Forskning

Divergerende oppfatninger om Open Access

To med mye kunnskap om, men noe ulike synspunkter på Open Access har svart på spørsmål om fordeler, utfordringer og hvor mye forskeres atferd vil endre seg med Open Access-publisering.

Pådriveren: «Innholdet blir tilgjengelig for langt flere enn gjennom tradisjonell publisering»

Jan Erik Frantsvåg svarer. Han er ansatt ved Universitetsbiblioteket, UiT Norges arktiske universitet og arbeider med Open Access.

Hva er de største fordelene med Open Access?
Fordelen med Open Access (OA) er at innholdet blir tilgjengelig for langt flere enn gjennom tradisjonell publisering. Det vil kunne bety at vitenskapen globalt kan fungere bedre og mer effektivt, siden manglende tilgang til publikasjoner både kan gi duplisert forskning, dårligere forskning og mer tids- og kostnadskrevende forskning – eller helt hindre forskningsutøvelse og forskningsbasert utdanning. Samtidig vil OA gjøre innsikt i forskningsresultater lettere tilgjengelig for omsetting i produkter og tjenester i et kunnskapsintensivt næringsliv og gi muligheter for en bedre informert forvaltning på mange samfunnsområder. At allmennhetens innsikt i hva som foregår og skapes i norsk forskning blir bedre, og at den offentlige debatt kan skje på bakgrunn av et bedre kunnskapsgrunnlag, er også vesentlige fordeler med OA.

Hvordan tror du Open Access endrer forskeres publiseringsatferd?
Jeg er ikke sikker på at OA per se gir store endringer i publiseringsatferden, selv om bruk av OA ofte krever at man orienterer seg mot nye tidsskrifter. Mye som kan skje i publiseringsverdenen, er mer et resultat av overgangen fra papirbasert til elektronisk publisering enn av overgangen fra et system med betalingsbasert tilgang til fri tilgang. OA er nok den publiseringsform som best utnytter e-publiseringens muligheter, men mye av dette er mulig også innenfor tradisjonell publisering. Ett eksempel er åpen peer review, som egentlig kun betinger elektronisk publisering, men som etter det jeg har erfart, primært er tatt i bruk i OA-tidsskrifter. Men OA er nå en del av en større Open-bevegelse, med mange nye «O-begreper». Dette handler om at man ønsker å åpne opp ulike aspekter ved vitenskapen i den hensikt å skape bedre innsikt, bedre kvalitet og bedre reproduserbarhet – alt i den hensikt å skape et bedre og mer velfungerende vitenskapssystem, med åpenhet som verktøy. Samtidig har mange finansiører og andre institusjoner begynt å stille krav om OA. Dette vil måtte skape atferdsendringer. Det fremlagte forslaget om en nasjonal norsk OA-policy vil, om den blir iverksatt omtrent som foreslått, måtte medføre store endringer i hvordan norske forskere forholder seg til OA.

Hva er de største utfordringene knyttet til Open Access?
En utfordring er de seiglivede mytene som har fått fotfeste, som at OA er et uttrykk for (lav) kvalitet. Det er selvfølgelig ikke noe problem å finne eksempler på svake OA-publikasjoner, men det har vel heller ikke vært noe problem å finne svake publikasjoner innenfor tradisjonell publisering. Egenarkivering av artikler medfører ofte at det ikke er den publiserte utgaven av en artikkel som gjøres fritt tilgjengelig, men en manusversjon. Dette kan ha noen problematiske sider, som gjør forfatterne skeptiske til denne formen for tilgjengeliggjøring. Manglende finansiering av et «løft» for å få konvertert tidsskriftabonnementer til avtaler om tilgang kombinert med fri publisering av artikler som OA i de samme tidsskriftene er også et problem. Vi må regne med en «kostnadspukkel», skal vi få til OA i en grad som monner, og da er begreper som «budsjettnøytral» ikke spesielt velegnede redskaper. Men hovedproblemet i dag er nok hvordan vi evaluerer forskere og forskning gjennom hvor forskningen er publisert, heller enn om det som er publisert, er god og viktig forskning. Dette gjøres gjennom at man forliter seg på ulike bibliometriske mål som beviselig ikke har utsagnskraft med hensyn til kvaliteten på enkeltbidrag, i stedet for faktisk å evaluere forskningen. Dette styrer forskerne mot tradisjonelle tidsskrifter, som av strukturelle årsaker vil skåre høyere på disse målene enn mange OA-tidsskrifter. Dette er ikke bare et problem for OA, men minst like mye et problem for forskningen som helhet, fordi denne formen for evaluering er dysfunksjonell og kan vri ressurser vekk fra kvalitativt god forskning, mot forskning som lett får innpass i anerkjente tidsskrifter. Det er nemlig ikke det samme.

