Om Sandra Hardings vitenskapskritiske arbeid, og hvordan dette arbeidet henger sammen med grunnforutsetninger for tredjegenerasjons forskningspolitikk.
Elisabeth Gulbrandsen, aware as, Norge
Lena Trojer, Lunds universitet; Blekinge tekniska högskola, Sverige
Sandra Harding
Vitenskapsfilosofen professor Sandra Harding døde 5.mars 2025. Med over 100 publiserte artikler og 18 bøker gjennom nærmere fem tiår har Harding bidratt til utviklingen av en spesifikk feministisk diskurs om moderne forskning.
«I am a narrowly trained positivist philosopher of science – struggling with my positivist addiction».
Slik presenterte Sandra Harding seg for oss på nordisk forskerkurs i Finland i 1989. Det som har vunnet gjenklang er selvsagt ikke hennes positivistiske vitenskapsfilosofi, men hennes åpne – og potensielt åpnende – kritikk av den positivistiske grunnholdning vi ofte finner i synet på forskningens plass i samfunnet og hennes iherdige arbeid for å utvikle mer komplekse og integrerte forståelser av moderne vitenskap og forskning.
Og hun har kjempet fram et ganske så voldsomt prosjekt etter hvert. Fra det beskjedne spørsmålet «Does Objectivity in Social Science Require Value-Neutrality?” (Harding, 1977) og til et prosjekt med sivilisasjonsforandrende ambisjoner.
Positivismekritikk
Den sentrale vendingen markeres med utgivelsen av The Science Question in Feminism (Harding, 1986) hvor selve det vitenskapelige prosjektet slik vi kjenner det i dets hvite, vestlige og moderne former, beskrives som dypt problematisk.
«We live in a world that is structured by scientific rationality and that is dysfunctional for many, many people. It is this world in which feminist thought about scientific knowledge has emerged.”
(Harding 1990)
I Hardings versjon av vitenskapshistorien gjenoppdages positivismen som en uuttalt holdning i vitenskapelig praksis, som en tenkemåte og en kultur det langt fra er enkelt å kvitte seg med.
Kimene til positivismen oppsto på samme tid som, og parallelt med, kapitalisme som økonomisk system, liberalisme som politisk og moralsk teori og industrialisme som dominerende organisasjonsprinsipp. Den nye vitenskapelige kunnskapen var noe enhver borger kunne skaffe seg i kraft av sin rene fornuft, sin abstrakte rasjonalitet, uten hjelp fra adel og kirke. Det ble etter hvert utviklet vitenskapelige metoder som skulle sikre at kunnskapsproduktet (the knowledge claim) var fritt for innflytelser av subjektiv, emosjonell eller politisk art.
Foto Luc Viatour
Sandra Harding var ikke alene om påpeke at vitenskap og forskning utvikles i kontekstavhengige prosesser, og at forskningsproduktet følgelig er preget av de historiske, kulturelle og samfunnsmessige sammenhengene det er produsert i, og henter legitimitet fra.
I norsk sammenheng har positivismekritikken vært aktuell siden 60-tallet. Men hvordan kommer vi fra påstanden om at kunnskap er situert til å si noe konkret om hvorledes dette preger kunnskapsproduktet, og hva det betyr for kunnskapens gyldighetsområde? Hvordan preges vurderingene av hvilke fenomen det er verdt å studere, hvilke teorier som er adekvate og hvilke data som er signifikante?
Strategier
Gjennom strevet med å nærme seg noen svar har Sandra Harding løftet fram to epistemologiske strategier som er tatt i bruk i feministisk forskning: feministisk empirisme og standpunkt-teori. De ligger nær etablerte posisjoner og har derfor mulighet for å bli hørt. Samtidig gir strategiene muligheter for dekonstruksjon av de samme posisjonene.
I The Science Question og med artikkelen «The Instability of the Analytical Categories of Feminist Theory» (Harding ,1987) leverer Harding argumenter for at vi skal bestrebe oss på å bevare ambivalenser, motsigelser og spenninger. Det er her potensialene for overskridelse ligger: «I now think we need to see many of our disputes not as naming issues to be resolved but as pointing to opportunities to come up with better problems” (Harding, 1986, s. 245).
