En debatt om Steinerhøyskolens vitenskapelige kreditibilitet problematiserer skillet mellom “god forskning” og “pseudovitenskap”. Philippe Stamenkovic mener antroposofien til Rudolf Steiner er en pseudovitenskap, og stiller seg derfor spørrende til at Steinerhøyskolen er blitt akkreditert som høgskole. Terje Sparby og Markus Lindholm fra Steinerhøyskolen mener derimot at selv om man kan kritisere mange av Steiners holdninger, kan tenkningen hans danne grunnlag for god forskning. Her er Stamenkovic’ svar til Steinerhøyskolen.
Første innlegg: Steinerhøyskolen er akkreditert som høgskole. Gir det mening?
Steinerskolens svar: Steinerhøyskolen som akkreditert høyskole – høyskolen svarer
Philippe Stamenkovics oppfølging
Steinerskolens oppfølging
Philippe Stamenkovic, vitenskapsfilosof
Svaret fra Terje Sparby og Markus Lindholm bommer på poenget med kritikken min. Før jeg går inn på det, la meg kommentere en nylig uttalelse som Jørgen Magnus Sejersted, medlem av NOKUT-komiteen som akkrediterte Steinerhøyskolen, kom med som svar på artikkelen min i en artikkel i University World News.
I artikkelen min kritiserte jeg (blant annet) det faktum at NOKUT-rapporten ikke tar for seg innholdet i pensumet ved Steinerhøyskolen, men bare dens «kvalitetssikrings»-prosesser, og jeg hevdet at dette ikke burde være tilstrekkelig for å akkreditere den som en høyskole. Faktisk kan en institusjon undervise i tull og fortsatt ha god kvalitetssikringspraksis på overflaten.
Homeopati
La meg sammenligne med undervisningen i homeopati ved franske universiteter. Homeopati er også en pseudovitenskap, med i beste fall ikke-eksisterende effekter, og i verste fall skadelige effekter når den brukes som en erstatning for en evidensbasert behandling. Likevel har det blitt undervist ved franske universiteter inntil nylig (og kanskje fortsatt).
At det ble institusjonelt anerkjent på denne måten betyr selvfølgelig ikke at homeopati er en respektabel og vitenskapelig disiplin (i vid forstand, som inkluderer samfunnsvitenskap og humaniora), som bør undervises ved universiteter. Tvert imot betyr det at institusjonell anerkjennelse, selv om den ofte er en god indikator på hvor seriøs en disiplin er, ikke er tilstrekkelig i seg selv til å bedømme denne saken, og kan til og med være misvisende når den er basert på overfladiske kvalitetsvurderinger, som bare er opptatt av prosessene og ikke innholdet i pensum – akkurat som i tilfellet med Steinerhøyskolen.
Derfor er jeg uenig med Sejersted som hevder at NOKUT «ikke er opprettet for å kontrollere det akademiske innholdet i forskning og undervisning direkte, men for å kontrollere kvalitetssystemene som skal ivareta slike forhold (indirekte, gjennom studentevaluering, første stillinger, registrering av publikasjoner osv.)» (min oversettelse fra engelsk).
Men eksemplene fra den norske Steinerhøyskolen og fransk homeopati viser tydelig at en slik overfladisk tilnærming er utilstrekkelig.
Kvalitet
Sejersted sier videre at «et system som skulle kontrollere kvaliteten på forskning og undervisning direkte ville kreve en helt annen måte å tenke på, og er kanskje ikke ønskelig» (min oversettelse fra engelsk).
Jeg kan ikke være mer enig i den første delen av denne setningen (gitt NOKUTs mangler), men jeg er uenig i den andre delen (jeg kan ikke tenke meg at vi burde være fornøyde med hvordan institusjoner blir akkreditert i dag).
Tilsynelatende er Sejersted 1) avhengig av «studentevaluering» for evaluering av undervisningskvaliteten; 2) avhengig av «publikasjonsregistrering» for evaluering av forskning; 3) mer generelt, kanskje bekymret for akademisk frihet dersom en ekstern organisme som NOKUT skulle evaluere innholdet i undervisning og forskning, og antagelig forutsetter intern regulering av akademiske miljøer (f.eks. gjennom fagfellevurdering), spesielt med hensyn til forskning.
