Lederartikkel av Per Koch
Forskere har plassert menneskelige nerveceller på mikroelektrode-brikker. Disse halvt organiske/halvt silikonbaserte prosessorene har så blittt trent i å spille dataspillene Pong og Doom.[1] Et australsk selskap har nå utviklet en plattform som skal brukes til å kommersialisere teknologien.[2] Du kan nå kjøpe en biologisk bærbar datamaskin fra CL1 (bilde).
Det sier litt om det kaoset vi lever i at dette ikke er blitt en sentral sak i samfunnsdebatten. Etisk er dette høyst problematisk. Forskerne har dessuten bare vage ideer om følgene av innovasjonen. De snakker om nevrovitenskap, medisin og legemiddeltesting, men også at “organisk intelligens” kan supplere “kunstig intelligens”.[3] De drøfter i langt mindre grad de mulige negative konsekvensene.
Hvordan er denne formen for tankeløshet mulig? Svaret ligger blant annet i den måten vi har organisert oss når det gjelder forskning og innovasjon.
Vi har tre parallelle systemer av relevans for teknologisk og sosial endring:
- Markedet, der bedriftene vinner i konkurransen ved hjelp av innovasjon og der innovasjon alltid bidrar til mer vekst og velstand.
- Forskningsmiljøene, der forskere med så få hindringer som mulig får tid og penger til å komme opp med ny kunnskap og positive innovasjoner.
- Det politiske nivået, der stat, fylker og kommuner skal sørge for at borgerne får den typen innovasjon de trenger og som så skal kompensere for de negative konsekvensene av forskning og innovasjon.
Virkeligheten er naturlig nok langt mer komplisert enn dette. Det er for eksempel ikke noe klart skille mellom marked og forskning. Men fortellingene som ligger bak tredelingen har faktisk ført til økonomisk vekst og økt velferd i den rike delen av verden.
Både konservative og sosialdemokrater har vært enige om at dette sosiale maskineriet fungerer. Men det demokratiske venstre og det demokratiske høyre har også ment at man må styre og kontrollere systemene, slik at de ikke ødelegger samfunn, miljø og livskvalitet. Dette har ført til et økt fokus på bærekraft.
Her er utfordringene:
- Frihetstankegangen fører til at politikerne og borgerne blir stilt overfor et fait accompli hver gang en ny teknologi har nådd markedet. Du kan prøve å kompensere for de negative konsekvensene, men du kan ikke forhindre dem. Klimakrisen, for eksempel, er et barn av disse systemene.
- Ideen om at staten må legge begrensninger på menneskenes dårskap er sterkt svekket. I USA har vi nå et regime som mener enhver begrensning av de store selskapenes frihet er “woke sosialisme” som må forbys. De vil til og med stoppe forskning som viser at denne friheten er i ferd med å ødelegge kloden.
Vi har politiske aktører som bruker kaos til å forhindre mer ansvarlige aktører fra å komme til orde og gjøre noe aktivt med problemene. I stedet for en internasjonal oppfølging av klimakrisen, får vi en målløs satsing på kunstig intelligens som gjør energiproblemene enda større enn de var. Det amerikanske regimet går aktivt ut mot ren energi. “Drill, baby, drill!” Krigene i Ukraina og Iran gjør det vanskelig å sette av ressurser og mental båndbredde til å løse bærekraftsutfordringene.
Hvis vi skal sørge for at bærekraftsproblematikken får den oppmerksomheten den fortjener, må vi løsrive oss fra tredelingen og sørge for at alle samfunnsaktører tar bærekraft og ansvarlighet alvorlig. Verken bedrifter eller forskere må få lov til å flykte fra sitt ansvar gjennom vage formuleringer om markedets eller forskningens frihet.
[1] https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/36228614/ https://bit.ly/4sNiWD8