Det er sjelden dekonstruksjonsprosjektet trekkes fram i formidlingen av Hardings arbeider. Feministisk standpunkt og feministisk empirisme presenteres som former for etterfølgervitenskap; det vil si som rekonstruksjonsprosjekter; som ny og bedre forskning. Problemet defineres som bad science, ikke som science-as-usual, slik det var for Harding. Tvert imot fremstilles Harding – også i minneordene – som den som reddet feministisk forskning fra politisk aktivisme og inn i «kunnskapslaboratoriene» (Braidotti et al., 2025).
VI erkjenner at spenningen mellom dekonstruksjon og rekonstruksjon må ivaretas til vi også har et endret samfunn. Enn så lenge befinner vi oss mellom «the no longer og det not yet», slik den australske feministen Patti Lather (1991) karakteriserer situasjonen. Men i dagens kritiske geopolitiske situasjon der ødeleggelsene av vitale livsbetingelser (som natur og kultur) synes ustoppelige, mener vi det først og fremst er viktig å minne om og drøfte ressursene i Hardings dekonstruksjonsprosjekt.
Diagnostiske grunnforutsetninger for tredje generasjons forskningspolitikk
Siden årtusenskiftet har forståelsen av forskning som integrert i og integrerende for en sivilisasjonsform som er blitt kritisk, fått en viss utbredelse. Lund-deklarasjonen fra 2009 satte forskningssystemet inn i forhold til de store ikke-bærekraftige sosiokulturelle-tekniske systemene; energi, mat, helse og mobilitet.
Forskningspolitisk er det en ny svikt som kommer på banen. Den handler om transformasjonssvikt eller omstillingssvikt. Dette er en svikt som rammer forskningssystemet selv. Transformasjonssvikten danner grunnlaget for tredjegenerasjons forskningspolitikk, i motsetning til første- og andregenerasjons forskningspolitikk, der henholdsvis markedssvikt og systemsvikt gir utgangspunkt for politikkutformingen (Gulbrandsen & Trojer, 2024; 2025).
Nye utfordringer knyttet til samfunnsaktørrollen, forskningens samfunnsmakt og samfunnsansvar plasserer seg øverst på agendaen for utvikling av tredjegenerasjons forskningspolitikk, samtidig som grunnleggende spørsmål om demokratiets muligheter og politikkens forandring kan aktualiseres i forskningsprosessene selv.
Tredjegenerasjons forskningspolitikk viser til behovet for å utvikle transdisiplinaritet. De store samfunnsutfordringene går på tvers, ikke bare av fagfelt, men også på tvers av samfunnssektorer. Samfunnsutfordringene er ikke tverrdisiplinære, de er transdisiplinære. For å få transdisiplinære prosesser til å fungere må du kunne forklare og begrunne hvorfor du trenger «de andre».
Ekspertblikket og eksperthabitusen virker ikke godt i transdisiplinære sammenhenger. Det blir nødvendig å (er)kjenne grensene for egen kunnskap og egne ferdigheter – individuelt, disiplinært og institusjonelt – som grunnlag for å be om hjelp. Dette begrunner kravet om refleksivitet som er formulert i ulike nyere rammeverk for samfunnsansvarlig forskning og innovasjon. Vi finner samme begrunnelse i Hardings begrep «strong reflexivity» (Harding, 2005). Det er gjennom dette begrepet hun fortsetter sitt strev med og mot en positivistisk grunnholdning/kultur.
Vitenskapelig analfabetisme
I Hardings versjon konkretiseres refleksivitetskravet gjennom kobling hun gjør til en omvendt forståelse av scientific illiteracy. I sitt innledende kapittel til The “Racial” Economy of Science; Toward a Democratic Future (Harding, 1993, s. 1) tolker Harding scientific illiteracy på nytt, ikke tilknyttet «humanists or … the working classes», men «many scientists, policymakers, and other highly educated citizens».
De er vitenskapelige analfabeter fordi de ikke kjenner grunnlaget som gjør at et vitenskapelig resultat kan stabilisere: «… most scientists are not in a position to evaluate in a maximally objective way important parts of the evidence that they use in arriving at their results of research, nor is the educated public provided with the information and skills it needs to detect such a problem».
