Norsk instituttsektor sliter med dårlig økonomi og nedbemanninger, og dette i en tid der kunnskapen skal tas mer i bruk, og vi må få til mer forskning i privat næringsliv. Nå har regjeringen lansert en ny gjennomgang av instituttsektoren med høringsfrist i februar, og ny revidert strategi skal være klar høsten 2026.
Carina Hundhammer, direktør for samfunns- og næringslivskontakt, Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, UiO
I løpet av få år har vi fått en «helhetlig instituttpolitikk», en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, og en systemmelding Sikker kunnskap i en usikker verden (Meld. St. 14 2024–2025) uten at det har skjedd stort på det instituttpolitiske området. Kan den kommende gjennomgangen føre til at det faktisk blir noe politikk av dette?
Et nytt veiskille i historien
Det er når vi skal omstille oss at vi trenger ny kunnskap. Alle vet vi står midt oppe i en urolig tid, sannsynligvis den mest urolige etter andre verdenskrig. Kunnskapen vi må ha må være både relevant og nær. Vi må sikre Norge forskningsbasert kunnskap for fremtiden, herunder bygge opp en nasjonal evne til å gjøre bruk av kritiske fremtidsteknologier.
Dette veiskillet ligner litt på det landet sto overfor etter andre verdenskrig. Etter krigen ble forskningen et viktig verktøy i oppbyggingen av norsk nærings- og samfunnsliv. Staten investerte i forskning som var mer langsiktig, avlastet stor risiko eller hadde nasjonal interesse. Dette har vært politikken helt frem til i dag.
Sektorprinsippet i norsk forskningspolitikk har gitt departementene ansvar for å bidra til forskning av relevans for eget ansvarsområde: Dette har ført til at mye av forskningsinvesteringene – og med det også instituttenes handlingsrom – er prisgitt departementenes engasjement for forskning for egen sektor. Er forutsetningene for at instituttene skal kunne bidra til stede?
Hva er formålet med forskningsinstituttene?
Etableringen av forskningsinstituttene kom for fullt etter andre verdenskrig, og de er pr. i dag definert inn i tre ulike kategorier: a) Offentlige institusjoner med FoU, men der forskning ikke er hovedformålet, b) Forskningsinstitutter som får driftsbevilgning direkte fra departementene, c) Forskningsinstitutter som får grunnbevilgning via Forskningsrådet, både statlige og private.
Forskningsinstituttene som får grunnbevilgning via Forskningsrådet har tydelige retningslinjer de må følge, og et klart formål: » Grunnbevilgningens formål er å sikre en instituttsektor (forskningsinstitutter og forskningskonsern) som kan tilby næringsliv, offentlig sektor og/eller samfunnsliv relevant kompetanse og forskningstjenester av høy internasjonal kvalitet.» Alt burde derfor ligge til rette for at sektoren kan bidra inn i omstillingene vi står ovenfor.
I regjeringens gjennomgang er det viktig å ha en bred nok inngang til at man favner hele formålet. Men er det egentlig mangel på innsikt som har ført til at instituttpolitikken har vært så svak frem til nå?
En målrettet og effektiv instituttpolitikk
Sammen med pandemien i 2020 kom det en Strategi for helhetlig instituttpolitikk. Daværende kunnskaps- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim skrev i februar 2020 i sin innledning for strategien følgende «Samfunnet trenger instituttsektoren for alt den er verdt – nå og i fremtiden! Lykke til videre med forskning av høy kvalitet til nytte for oss alle!»
Det så derfor ut som det endelig skulle komme ny politikk ut av arbeidet som var lagt ned i forkant. Men selv om strategien kom for knappe seks år siden, er det lite å spore i forskningspolitikken som har vært ført etter lanseringen. Dette er litt overraskende, siden det tross alt var etablert et godt kunnskapsgrunnlag for denne strategien. Det omfattet en synteserapport, selvevalueringer, case-studier og ikke minst fagevalueringene av de fire arenaene i perioden fra 2014-2018.[1]
Dette var et grundig arbeid gjennomført av Forskningsrådet med mål om å skape et godt grunnlag for en ny helhetlig instituttpolitikk, men politikken ble egentlig aldri ble satt ut i livet. Det kan være gode grunner til å trekke frem denne rapporten om En målrettet og effektiv instituttpolitikk frem av skuffen igjen.
Et helhetlig forskningssystem
Store samfunnsutfordringer og behov for omstilling krever tverrfaglig samarbeid. I møtet med store kriser må man få til samarbeid på tvers av sektorer, ta forskningen mer i bruk, og sikre økte investeringer fra det private næringslivet. Dette er også noe av det politikerne ønsker seg.
Vi må utvikle en helhetlig forståelse av økosystemet for forskning. I flere av Forskningsrådets utlysninger ser vi da også at rådet anerkjenner behovet for at UH-sektoren, instituttsektoren og næringslivet går sammen for å løse utfordringer.
I den forskningspolitiske debatten vises det ofte til TRL (Technology Readiness Level). Modellen beskriver en teknologis «modenhet», fra tidlig grunnforskning til bruk i samfunnet. Forskning og forskningsresultater på et lavt TRL-nivå kan over tid ta «TRL-heisen» opp til et piloteringsnivå, noe som igjen skal gi oss verdiskapning i næringslivet og nye arbeidsplasser.
I Norge ser vi «TRL-heiser» i samspillet mellom UH-sektoren, instituttsektoren og næringslivet, et samvirke som kan sikre oss et velfungerende forskningssystem. Dette samspillet fungerer godt på mange områder – ikke minst innenfor utviklingen av de muliggjørende teknologiene for det grønne og digitale skiftet.
I tillegg står vi nå foran nye utfordringer med flerbruksteknologier som kan ha både sivil og militær bruk, der samspill med forsvaret bringer en ny sektor inn i det etablerte systemet. Derfor bør forholdene legges til rette for et godt samarbeid i tiden fremover, slik at de forskningsutførende sektorene sammen kan bidra til god kunnskapsutvikling for nasjonal egenevne.
En helhetlig og målrettet politikk
Det er bra at regjeringen ønsker å foreta en gjennomgang av instituttsektoren og revidere strategien fra 2020. Den må være helhetlig. Høringen (som nå er ute med frist i februar 2026) og arbeidet i etterkant må ta for seg både utfordringsbildet og formålet med gjennomgangen.
Arbeidet med en revidering bør ha et klart mål om veien videre med de riktige målene om hva man ønsker å oppnå, i tråd med formålet som er definert i retningslinjene for instituttsektoren. Ønsker man en instituttsektor i Norge må man ta grep nå, før det er for sent.
Kilder:
- En målrettet og effektiv instituttpolitikk https://bit.ly/4ilKcV3
- Strategi for helhetlig instituttpolitikk https://bit.ly/3MnVa0d
- Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032 https://bit.ly/4righBr
- Skal se nærmere på instituttsektoren https://bit.ly/3MnqYSY
- Konsentrasjon for kvalitet https://bit.ly/3M7J8rM
- Kutt og knallhard konkurranse. Skjebnetid for instituttene https://bit.ly/480nKxi
- Carina Hundhammer, Forskningspolitikk 2022-2025
[1] De fire arenaene er miljøinstituttene, de teknisk-industrielle instituttene, de samfunnsvitenskapelige instituttene og primærnæringsinstituttene.
Bilde: Instituttene bidrar til kunnskapsoppbygging og samfunnsdebatt. Statsminister Jonas Gahr Støre under NUPI-konferansen 2023. Foto Javad Parsa NTB