Illustrasjon: Planet Flem/ Getty Images
Samarbeid mellom forskere og brukere av forskningen er ofte en forutsetning for å få forskningsmidler. Målet er å styrke forskningens relevans og kvalitet og øke sannsynligheten for at resultatene tas i bruk. Men dette er mer krevende å få til i praksis enn det ofte framstår i utlysningene og i de forskningspolitiske dokumentene de bygger på. Årsaken springer ut av to underliggende spenninger.
Aud Uhlen Obstfelder, professor, Institutt for helsevitenskap, NTNU
Lars Erik Laugsand, overlege, St. Olavs hospital, Trondheim
Ingebrigt Meisingset, forsker, Trondheim kommune
Heidi Dreyer, professor, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU
Anders Gullhav, førsteamanuensis, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU
Marte Daae-Qvale Holmemo, førsteamanuensis, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU
Joe Viana, postdoktor, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU
Øystein Døhl, økonomisjef, Trondheim kommune
Verdien av samarbeidsdrevet forskning ligger ikke bare i resultatene som skapes, men også i relasjonene som etableres underveis og den gjensidige læringen. Når forskere og brukerne av forskningen utforsker utfordringer sammen, skapes det nye muligheter for innsikt og handling. Dette kan bidra til endringer som betyr noe for folk flest.
Men i slikt samarbeid har vi flere ganger erfart at det er et spenningsforhold. Det handler om forskningens relevans, graden av brukermedvirkning og vitenskapelig kvalitet. Skal samarbeidet lykkes, må disse utfordringene tas på alvor. Ansvaret for dette ligger hos forskerne, brukerne og de som utformer forskningspolitikken.
Å lære samarbeid sammen
Samarbeidsdrevet forskning får direkte betydning for hvordan vi som forskningsmiljø rigger oss opp framover. Et eksempel er etableringen av forsknings- og innovasjonssentre for bærekraftige kommunale helse-, omsorgs- og velferdstjenester.1 Her beskrives samarbeid mellom forskere og brukere som en forutsetning for å møte de komplekse og sammensatte utfordringene kommunesektoren står overfor.
Et annet eksempel er Forskningsrådets nye digitale søknadsskjema, der beskrivelser av forskningens nytteverdi, bruk og samfunnsmessige betydning får større plass enn tidligere.
Mer samproduksjon forventes
I mange utlysninger stiller Norges forskningsråd krav om at personer som kjenner utfordringene skal inkluderes i hele eller deler av forskningsprosessen. Dette kalles ofte samproduksjon, samskaping, brukermedvirkning eller deltakende forskning. Men målet er det samme, nemlig å øke sannsynligheten for at resultatene tas i bruk.
Vi deler idealene om samarbeidsdrevet forskning og deltar selv i forskningsprosjekter i både offentlig og privat sektor. Her er samarbeid med brukerne det bærende prinsippet. Samtidig opplever vi at dette er mer utfordrende å få til i praksis enn det ofte framstår i utlysningene og i forskningspolitikkens mål.
Ulike tidshorisonter
Den første spenningen handler om at vi som forskere og brukerne jobber etter ulike tidshorisonter. Selv om vi i fellesskap har utviklet prosjektskisser med tilhørende planer og milepæler, må likevel virksomhetene som brukerne representerer fortløpende håndtere utfordringene prosjektene er ment å løse. Vi ser ofte at de setter i gang forbedringstiltak underveis. De som står i utfordringene til daglig, har sjelden anledning til å vente på forskningsresultatene.
For oss som forskere, derimot, kan forventningene om raske resultater komme i konflikt med krav til metodisk etterrettelighet og teoretisk forankring av forklaringene våre og løsningene vi skal utvikle. Dessuten kan både forskningsdesignet og resultatene miste noe av relevansen etter hvert som virksomhetene setter i verk for-bedringstiltak.
Sist, men ikke minst, opplever vi at brukerne ikke har kapasitet til å delta i forskningsarbeidet slik det er beskrevet i prosjektskissene. Det skyldes ofte mangel på fleksibilitet i arbeidshverdagen, og at de opplever at de ikke har noe å bidra med.
Ulike forståelser av forskningsbasert kunnskap
Den andre spenningen handler om ulike syn på hva som regnes som gyldig kunn-skap og hvordan slik kunnskap best ut-vikles gjennom forskning. Vår erfaring er at denne spenningen forsterkes når forskerne i prosjektene representerer ulike fagfelt og metodiske tradisjoner. Det skjer også når brukerne, som har ulike roller og ansvarsområder i virksomhetene, representerer ulike fagfelt og metodiske tradisjoner.