Angående 1) tror jeg ikke at studentevalueringer er passende for å vurdere den vitenskapelige kvaliteten på en læreplan (men snarere dens pedagogiske kvalitet). Dessuten kan studentene tidligere ha vært vant til, og sosialisert innenfor, Steiner-læreplanen, noe som gjør en uavhengig og kritisk evaluering fra deres side vanskelig.
Angående 2) og 3) undervurderer Sejersted det faktum at noen pseudovitenskapelige miljøer har alle former for vitenskap (inkludert dedikerte tidsskrifter, tilsynelatende fagfellevurdert arbeid, konferanser osv.): det er nettopp poenget med pseudovitenskap (å utgi seg for å være vitenskap). Likevel fungerer pseudovitenskap ofte i siloer, isolert fra andre grener av samme disiplin (f.eks. her utdanningsvitenskap) eller nærliggende disipliner (f.eks. pedagogisk filosofi). Derfor fungerer ikke denne overfladiske, kvalitetssikringsbaserte tilnærmingen.
Selv om akademisk frihet må beskyttes, gjelder den bare for skikkelig og behørig validert vitenskapelig aktivitet, ikke for pseudovitenskap. Dessuten kan akademisk frihet fortsatt respekteres ved å benytte uavhengige akademiske komiteer som den NOKUT har opprettet: bare slike komiteer, bestående av eksperter på de relevante feltene, bør ta for seg innholdet i læreplanene, og ikke bare kvalitetsprosesser. I denne forbindelse er det bekymringsverdig at Sejersted er professor i nordisk litteratur (snarere enn utdanningsvitenskap).
Publikasjoner
Nå tilbake til Sparby og Lindholm. De hevder at det finnes «et rikelig forskningstilfang både på steinerpedagogikk og antroposofi», og nevner Handbook of Research on Waldorf Education utgitt av Routledge i 2023, og det (tilsynelatende akademiske) tidsskriftet Research on Steiner Education.
Men disse publikasjonene illustrerer nettopp det ovennevnte problemet: håndboken er redigert av Jost Schieren, leder for forskerskolen i steinerpedagogikk ved Alanus universitet for kunst og samfunnsvitenskap (også en Steinerinstitusjon, basert i Tyskland), mens tidsskriftet er et samarbeid mellom Alanus universitet og Steinerhøyskolen i Oslo.
Med andre ord er begge publikasjonene tilknyttet Steinerinstitusjoner, og selv om begge fremstår som akademisk stringente, er de sannsynligvis ideologisk bevisst orientert og ment å støtte Steiner-Waldorf-utdanningen (tidsskriftet har dessuten begrenset indeksering og gjennomslagskraft sammenlignet med vanlige utdanningstidsskrifter, mens det er ganske enkelt å publisere et redigert bind med en sterk ideologisk orientering fra bidragsyterne).
Det vil si at disse publikasjonene bare er nok en illustrasjon av problemet jeg nevnte: at ytre tegn på vitenskapelig respektabilitet ikke er tilstrekkelige, og noen ganger til og med kan være misvisende, og at bare en analyse av innholdet i pensumet tillater å (av)bekrefte kvaliteten (det jeg sier er åpenbart: for å evaluere et verk må man evaluere innholdet, ikke bare utseendet). Alle de andre publikasjonene som er nevnt på lignende måte, er knyttet til Steinerinstitusjoner, bortsett fra én som indikerer at Steiner-Waldorf-studenter presterer dårlig i naturfag, selv om tilnærmingen den nevner kan være interessant. (Noen av publikasjonene som er nevnt fra tidsskriftet Steiner Studies ser også ut til å ha en kritisk tilnærming til vaksineskepsis og konspirasjonsteorier som finnes i den antroposofiske bevegelsen, men jeg har ikke lest dem.)
Pseudovitenskap
Selv om Sparby og Lindholm erkjenner at «det finnes elementer i Steiners verk som vil kunne falle inn under begrepet «pseudovitenskap»», undervurderer de tydelig problemet, for å si det mildt. De unnskylder Steiners «uvitenskapelige» påstander (og blander dermed pseudo- og ikke-vitenskap, mer om dette senere) om menneskelig evolusjon, Atlantis, jordens historie, raser eller vaksiner med at han levde «i en verden som var ganske annerledes enn vår» (dvs. mellom 1861 og 1925).
