Christen Krogh og Tanja Storsul kommer med tre råd til regjeringen om hvordan forskningsinstituttene kan integreres i forskningspolitikken. De legger vekt på samfunnsmål, mangfold og samarbeid.
Av Christen Krogh, rektor ved OsloMet og Tanja Storsul, prorektor for forskning og utvikling ved OsloMet
Forskningsinstituttenes særlige rolle i skjæringspunktet mellom akademia og marked er en styrke ved det norske forskningssystemet. Fordi forskningsinstituttene er avhengige av kunder i et oppdragsmarked, og samtidig har bygget opp solid kunnskap innen sine områder over lang tid, kan de respondere både raskt og relevant når det er behov for ny kunnskap.
De siste femti årene har norske forskningsinstitutter vært evaluert mange ganger, både enkeltvis og som gruppe. En gjennomgående konklusjon fra disse evalueringene er at instituttene spiller en viktig rolle i det norske forskningssystemet. Når Kunnskapsdepartementet nå skal gjennomgå instituttsektoren har vi tre råd på veien.
Råd 1: Ta utgangspunkt i samfunnsmålene
Vårt første råd er å ta utgangspunkt i samfunnsmålene forskningsinstituttene bidrar til. Legg vekt på samspillet i forskningssystemet, og ikke skap stengsler basert på sektor.
Forskningsinstituttene kombinerer langsiktig kunnskapsutvikling med nærhet til markedet og mulighet til å aktivere kunnskap raskt. De er innretta mot forskning innen bestemte tema eller kunnskapsområder og har et tett samarbeid med næringslivet, forvaltninga og andre brukere av forskninga. Samtidig har de ofte ulik profil på forskningsaktiviteten. Noen ganger utfører forskningsinstituttene grunnleggende forskning. Andre ganger er forskninga mer anvendt. Slik er det også i universitets- og høyskolesektoren.
Det er i lys av dette uheldig å skape stengsler mellom sektorer ved å arbeidsdele på type forskning. Det er hverken hensiktsmessig eller mulig å avgrense universitets- og høyskolesektorens rolle til hovedsakelig å utføre grunnleggende forskning og instituttsektorens rolle til hovedsakelig å utføre anvendt forskning.
Den naive lineære modellen for kunnskapsutvikling som starter med grunnleggende forskning og ender med anvendt forskning og utvikling har de fleste gått bort fra i dag. Det er viktig å ikke reprodusere denne forståelsen i sektorpolitikken.
En gjennomgang av forskningsinstituttenes rolle bør ta utgangspunkt i samfunnsmålene instituttsektoren bidrar til. Tiltak rettet mot instituttsektoren må ikke sees i isolasjon, men i sammenheng med tilgrensende sektorer og vurdert opp mot samlet samfunnsmessig nytte.
Råd 2: Frem samarbeid og reell konkurranse
Vårt andre råd er å fremme samarbeid. Dette handler om å fremme likeverdig konkurranse som en forutsetning for godt samarbeid, og å legge til rette for samarbeid med brukere av forskninga.
Konkurranse som ikke er reell hemmer samarbeid. Barrierer som bevisst eller ubevisst diskriminerer aktører fra utlysninger og oppdrag gjør ikke bare samarbeid om disse utlysningene eller oppdragene umulige, de svekker muligheten til å bygge langsiktige relasjoner. Dersom konkurransen er likeverdig, insentiveres kostnadseffektivitet og kvaliteten styrkes gjennom at alle kan bidra med det de kan best.
Derfor er det viktig at Forskningsrådets virkemidler er så nøytrale som mulig mellom UH-sektoren og instituttsektoren. Spesielt er det viktig at utlysninger fra Forskningsrådet ikke forutsetter egenandeler av en størrelse som er vanskelig for instituttsektoren, eller bidrag som instituttsektoren ikke rår over.
Samarbeid mellom forskningsmiljøer og brukere av forskninga er viktig for at forskninga skal tas i bruk. Norsk næringsliv investerer for lite i forskning. Et av de største offentlige virkemidlene for å insentivere forskning og utvikling i næringslivet er Skattefunn. Denne ordninga bør utnyttes langt bedre. Ved å stille strengere krav om samarbeid med forskningsinstitusjoner vil ordninga i større grad fremme forskningsaktivitet, i stedet for utviklingsvirksomhet som bedriftene selv burde ivareta.