Forskere og brukere som legger vekt på forklarende og empirisk forskning ønsker ofte å finne generelle mønstre og årsakssammenhenger. De er gjerne bekymret for at for mye samarbeid kan svekke forskningens metodiske kvalitet.
De som er orientert mot fortolkende forskning mener at erfaring, kontekst og mening er avgjørende for å forstå utfordringene brukerne står overfor. De er gjerne bekymret for at samarbeidsdrevet forskning blir mer symbolsk enn reell.
Metodisk kvalitet utfordres
Her oppstår et paradoks. Både for mye og for lite samarbeid kan skape utfordringer, og det samme gjelder for resultater som kommer for raskt eller for sent.
For å løse paradokset gjør vi to ting samtidig.
På den ene siden legger vi opp til å arbeide etter prinsipper for samarbeidsdrevet forskning. Og så raskt som mulig, sammen med brukerne, samler vi inn og analyserer erfaringer og virksomhetsdata for å forstå problemene de står overfor.
Samtidig arbeider vi også i kulissene med ytterligere datainnsamling og analyser for å gjøre kunnskapsgrunnlaget mer robust enn det som er planlagt i prosjektbeskrivelsene.
Vi blir vurdert – men ikke på samarbeidet
Som forskere blir vi vurdert på våre bidrag til de forskningsfeltene vi representerer. Vi opplever imidlertid ikke at vi blir vurdert ut fra kvaliteten på selve samarbeidsprosessene. Heller ikke om vi formidler erfaringene fra disse prosessene i våre vitenskapelige publikasjoner. Så lenge vi kan dokumentere for oppdragsgiver at vi har gjennomført aktiviteter med brukerne slik vi har lovet, kan det virke som om forventningene til samarbeid er oppfylt.
Vi har riktignok opplevd at brukere spør hvorfor det tar så lang tid før forklaringer og løsninger kommer.
Men i en hektisk forskerhverdag er det lett å bruke mest tid og ressurser på det vi faktisk blir holdt ansvarlige for, nemlig kvaliteten på forskningen. Brukerne blir konsulenter som vi henter erfaringer og innspill fra, mer enn reelle samarbeidspartnere i forskning og utvikling av løsningene.
Savner konkrete veiledere og kvalitetskriterier
Selv om samarbeidsdrevet forskning bygger på prinsipper om likeverdige relasjoner mellom forskere og brukere, mener vi at det fremdeles er forskerne som har ansvaret for kvaliteten på forskningen. Når vi i tillegg leder prosjektene, har vi også ansvar for framdriften og ressursbruken. Det finnes imidlertid få konkrete veiledere og kvalitetskriterier som vi kan støtte oss på.
Til tross for at brukerne ofte har både kartlagt problemene de erfarer i arbeidshverdagen og formulert mulige løsninger, blir disse gjerne nyansert og utfordret når samarbeidet kommer i gang, og alle perspektiver og synspunkter skal konkretiseres og harmoniseres. Vi vet derfor ikke på forhånd om måtene vi praktiserer samarbeidet på bidrar til felles forståelse og gode nok data til å utvikle troverdig og holdbar kunnskap og løsninger.
Denne usikkerheten gjør det viktig for oss å kvalitetssikre analysene og løsningsforslagene i dialog med fagfeller, vel vitende om at vi da risikerer å undergrave grunnleggende prinsipper i samarbeidsdrevet forskning.
Ønsker for samarbeidsdrevet forskning
Vi har seks ønsker som vi mener kan styrke samarbeidsdrevet forskning ut fra egen erfaring:
- Vi bør, som forskere og brukere av forskning, være mer nysgjerrige på og åpne for å lære av hverandres praksiser, erfaringer og virkelighetsforståelser.
- Vi bør sammen avklare ambisjonsnivået og prioritere innsatsen i lys av tilgjengelige ressurser.
- Vi bør dele, anerkjenne og ta i bruk hverandres kunnskap og kompetanse gjennom hele forskningsprosessen.
- Vi bør sette av tid til å utvikle samarbeidet gjennom å prøve ut, vurdere og forbedre aktiviteter som skaper felles forståelser av kunnskapsbehov og løsninger, og som samtidig fremmer framdrift og eierskap til samarbeidet og resultatene.
- Vi bør innføre et obligatorisk rapporteringskrav om at prosjekter ved avslutning legger ved en evaluering av samar-beidet, utarbeidet av brukerne selv.
- Vi bør styrke forskningen på samarbeidsdrevet forskning, og oppfordre forskere og brukere til sammen å analysere og kritisk diskutere egne samarbeids-prosesser og resultatene av det.