Perspektivmeldingene har i lang tid vist at det blir færre hoder og hender til å utføre et økende antall oppgaver. Statsbudsjettet i årene som kommer vil bli preget av fallende inntekter og økte utgifter. Med dette bakteppet satte daværende forskningsminister Ola Borten Moe i gang en helhetlig gjennomgang av forskningssystemet. Fire statsråder senere og et regjeringsparti mindre, er den her, stortingsmeldingen Sikker kunnskap i en usikker verden (Meld.St.14 2024-2025).
Svein Frisvoll, direktør Ruralis – institutt for rural- og regionalforskning
Roger Lian, adm.dir. NTNU Samfunnsforskning AS
Det som skremmer Finansdepartementet
Uten petroleumsinntekter hadde statsbudsjettet for 2025 hatt et underskudd på 413,6 milliarder kroner. Hvis vi ser på den siste perspektivmeldingen (Meld. St. 31 2023-2024), som er dokumentet som beskriver forutsetningene og utfordringene som offentlig pengebruk vil måtte håndtere i kommende statsbudsjetter, viser den at de neste 35 årene vil bli preget av fire hovedtrender:
- Den demografiske sammensetningen av landets befolkning endres. Som en følge av dette blir omsorgsoppgavene flere, samtidig som det blir færre yrkesaktive
- Økte internasjonale spenninger, som forutsetter økt prioritering av både sivil og militær beredskap
- Vi må minimere klima- og naturendringer, samtidig som vi skal forebygge og håndtere konsekvensene som følger av disse
- Petroleumsaktiviteten går ned
Det er med andre ord ikke småtteri vi må løse de neste 30 årene: utgiftene øker, inntektene faller og det blir færre hender og hoder til å utføre arbeidet.
Forskningens rolle er å bidra til omstillingen
Systemmeldingen slår fast at forskning, både grunnforskning og anvendt forskning, er nødvendig for å lykkes med å håndtere utfordringene som vi må løse i tiden fremover. Meldingen viser også at offentlige forskningsbudsjetter benyttes i uvanlig stor grad til å finansiere næringslivets forskningsinnsats. Samtidig finansierer det offentlige forskning på tema som er relevante for å løse utfordringene offentlig sektor står foran.
Om vi leser de to meldingene i sammenheng, ser vi at det legges et stort ansvar på en offentlig finansiert forskningssektor til å bidra med å øke verdiskapingen i næringslivet (bake fordelingskaken større), hindre utenforskap og uhelse (maksimere antall hender og hoder i arbeid) og bidra til omstilling og effektivisering i offentlig sektor.
Hva systemmeldingen mangler
Her er vi ved det som etter vår mening er en påfallende svakhet i systemmeldingen: nye instrumenter som sikrer at forskningen tas i bruk og kommer til nytte. Dette er en alvorlig mangel, gitt alle faktorene som kan inntreffe samtidig og skape kaos i et forskningssystem rigget for omstilling: utfordringene som følger av svekkede framtidige offentlige inntekter, økende framtidige offentlige utgifter, forskning som forutsetning for å lykkes med omstillingen, og det offentliges betydning som kilde til forskningsfinansiering for både offentlig og privat sektor.
Samtidig vet vi at forskningspolitikk og forskningsfinansiering ikke er en valgvinner i Norge. I møte med behov som har en mer umiddelbar velgerappell, er det ikke vanskelig å se for seg at forskningsbudsjettpostene holdes tilbake og at kravet om å bevise at det kommer noe nyttig ut av forskningsbevilgningene øker.
Støtte til å ta forskning i bruk
Et forskningssystem som er rigget for å bidra til at kunnskapen tas i bruk, har på den ene siden virkemidler for å øke muligheten brukerne av forskning har til å forstå og samhandle med forskere. Dette finnes allerede i dag, gjennom for eksempel offentlig sektor-Ph.d. og næringslivs-Ph.d.
På den andre siden trenger et slikt forskningssystem instrumenter som kan finansiere samhandlingen mellom forsker og bruker også etter at forskningsfunnet er publisert og forskningsdelen av prosjektet avsluttet.
For næringslivsforskningen i Norge finnes det allerede et godt utviklet offentlig virkemiddelapparat for å legge til rette for denne samhandlingen og øke sannsynligheten for at forskningsresultater tas i bruk. Gitt at forskningssektoren skal være med på «å bake kaken større», er dette fornuftig.
Særlig relevant i denne sammenhengen er kommersialiseringsstøtte og kvalifiseringsstøtte, som er med på å finansiere veien fra forskningsfunn til noe som kommer til nytte. I tillegg kommer ordninger som letter samhandlingen mellom de som skal ta forskningen i bruk og de som utøver forskning (SFI) og kostnadssenkende og risikoavlastende ordninger (SkatteFunn, Grønn plattform og Innovasjon Norge).
Derimot finnes det ikke noe slikt virkemiddelapparat for omstilling i offentlig sektor i hele sin bredde. Konsekvensen av dette er at forskeren (dessverre) må snu ryggen til brukerpartneren med en gang forskningsprosjektet er gjennomført og resultatene er publisert, enten i rapporter eller i vitenskapelige fagfellevurderte publikasjoner.
Forskeren er da i gang med å skaffe finansiering til neste forskningsprosjekt, og brukeren står alene igjen i arbeidet med å ta forskningsfunnet i bruk, eller benytter tiden sin som brukerpartner i et nytt forskningsprosjekt.
Hva vi tror vil være til stor hjelp
I dag gjennomfører instituttsektoren forskning med relevans for offentlig sektor, finansiert av en rekke offentlige finansieringskilder. Sektoren er fullstendig avhengig av ekstern finansiering. I dette ligger en stor mulighet til å vri forskningssystemets innsats over til effektiv implementering også for forskning for omstilling i offentlig sektor: Instituttsektoren responderer raskt på finansieringsinstrumenter og innretningen de har.
I videreutviklingen av Kommunenes samarbeidsarena for forskning, eller som en parallell til forskningsrådets støtteordninger for næringslivets implementering av offentlig finansierte forskningsfunn, bør det etableres virkemidler som brukerpartner og forskningspartner sammen kan søke om for en begrenset finansiering av tre faser av implementeringen:
(1) arbeidet med å identifisere hvilke praktiske hindringer som finnes før forskningsfunnet kan tas i bruk hos brukerpartnerens egen organisering, (2) rådgiving i utprøvingsfase hos brukerpartneres egen organisasjon, og (3) rådgiving og følgeforskning som sikrer oppskalering og spredning til andre virksomheter i offentlig sektor.
Vi tror at dette på en billig måte vil kunne øke bruk av offentlig finansiert forskning, og bidra til å møte utfordringene som skisseres både i systemmeldingen og perspektivmeldingen.
Illustrasjon: Alona Horkova