Høyere utdanning

Steinerhøyskolen er akkreditert som høgskole. Gir det mening? (DEBATT)

Philippe Stamenkovic mener antropisofien til Rudolf Steiner er en pseudovitenskap og stiller seg derfor spørrende til at Steinerhøyskolen er blitt akkreditert som høgskole.

Philippe Stamenkovic, Vitenskapsfilosof

Hege Larsen fra Khrono skriver at Oslos Steinerhøyskolen – Rudolf Steiner University College har blitt godkjent som høgskole av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, NOKUT.

NOKUT-direktør Kristin Vinje sier at dette er «et godt eksempel på hvordan institusjoner kan utvikle seg gjennom målrettet arbeid med kvalitet og strategi».

Steinerhøyskolen-rektor Marius Wahl Gran gleder seg over at «Dette er en stor dag for Steinerhøyskolen og det systematiske arbeidet vi har gjort med kvalitetssikring og videreutvikling av høyskolens utdanningstilbud, forskning og fagmiljø de seneste årene. Godkjenningen er en stor annerkjennelse for oss som institusjon, og for det steinerpedagogiske fagmiljøet i Norge og Norden.» Denne akkrediteringen reiser noen spørsmål.

Steinerpedagogikk

Som forklart på Steinerhøyskolens nettsiden er «steinerpedagogikk» basert på Rudolf Steiners skrifter og «antroposofien» som han grunnla. Man leser for eksempel der at «antroposofien har en selvfølgelig og sentral plass i Steinerhøyskolens utdanninger», og at «i undervisningen på Steinerhøyskolen gis disse sentrale begrepene [fra antroposofien] en grundig gjennomgang».

Blant annet blir den «spirituelle» og «åndelige» delen av antroposofien presentert, som hevder at mennesker består av «legeme, sjel og ånd, og menneskets åndelige eller spirituelle natur oppfattes som eksisterende ut over liv og død», og er «uutgrunnelig». Antroposofi er faktisk basert på premisset om at det menneskelige intellektet har evnen til å kontakte åndelige verdener.

Det som ikke blir presentert er, blant annet, at:

  • antroposofi er en pseudovitenskap, som promoterer ubegrunnede, mystiske og skadelige doktriner (for eksempel at barna ikke skulle vaksineres, fordi barnesykdommer antas å ha en positiv «karmisk» funksjon i et perspektiv som ser barnet som bare én i en rekke reinkarnasjoner av samme person);
  • Steiner, og mange av hans antroposofiske disipler, hadde rasistiske oppfatninger som samsvarer med de vanlige budskapene til hvite og «ariske» supremacister — i skarp kontrast til hva Steinerhøyskolen skriver om «mangfold av kulturer» på sin nettside.
  • Mange antroposofitilhengere benekter menneskeskapt global oppvarming og tilskriver den «kosmiske» prosesser forårsaket av astrologiske konstellasjoner, overnaturlige vesener eller en forhåndsbestemt, kosmisk plan, som menneskeheten er en del av, ved å hente inspirasjon fra Steiners skrifter. Dette står igjen i sterk kontrast med den «økologisk orientert etikk» og «det antroposofiske verdigrunnlaget som inspirerer til natur- og miljøvern», som Steinerskolen hevder å promotere.

Det finnes ingenting av dette i beskrivelsen av «steinerpedagogikken» på Oslos Steinerhøyskolens nettside.

NOKUTs rapport

Det finnes heller ingenting av dette i den ukritiske og overfladiske akkrediteringsrapporten fra NOKUT, som er mer opptatt av «kvalitetsikring» enn av innholdet til utdanningstilbudet og forskning. Selv om ordene «antroposofi» og «steinerpedagogikk» brukes gjennomgående i rapporten (henholdsvis 19 og 65 ganger), er de ikke definert noe sted. Man finner bare sirkulære eller veldig generelle definisjoner som «Steinerpedagogikk inneholder mange komponenter, som pedagogikk og antroposofisk menneskekunnskap» (s. 39), eller at «idégrunnlaget» til Steinerhøyskolens forskning består av «antroposofi, steinerforskning, […] meditasjon, spiritualitet» blant annet (s. 19).

Komiteen gjengir direkte, ukritisk, beskrivelsen av steinerpedagogikk og antroposofi slik den står på skolens nettside (s. 12-13). Den gjentar skolens uttalelser, ifølge hvilke det har for eksempel vært «en utfordring å tilby en forskningsbasert steinerpedagogisk utdanning» (s. 18); det er ikke overraskende siden en «forskningsbasert steinerpedagogikk» er en selvmotsigelse), men ifølge hvilke «steinerpedagogikk [har idmidlertid] blitt etablert som et selvstendig forskningsfelt» (det ville være interessant å se de tilsvarende vitenskapelige publikasjonene).

Jeg har funnet bare to litt kritiske passasjer i rapporten. Den første er følgende: «Komiteen observerer en viss spenning mellom det antroposofiske grunnlaget med steinerpedagogikk og det allmenpedagogiske.» (s. 17) Dette er en underdrivelse, for å si det mildt. Komité fortsetter: «Selv om evalueringsprosessen har avdekket en viss indre uenighet om innretningen, er komiteens hovedinntrykk at dette er noe institusjonen selv er spesielt oppmerksom på, og at problemstillingen blir diskutert jevnlig internt, slik man også observerer ved andre akademiske institusjoner. Dette ser komiteen på som et sunnhetstegn.» Dette er faktisk et positivt tegn, spørsmålet er i hvilken grad en Steiner-institusjon er i stand til å utfordre selve grunnlaget den er basert på (se konklusjonen).

Den andre passasjen er følgende: «På tross av Steinerhøyskolens systematiske arbeid for å opprettholde vitenskapelige kanaler for steinerpedagogikken er det komiteens inntrykk at dette internasjonalt er et smalt felt, med de utfordringer det kan gi for faglige vurderingsprosesser og kvalitetssikret merittering. Det er vanskelig for komiteen å vurdere mulighetene for å innlemme steinerpedagogikken i mer allmennpedagogiske problemsstillinger, hvilket ville gitt større mulighet for å bygge vitenskapelig kompetanse.» (s. 55)

Feilaktig vurdering

Dette er både en feilaktig vurdering av «steinerpedagogisk vitenskap» (som ikke finnes) og en innrømmelse fra komiteen om at den faktisk ikke evaluerte hva denne pedagogikken egentlig består av. Dette er beklagelig. Man trenger faktisk bare å besøke den dedikerte Wikipedia-siden (den franske siden er enda bedre dokumentert, spesielt angående sekterisme), som refererer til en rekke vitenskapelige publikasjoner, for å se noen av dens pseudovitenskapelige, magiske og direkte skadelige aspekter.

Kanskje finnes det likevel positive aspekter i Steiners og antroposifiens arv, som Steinerhøyskolen kunne bygge på og utvikle. Spørmålet er: bør man stole på en institusjon som i det minste ikke er klar over (eller kanskje skjuler, eller til og med benekter) sin pseudovitenskapelige, mystiske, rasistiske og skadelige arv?

Kanskje bør Steiners arv og antroposofi ikke fullstendig forkastes, men en nødvendig betingelse for dette er at de nåværende «antroposofene» velger å konfrontere sannheten, erkjenne den pinlige fortiden og søke etter måter å gjøre opp for seg og forbedre seg på. I mellomtiden er det underlig at Steinerhøyskolen får status som en høgskole og får dermed støtte fra den norske staten.

Foto: «Steinerhøyskolen» by Jan-Tore Egge CC BY-SA 4.0.