Men da Steiner ble født, var Darwins teori allerede publisert, ingen vitenskapsmenn trodde på Atlantis, ved slutten av 1800-tallet var vaksinasjon ukontroversielt, og geologi hadde blitt en empirisk vitenskap.
Sparby og Lindholm sammenligner til og med Steiners arbeid med Newtons og Darwins, og understreker behovet for å lese teoriene deres i lys av deres historiske kontekst – i likhet med Steiners, hevder de. Selvfølgelig bør man historisk kontekstualisere vitenskapelige teorier, og skille det som fortsatt er av verdi fra det som ikke er det. For eksempel forutsatte Newtons mekanikk et absolutt rom som han oppfattet som en utstråling av Gud. Likevel revolusjonerte Newtons mekanikk vitenskapen, viste seg utrolig nyttig i løpet av århundrer og brukes fortsatt i dag på mange områder. Steiner har derimot ikke kommet opp med en eneste vitenskapelig teori, så vidt jeg vet.
Sparby og Lindholm siterer den svært vage og generelle nettsiden til Steinerhøyskolen som hevder at Steiners arbeid skal gi «impuls til at nye spørsmål, nye tolkninger og ny kritikk vil rettes mot antroposofien» (eller de hevder vagt at det skal brukes til «å tenne en ild» snarere enn «å fylle en kanne»). Tvert imot forble kjernen i Newtons og Darwins teorier uendret, til tross for deres historiske kontekst. Det er derfor vanskelig å se hvilken (om noen) verdi som gjenstår av Steiners arbeid. Sparby og Lindholm hevder at slikt tolkningsarbeid bør utføres i fagtidsskrifter, men disse tidsskriftene er tvilsomme, som nevnt tidligere, og enhver god formidlingsartikkel eller debattinnlegg bør kunne formidle kjerneideene i en vitenskapelig teori på egenhånd.
Sparby og Lindholm ser også ut til å unnskylde Steiner med bredden i verkene hans, som omfatter 400 bind. Men at han bestemte seg for å være en amatør som skrev om alt i stedet for en ekspert som skrev om færre emner, var selvfølgelig hans egen avgjørelse.
Dessuten ser ikke Sparby og Lindholm forskjellen mellom «spekulative», «falske» eller til og med «uvitenskapelige» påstander på den ene siden, og pseudovitenskapelige påstander på den andre siden. De sistnevnte er mye mer skadelige: ikke bare er de falske, men de trosser vitenskapelige prinsipper og later likevel som om de representerer den beste tilgjengelige kunnskapen om emnet sitt (deres potensielle skadelighet er derfor mye større, for eksempel hvis de brukes til medisinsk behandling).
Dette er akkurat hva Steiner lot som han gjorde, for eksempel med sitt konsept om «spiritualitetsvitenskap» som skulle forene vitenskap og spiritualitet, og illustrert av f.eks. hans esoterisme eller hans påstander om å være klarsynt. At Sparby og Lindholm avstår fra å nevne disse grunnleggende prinsippene i Steiners arbeid er bekymringsverdig.
Til slutt må jeg legge til side én passasje som ikke gir noen mening (der jeg «leser Steiner slik kreasjonister leser Darwin»: jeg ville vært interessert i å vite hva Sparby og Lindholm mente med dette). De ser også ut til å tro at jeg ønsker å skape en «polemikk». Det er alltid risikabelt å anta hva noens motivasjoner er. La meg bare si at jeg ønsker å unngå at studenter blir indoktrinert av pseudovitenskap, og at offentlige penger blir misbrukt til å støtte dette foretaket. Merk at jeg ikke sier at dette er hva Steinerhøyskolen i Oslo gjør, bare at det er legitimt å ha bekymringer gitt denne institusjonens innskriving i Steiners arv, og at disse bekymringene ikke fjernes av NOKUT-rapporten.
Avslutningsvis er det verdt å merke seg at Steinerhøyskoler er mye mer populære i Nord-Europa og Tyskland enn i andre europeiske land. Det er sannsynligvis en historisk og kulturell faktor som må tas i betraktning for å forklare hvorfor institusjonene i disse landene lettere anerkjenner Steinerhøyskoler enn i andre europeiske land. Det er også verdt å merke seg at navnet ble endret fra «Antroposofisk seminar» til «Steinerhøyskolen» (en mer nøytral betegnelse som kanskje er ment å skjule dens antroposofiske arv).
Foto: Steinerhøyskolen ved Kjetil Ree CC