Terje Sparby og Markus Lindholm svarer på Philippe Stamenkovic s kritikk av at NOKUTs akkreditering av Steinerhøyskolen.
Terje Sparby, forskningsleder og professor i filosofi ved Steinerhøyskolen og Markus Lindholm, professor i naturfagsdidaktikk
Philippe Stamenkovic er kritisk til at Steinerhøyskolen har blitt akkreditert. Kritikken virker hovedsakelig å være rettet mot NOKUT, men vi velger likevel å svare, siden Stamenkovic gir en fremstilling av forholdet mellom steinerpedagogikk og antroposofi som ikke er riktig, i det minste med hensyn til Steinerhøyskolen.
For det første finnes det et rikelig forskningstilfang både på steinerpedagogikk og antroposofi. Boken Handbook of research on Waldorf education ble utgitt på Routledge i 2023, og det publiseres løpende forskning på steinerpedagogikk, både i Research on Steiner Education og i andre pedagogiske journaler.
Det finnes reviews knyttet til teoriutvikling og empiriske studier, samt studier knyttet til levekår og holdninger hos tidligere elever fra steinerskoler (i nordiske land for eksempel ALUMNI-studien).
På side 13 i akkrediteringssøknaden defineres antroposofi som «en helhetlig og utviklingsorientert spiritualitet som kjenner seg forpliktet overfor enkeltmenneskets frihet». Når det gjelder antroposofien har det vokst frem et helt forskningsfelt med basis i en kritisk utgave av Steiners verker.
Undersøkelser publiseres blant annet i fagtidsskriftet Steiner Studies. Ansatte ved Steinerhøyskolen bidrar til slik forskning, bl.a. gjennom undersøkelser av vaksineskepsis og konspirasjonstenkning, kritiske undersøkelser av grunnbegreper i antroposofien. Slik forskning formidles naturligvis fortløpende til våre studenter, diskuteres internt, og formidles til offentligheten.
Det sagt er vi naturligvis på det rene med at det finnes elementer i Steiners verk som vil kunne falle inn under begrepet «pseudovitenskap». Steiners verk ble forfattet i en verden som var ganske annerledes enn vår, og omfatter over 400 bind. Det finnes påstander for eksempel om jordens historie, human evolusjon, Atlantis, utsagn om raser eller ideer om vaksine som med god grunn kan kalles uvitenskapelige; ikke bare er de spekulative, men vi vet også, hundre år senere, at de er feilaktige.
En tidligere ansatt ved SH forsøkte først å få Rudolf Steiners antroposofi til å utgjøre et sluttet hele, men ga det opp og foreslår at man i stedet må leste det som en samling aforistiske fragmenter, skisser og ideer (Mathisen, 2004). Vi tror det er et fruktbart ståsted for balanserte vurderinger av Steiners bidrag til den løpende pedagogiske diskursen.
På samme måte som Newtons kosmologi, må også andre ideer ses i lys av tiden de tok form i. Stamenkovic leser Rudolf Steiner slik kreasjonister leser Darwin. Det kan man naturligvis, om man har stunder til slikt. For også hos Darwin finnes tidstypiske passasjer (innslag av rase- og kjønnsstereotyper, lamarkisme, gemmuler som vektor for arv, etc).
Å ta frem slikt gagner kanskje en gitt polemikk, men enhver som kjenner saken vet at evolusjonsteorien ikke punkteres av den grunn. Og like lite som Darwins kvinnesyn er pensum i biologi på Blindern, undervises våre studenter om Atlantis. Så står det da også på nettsidene som Stamenkovic siterer fra:
«I alle sammenhenger vil det betones at studentene vil måtte skape sitt eget tolkningsrom for begreper hentet fra antroposofien, og at det ikke finnes noen forventet holdning eller forståelsesmåte knyttet til Steiners verk. Den store distansen i tid som etter hvert forefinnes mellom Steiners originalpublikasjoner og dagens pedagogiske tenkning, gir selvsagt impuls til at nye spørsmål, nye tolkninger og ny kritikk vil rettes mot antroposofien slik den er formidlet fra Steiner.»
I den utstrekning man bruker sunn fornuft, kan Steiners pedagogiske foredrag så absolutt tjene som inspirasjon for pedagogisk fornyelse, særlig i den grad man forstår antroposofi som et forsøk på utviklingstenkning, der begrepenes betydningsinnhold kan fortløpende presiseres og utvides. En kjent programerklæring fra steinerskolene er «å tenne en ild» heller enn «å fylle en kanne». Det krever en forståelse som fremmer barns vekst ikke bare kognitivt, men også affektivt og ved praktiske fag. Steinerskoler praktiserer derfor et læringssyn som ser hode, hjerte og hånd som et tett flettverk.
Så vi istemmer gjerne med Stamenkovic i konklusjonen. Det finnes positive aspekter i arven fra Steiner som det er mulig å bygge videre på. Samtidig må de problematiske sidene ved arven drøftes videre i en fortløpende kritisk diskurs. Det FoU-arbeidet tar vi gjerne i fagtidsskriftene.
Referanser:
Mathisen, A. (2004). Art makes sense II: Noen kritiske refleksjoner over antroposofien. Balder, (2), Libra nr. 4.
Foto av Rudolf Steiner fra Anthroposophical Society in Australia