Skeptikeren: «Open Access er ikke det samme som fri tilgang til forskningsartikler»

Erlend Hem svarer. Han er dr. med., ansatt ved Oslo universitetssykehus og tidligere assisterende redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Hva er de største fordelene med Open Access?
Først må vi rydde litt i begrepene. Mange tror at «Open Access» (OA) er det samme som fri tilgang til forskningsartikler. Slik er det ikke. «OA»-bevegelsen har en snever definisjon, som innebærer at det ikke er tilstrekkelig at artiklene ligger fritt tilgjengelig på nettet. Dersom man ønsker å publisere etter OA-bevegelsens krav, må artiklene blant annet publiseres med en lisens som tillater videredistribusjon og gjenbruk. Dette kan selvsagt være en grei løsning for mange, men det er bare én av flere muligheter, der fellesnevneren er at forskningsartikler skal være fritt tilgjengelige. Jeg snakker derfor heller om «fri tilgang til forskningsartikler» som et generisk uttrykk, som ikke er koblet til én spesifikk publiseringsmodell. Etter mitt syn er det fem gode grunner til å støtte fri tilgang til forskning. Det er viktig for å spre kunnskap til folk flest, og på den måten er det en viktig del av demokratiet. Også brukere av forskningen vil ha nytte av dette. Dessuten styrkes forskningens legitimitet ved at vitenskapelig virksomhet knyttes sterkere til samfunnet. Fri tilgang bedrer kanskje også kommunikasjonen mellom forskerne. Og endelig er det solidarisk, den globale kunnskapsutviklingen nyter godt av dette, ikke minst vil forskere i fattige land få tilgang til forskningsresultater som de ellers ikke ville ha råd til å betale for.

Hvordan tror du Open Access endrer forskeres publiseringsatferd?
Mange forskere er nok først og fremst opptatt av at forskningen deres blir publisert i velrenommerte tidsskrifter. Sånn sett blir nok mange litt konservative når de skal velge publiseringskanal. Man ønsker å publisere i tidsskrifter som man kjenner fra før, og aller helst i de beste tidsskriftene. Det gir mest prestisje, og forskningen blir lagt merke til av flest forskerkolleger – det er lite fristende å eksperimentere med dette. Da spiller det nok mindre rolle om forskningen blir fritt tilgjengelig eller ikke. Jeg tror at når publiseringskanaler med fri tilgang har samme impact som de tradisjonelle, vil forskere foretrekke de nye.

Hva er de største utfordringene knyttet til Open Access?
Den kanskje største utfordringen til fri tilgang er knyttet til OA-bevegelsen. Det som begynte som et godt initiativ, har utviklet seg til å bli rigid og naivt og er derfor blitt et hinder for en åpen debatt om fremtidens publiseringsløsninger. I OA-tidsskrifter betaler forfatterne vanligvis en avgift for å publisere sin artikkel, mens det i tradisjonelle tidsskrifter er leseren som betaler ved å abonnere på tidsskriftet. Begge systemer har sine fordeler og ulemper, men jeg kan ikke se at forfatterbetaling er mer demokratisk eller fører til et bedre publiseringssystem enn leserbetaling. OA-tidsskrifter med forfatterbetaling tjener mer jo flere artikler de publiserer. Inntjening er et sterkt insentiv, og mange eiere av slike tidsskrifter bryr seg mindre om artikkelkvaliteten enn om antall artikler de kan publisere for å øke omsetningen. Å betale for å publisere kan dessuten være enda et hinder for forskningen i fattige land. Flere OA-tidsskrifter eies av tradisjonelle forlag. De har skjønt at det er penger å tjene med forfatterbetaling. Det er naivt av oss å heie på OA-utgivere og kritisere de tradisjonelle forlagene. OA-eiere ønsker naturligvis å tjene like mye penger som de tradisjonelle tidsskriftseierne, og ofte er det altså de samme firmaene som står bak. De gode vitenskapelige tidsskriftene har grundige fagfellevurderinger og bidrar med omfattende redaksjonell innsats i kvalitetssikringen og tilretteleggingen av forskningsresultater. Dette krever høy kompetanse og koster naturligvis penger. Hvem skal betale for dette? OA-bevegelsen har ett svar, men det finnes altså flere andre. Tiden er moden for å diskutere også andre løsninger på hvordan forskning kan være fritt tilgjengelig for alle.

Oppslaget om divergerende syn på Open Access er hentet fra Det norske forsknings- og innovasjonssystemet – statistikk og indikatorer 2016, s. 127-128, se
http://www.forskningsradet.no/prognett-indikatorrapporten/Forside/1224698172624