskap skapes og anvendes, blant annet kjent som Mode 2-modellen og Triple Helix-modellen: Ny kunnskap blir til og formidles i samarbeid med samfunnet. Her i Forskningspolitikk har Elisabeth Gulbrandsen og Lena Trojer vist i to artikler at norsk og svensk forskningspolitikk har bygget på interaktive modeller helt siden 90-tallet.3 Lovverket i Norge er ikke tilsvarende oppdatert. Det samme gjelder Forskningsrådets fagevalueringer, skal vi se her.
Et kvalitetssystem for å sikre samarbeidet med samfunnet
I Sverige fullfører Universitetskanslersämbetet (UKÄ) nå en Tematisk utvärdering av samverkan med det omgivande samhället.4 Jeg har bidratt som internasjonal ekspert. Evalueringen er den første i sitt slag og omfatter alle 37 læresteder. De er involvert fra begynnelse til slutt. Målet er organisatorisk læring og forbedring i lærestedenes egen interesse.
Den svenske evalueringen handler ikke om resultatene av samarbeidet med samfunnet, men om grunnlaget for at det blir gode resultater med gjensidig nytte. Evalueringen setter søkelys på institusjonenes kvalitetssystemer på organisasjonsnivå, de som sikrer kvaliteten på utføringen av lovpålagte oppgaver i den daglige virksomheten.
I Norge brukes også begrepet kvalitetssystem i kravene til lærestedene. I universitets- og høyskolelovens Forskrift, §1-7, stilles det konkrete «Krav til kvalitetssystem» mens §1-8 sier at: «Kvalitetsarbeidet skal være del av institusjonens strategiske arbeid» og «være forankret i institusjonens styre og ledelse på alle nivåer».5 Men disse kravene til kvalitetssystem er kun omtalt i tilknytning til «alle institusjonens studietilbud». De to andre lovpålagte oppgavene, forskning og «formidling innenfor institusjonens fagprofil», er kun krav til akkreditering og inngår ikke i NOKUTs tilsynsrapporter.
Sverige skiller seg dermed fra Norge ved å forvente at lærestedene tar et løpende organisatorisk ansvar for samarbeidet med samfunnet og følger opp dette gjennom evalueringer. Den svenske evalueringen spør eksempelvis om:6
- Hur samverkan integreras och vägs in i ordinarie styrsystem och verksamhetsplanering, exempelvis vid fördelning av resurser.
- Incitament för och värdering av samverkan, inklusive system för meritering, rekrytering och personalrörlighet.
- Hur lärosätet väger in hur samverkan sker för ett ömsesidigt utbyte.
- Hur lärosätet följer upp och dokumenterar genomförande och resultat av samverkan med det omgivande samhället.
Er noen norske læresteder i stand til å svare på slike spørsmål? Har noen av dem innarbeidet samfunnsrelasjonene som et daglig organisatorisk ansvar på linje med utdanning og forskning? Jeg tviler på det. I årsrapporten for 2025 skriver for eksempel Universitetet i Oslo:7
UiO bidrar til et bærekraftig samfunn hovedsakelig ved å utdanne kandidater for samfunns- og arbeidsliv, samt gjennom forskning av høy kvalitet som sikrer en bred kunnskapsberedskap, og som kan tas i bruk i møte med ulike samfunnsutfordringer.
Samarbeid med samfunnet for å få til dette er ikke omtalt.
Impact cases etter lineær modell
I Norge fokuserer vi i stedet på individnivå. En gang i året får enkelte utvalgte akademikere en nasjonal eller lokal formidlingspris. Den nasjonale veilederen for vurdering i akademiske karriereløp, NOR-CAM, sier at man blant annet skal legge vekt på «samspill med samfunnet, formidling og innovasjon» ved rekruttering og opprykk.8 Dessuten er vi blitt gode til å beskrive ekstraordinære enkeltprestasjoner i impact cases til Forskningsrådets fagevalueringer.
I Storbritannia har impact cases blitt en egen akademisk sjanger med spesifikke krav etter at denne evalueringsmetoden ble innført 2014 i Research Excellence Framework (REF). Sjangeren krever at man på fem sider kan vise at visse forskningsresultater (underpinning research) som kan dokumenteres med referanser til vitenskapelige publikasjoner, deretter har hatt en spesifikk og overbevisende effekt (impact) ute i samfunnet. Metoden er senere brukt i alle Forskningsrådets fagevalueringer.
I tillegg til å føre ansvaret for samfunnsoppdraget ned på individnivå, er impact cases den lineære modellen i krystallklar form: ett stykke publisert forskning får kort tid senere en spesifikk effekt i samfunnet. Impact betyr påvirkning, ikke samarbeid. Sjangeren egner seg best til utstillingsvinduer.
Siden 2021 har Forskningsrådet bygget fagevalueringene på Kunnskapsdepartementets rammeverk for Evaluering av norsk forskning og høyere utdanning. Der ble begrensningene ved impact cases omtalt på side 21: «Fordi alle metoder har svakheter, vil det framover være viktig å utvikle flere supplerende metoder for å dokumentere og vurdere samfunnseffekter.» Ordet samfunnseffekter brukes fortsatt i Forskningsrådet. Det ser ikke ut til at den «viktige» metodeutviklingen har skjedd.
I rapporten fra den seneste fagevalueringen, Evaluation of Mathematics, ICT and Technology in Norway (2025),9 er vurderingen av «societal impact» kun basert på innsendte impact cases. Interessant nok fant evalueringen at de mest overbevisende eksemplene kom fra samarbeid med samfunnet som var etablert over tid mellom forskningsinstituttene og industrien. Dette er ikke uventet. Instituttsektoren er jo organisert for å samarbeide med samfunnet.
Mer administrasjon og mindre autonomi?
Vil det skape mer administrasjon og mindre autonomi hvis myndighetene stiller krav til – og evaluerer – at også universiteter og høgskoler har kvalitetssystemer for aktivitet i samfunnsrelasjonene? Dette kommer an på hvordan man gjør det.
Mens forskningsresultater enkelt kan spores i forskningens interne kommunikasjon gjennom vitenskapelige publikasjoner, forekommer resultatene av samarbeid med samfunnet over alt og i alle slags former. Impact cases er en utilfredsstillende løsning på en reell mangel på data. Ingen land har klart å skape data som dekker alle former for samarbeid med samfunnet i alle forskningens fagfelt. Samfunnsrelasjoner er fagspesifikke.
Det er enklere å dokumentere, vurdere og videreutvikle organisatoriske kvalitetssystemer. En viktig del av disse systemene er at lærestedets fagenheter har oversikt over egen daglig virksomhet i samfunnsrelasjonene og at oversikten kan brukes i strategier og beslutninger. Mulighetene for dette finnes. Se artikkelen Hvordan sørger vi for at forskningen tas i bruk?10