Dette skjer fordi «…elite science educations rarely expose students to systematic analyses of the social origins, traditions, meanings, practices, institutions, technologies, uses, and consequences of the natural sciences that ensure the fully historical character of the results of scientific research».
Scientific illiteracy innebærer også et fokus på det uformelle; på maktrelasjoner, taus kunnskap og hverdagslivet i institusjonene (Smith, 1987). I det formelle ligger ingen hindringer for deltagelse fra alle kjønn, klasser og raser/etnisk utgangspunkt. Kunnskap og kompetanse vurderes gjennom et formalisert system hvor hensikten er å knytte kompetanse til allmenngyldige prosesser, dvs. til personuavhengige forhold. Det skarpe skillet mellom det formelle og det uformelle skaper prosesser der personlige forhold ikke bare blir ekstremt viktige, de får i tillegg mulighet til å utfolde seg på en uhemmet måte (Sørhaug, 1997).
Sosial og kulturell kontekst
Refleksivitetskravet har ikke blitt mindre sentralt siden Harding satte det på dagsorden, samtidig er det blitt mer krevende å realisere. For eksempel inviterer ikke dagens hyperkonkurranse i akademia til denne typen refleksivitet.
I tillegg er det fremdeles opparbeidet liten innsikt i det akademisk-industrielle-militære komplekset. Vi har lite (be)grep om kompleksets hverdagsliv, kultur, historie, institusjon eller politikk. Med andre ord mangler vi innsikt i prosessene i et system som er blitt en stadig mektigere samfunnsaktør.
Harding fremhever viktigheten av epistemologisk klarsyn for å unngå å havne i scientific illiteracy, ettersom forskning preges av en onto-/epistemologisk[1] politikk (Gibson-Graham, 2008). Når denne politikken blir en effekt, snarere enn et grunnlag for kunnskap, mister vi den sikkerheten vi tror vi har i en presis forståelse av det som allerede eksisterer. Vi tvinges til å innse at vi selv blir en del av de fenomenene (eksistensen i de verdener) vi forsker på.
Forutsetningene for en onto-/epistemologisk politikk henter vi ikke minst fra Hardings forskning. Hun påpekte tydelig at vi må stille spørsmål ved og destabilisere de vitenskapelige grunnbegrepene, inkludert de etablerte skillelinjene mellom vitenskap og politikk. Når vi betrakter vitenskap som et spørsmål, utfordres vi (som forskere) til å utforske gyldigheten av våre egne institusjonelle selvfølgeligheter og rutiner. Hvordan kan vi forstå dette skiftet? Hva kan det bety for vitenskapen som praksis?
Hvordan skal vi forholde oss som kunnskapsprodusenter gitt en slik diagnostikk/situasjon? Det eneste sikre er at en ikke umiddelbart blir mer produktiv som forsker i konvensjonell forstand. Det kan oppleves som et tilbakeskritt, en oppløsningsprosess der forskningen mister kraft, fokus og retning.
Av og til har våre tekster om dekonstruksjonsdiskusjonen blitt karakterisert som «feministiske selvmål». Tvilen på og uroen over eget fagfelt og selve det vitenskapelige prosjektet skal være sterk, om Hardings vending skal føre til grunnleggende omstilling/ transformasjon.
Slik beskriver hun utfordringene: «how to use our theories actively to transform ourselves and our social relations, while we and our theories – the agents and visions of reconstruction – are themselves under transformation” (Harding, 1987, s. 285). Referansen til Gibson-Graham ovenfor, knyttet til Hardings nevnte sitat, handler mer om livspolitikk enn om feministisk frigjøringspolitikk, som blir altfor begrensende for de transformasjonsprosjektene som de samfunnsmessige krisene krever (Gulbrandsen, 2019, s. 89ff)
En ny forståelse av forskningens natur og samfunnsrolle
I Whose Science? Whose Knowledge? (Harding, 1991) formulerer Harding rammen for dekonstruksjonsprosjektet på følgende måte:
«We must invent the very Western sciences and institutions of knowledge in which we participate (and which pay some of our salaries) as bizarre beliefs and practices of the indigenous peoples who rule the modern West.”