Offentlig sektor bør legge til rette for langsiktige samarbeid om forskning og kunnskapsutvikling som grunnlag for politikk og tjenesteutvikling. Men mange små oppdrag med korte frister gir dårlig langsiktighet. Ved offentlige anskaffelser bør det i enda større grad brukes rammeavtaler, flerårige programmer og bidragsforskning for å bygge kompetansemiljøer. På denne måten kan også offentlige etater utvikle samarbeid med eksisterende forskningsmiljøer, i stedet for å bygge forsknings- og utredningsavdelinger i egen organisasjon. Slikt samarbeid gir mer effektiv bruk av offentlige ressurser, og mer deling av kunnskap.
Råd 3: Flere modeller gir et mer robust forskningssystem
Vårt tredje råd er å se de ulike organisasjonsformene og tilknytningsformene som en styrke. Mangfoldighet gjør instituttene mindre sårbare og bedre i stand til å treffe et bredt behov.
Forskningsinstituttenes ulike tilknytningsformer og grenseflater til omkringliggende sektorer har vokst fram for å møte spesifikke behov og som en tilpasning til markedene. Eksempler på ulike tilknytningsformer er:
- NTNU eier forskningsinstituttet NTNU samfunnsforskning, og leder SINTEFs råd som utnevner SINTEFs styre.
- UIA, UiS, UiB og UiT eier 96% av NORCE.
- OsloMet har virksomhetsoverdratt fire forskningsinstitutter (AFI, NOVA, NIBR, SIFO), samt eier halve SimulaMet.
Samtidig finnes det også aktivitet innen universitets- og høyskolesektoren som ligner den aktiviteten som foregår i instituttsektoren, herunder mindre bidrags- og/eller oppdragsfinansierte virksomheter. Dette er ikke et problem, men et resultat av forskningsinstitusjoner som utvikler seg og tilpasser seg markeder.
Ved OsloMet har vi god erfaring både med en randsonemodell (SimulaMet) og med en integrert modell der forskningsinstitutter er innlemmet i universitetet. De integrerte forskningsinstituttene opererer hos oss under samme rammebetingelser som uavhengige institutter. De bærer alle kostnader ved sin virksomhet. De har en grunnbevilgning som tilsvarer det de hadde som uavhengige institutter, og ut over det må de skaffe inntekter gjennom eksternt finansierte forskningsprosjekter. Vår erfaring er at denne integreringen er til nytte for forskningsinstituttene, for resten av universitetet, og for resten av samfunnet ved at vi sammen løser samfunnsoppdraget vårt enda bedre.
Et slikt mangfold av modeller bør ikke ses som et problem, men som en styrke, der ulike institusjoner finner løsninger ut fra sin egenart og markedet de skal møte. Dette gjør forskningssystemet mer robust. Instituttgjennomgangen bør derfor ikke lete etter en felles organisasjonsform for slike virksomheter, men snarere se til at det etableres rammer og likeverdige konkurranseforhold for ulike typer aktører.
Forskningsinstitutter for framtida?
Forskningsinstitutter har vært en del av det norske forskningssystemet i lang tid. Evalueringer har gjennomgående konkludert med at instituttsektoren har gitt viktige bidrag til norsk samfunns- og næringsutvikling. Mens stadig flere aktører påtar seg utrednings- og rådgivingsoppgaver, har forskningsinstituttene en særlig viktig rolle i å ta fram forskningsbasert kunnskap med høy kvalitet for sine oppdragsgivere.
En instituttgjennomgang gir en mulighet for å tenke langsiktig om det norske forskningssystemet. Ved å fokusere på samfunnsoppdrag, samarbeid og å legge til rette for et mangfold av tilknytningsformer til andre deler av forskningssystemet, mener vi at det er mulig å lage gode rammer for kraftfulle og viktige forskningsinstitutter.
Foto: Skjalg Bøhmer Vold/OsloMet