LEDER, Per Koch, redaktør
I denne utgavens reportasje om fagskolenes økte anerkjennelse sier Tor Grande, rektor ved NTNU og Universitets- og høyskolerådets styreleder at han ikke kjenner seg igjen i påstanden om at frontene er steile mellom UH-sektoren og fagskolene.
Det kan han ha rett i. Men dem av oss som har fulgt forsknings-, innovasjons- og utdanningspolitikken over noen tiår, vil nok allikevel mene at dagens politiske berømmelse av fagskolene representerer et betydelig skifte. Jeg jobbet i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet på 1990-tallet og kan ikke huske at vi noen gang drøftet fagskolenes betydning for innovasjon og økonomisk vekst.
Nå kan man jo innvende at det ikke er så rart, ettersom begrepet «fagskole», slik vi i dag kjenner det, ikke ble til før på 1990-tallet. Loven om fagskoleutdanning trådte ikke i kraft før i 2003. Likevel: Man hadde utdanningsløp både innenfor og bortenfor videregående utdanning, utdanningsløp som sikret elevene eller studentene en praksisnær kompetanse som arbeidslivet etterspurte.
Grunnen til at disse ikke ble sett på som en del av forsknings- og innovasjonspolitikken var at man fortsatt levde i en verden der innovasjon og nyskaping måtte være forskningsdrevet, og disse utdanningene drev definitivt ikke med forskning.
Ulike typer innovasjon og læring
I dag er vi mer oppmerksom på at svært mye av innovasjonen som finner sted er inkrementell innovasjon, det vil si mindre endringer i praksis og adferd som til sammen bidrar til løste problemer, økt effektivitet og økonomisk vekst. Her kan fagarbeiderne bidra på lik linje med andre ansatte. De kjenner gjerne produksjonsprosessene bedre enn de som sitter høyere oppe i etasjene.
Ikke noe av dette svekker argumentene for forskning og forskningsdrevet innovasjon. Men det tilsier at vi må utvide vår forståelse av hva innovasjon for nyskaping og omstilling er.
Innovasjon er et resultat av læring. Læring kan hentes fra laboratorier og forskningsprosesser. Men i større grad er læring noe som skjer gjennom praksis på arbeidsplassen. I stedet for å vente på at forskerne skal levere løsninger på bedriftenes og institusjonenes problemer av seg selv – hvilket de sjelden gjør – er det ofte mer effektivt å koble de som til daglig jobber med problemene med forskerne, og på den måten skape team som kan bidra til den læringen bedriften eller institusjonen trenger.
Jeg vil vel mene at det kunne ligge et element av maktkamp og snobberi bak det faktum at man så ofte så bort fra fagutdanningene. Dette er en gammel tradisjon som går helt tilbake til antikkens Hellas, der filosofene (forskerne) så ned på techne, det vil si praktisk arbeid, ingeniørkunst og teknologisk utvikling. Den slags var for fattigfolk og slaver. Filosofene jaktet på episteme eller kunnskap for kunnskapens skyld.
Den store forskjellen mellom Platons Athen og 1900-tallets Norge var nok at norske universiteter faktisk anerkjente former for techne og praksisnær utdanning, men det var kun på utvalgte mannsdominerte områder. Jeg kan huske stolte foreldre som fortalte at nå var deres sønn (det var nesten alltid en sønn på sekstitallet) kommet inn på medisin, Norges handelshøyskole eller Norges tekniske høyskole, og at vedkommende nå kunne ser frem til et liv med høy lønn og høy sosial status. Sykepleie eller VVS ga ikke samme kulturelle kapital.
Det kan være at vi nå står overfor et kulturelt skifte der alle praksisnære utdanninger får økt status, ikke på bekostning av akademisk forskning, men som del av et større system for læring og nyskaping.
Foto Pressmaster