Vi finner det stadig enklere å forestille oss at vi lever i en verden der bisarre trossystemer bestemmer vår forståelse av verden og der bisarre/absurde praksiser nærmest har fritt leide. Vi har, for eksempel, lenge drevet rovdrift på naturgrunnlaget og andre vitale livsbetingelser og ser nå utviklingen av en hyperpolarisert geopolitisk situasjon som kun fremmer enda mer ødeleggelse.
Vi avslutter med å sitere Aino Saarinen (1989) som etter sin gjennomgang av den nye nordiske kvinneforskningen på slutten av 1980-tallet konkluderte i tråd med Harding:
”Min tolkning av dessa tankegångar är att den feministiska forskningen bör påbörja ett eget dekonstruktionsprojekt … Medan den kvinnocentrerade forskningsfasen präglades av konfrontation med hela ’male-strea’», sker här nu en övergång till dialog. Detta innebär samtidigt en möjlighet att intervenera: påverka inriktningen. I motsats till konfrontationen kan en intervention motverka att det växer fram två åtskilda vetenskaper, en »kvinnornas» och en »männens».
Öppenhet, beredskap till dialog, förmåga att uthärda konflikter och ofullgångenhet hör till de krav som ställs på de feministiska teorierna i dag. Att dessa krav blir uppfyllda är en förutsättning för att våra teorier, såsom Joan Scott (1988) kräver, ska kunna bli brukbara och relevanta i politisk praxis.” (egen uthevelse)
Foto av Harding ved Ucla Center for the Study of Women
Referanser
Braidotti, R., Bracke, S. & van der Tuin, I. (2025). In Memoriam: Sandra Harding (1935 – 2025). https://signsjournal.org/in-memorium-sandra-harding-1935-2025/
Gibson-Graham, J. K. (2008). Diverse economies: Performative practices for `other worlds’. Progress in Human Geography, 32(5), 613–632. https://doi.org/10.1177/0309132508090821
Gulbrandsen, E. (2019). The new production of politics: Between the no longer and the not yet (Vol. 13) [Blekinge Tekniska Högskola]. https://go.exlibris.link/kwB8Vlgc
Gulbrandsen, E., Trojer, L. (2024). Forskningspolitik i en ödesmättad tid. Forskningspolitikk, 3. https://www.fpol.no/forskningspolitik-i-en-odesmattad-tid/
Gulbrandsen, E., Trojer, L. (2025). Ofriska Tvivlare och Transformationsförmågor. Forskningspolitikks skriftserie nr. 1.
Harding, S. (1986). The Science Question in Feminism. New York: Cornell University Press.
Harding, S. (1987). The Instability of the Analytical Categories of Feminist Theory, in
Harding, S. & O’Barr, J. (Eds.), Sex and Scientific Inquiry. Chicago and London: University of Chicago Press.
Harding S. (1990). Feminism and theories of scientific knowledge. Women: A Cultural Review, 1(1), 87-98, DOI: 10.1080/09574049008578026.
Harding, S. (1991). Whose Science? Whose Knowledge?: Thinking from Women’s Lives. New York: Cornell University Press.
Harding, S. (Ed.) (1993). The ’Racial’ Economy of Science. Bloomington: Indiana University Press.
Harding, S. (2005). Rethinking Standpoint Epistemology: What is «Strong Objectivity?, in Cudd, A. E. & Andreasen, R.O., Feminist Theory: A Philosophical Anthology. Oxford: Blackwell Publishing.
Lather, P. (1991). Getting Smart: Feminst Research and Pedagogy with/in the Postmodern. New York: Routledge.
Smith, D. (1987). The Everyday World as Problematic. Bukingham: Open University.
Saarinen, A. (1989). Kvinnoforskningens interventionsprojekt – problem och utmaningar. Kvinnovetenskaplig tidskrift, ¾.
Scott, J. W. (1988). Deconstructing Equality-versus- Difference – Or, the Uses of Poststructuralist Theory för Feminism, Feminist Studies, vol 14.
Sørhaug, T. (1997). Studier i det sosiologiserte samfunn, Om verdien av samfunnsforskning: Artikler utarbeidet til Strateginotat for samfunns- vitenskapelig forskning Norges forskningsråd.
[1] Epistemologisk viser til kunnskap og hva kunnskap kan være, mens ontologisk viser til hva som finnes i virkeligheten. (Red. anm.)