Ravforskere opprettholder sin virksomhet, på tross av dokumenterte humanitære konsekvenser av forskning på fossiler fra Myanmar.
Av Mehreen Sheikh, forfatter
Dansk TV 2 publiserte nylig et oppslag om oppdagelsen av en 99 millioner år gammel snylteveps innkapslet i rav. Rav (fossilt harpiks) kan inneholde organismer som levde for mange millioner år siden. Funnet avslører hvordan vepsen muligens brukte samme taktikk som en kjøttetende plante.
Nyheten om oppdagelsen går verden rundt, og TV 2-artikkelen fremhever at den danske forskeren Lars Vilhelmsen ved Statens Naturhistoriske Museum i Danmark er involvert i oppdagelsen. Han ble kontaktet av to kinesiske Phd-studenter som ville bruke Vilhelmsens ekspertise til å studere over 100 rav-innkapslede insekter fra Myanmar, donert av en privat samler.
Illustrert Vitenskap, som er det største tidsskriftet om vitenskap, natur og teknologi i Norden, publiserte også denne saken og formidlet hvordan funnet blant annet kan brukes til å si noe om insektets jaktegenskaper. Ingen av de to nevnte kildene nevner noe om de etiske forholdene rundt utgravning og eksport av rav fra Myanmar.
Rav fra Myanmar
De siste årene har det blitt rettet økt internasjonalt fokus på rav fra Myanmar fordi gruvedrift, eksport av og handel med ravklumper er blitt knyttet til den humanitære krisen nord i landet. Både i det offentlige rom og innad i forskningsmiljøer har forskere blitt kritisert for sin rolle i denne virksomheten.
Det er blitt påpekt at deres forskningsmateriale – rav fra Myanmar – blant annet kan involvere samarbeid med tvilsomme selgere, samlere og smuglere, barnearbeid i forbindelse med gruvedrift, samt væpnede konflikter, okkupasjon, kriminalitet og krenking av nasjonale og internasjonale lover og konvensjoner.
Studier har stadfestet hvordan den økte forskningsinteressen fra forskere har alvorlige humanitære, politiske, økonomiske og juridiske konsekvenser. Noe av det mest påfallende i denne sammenhengen er at mange ravforskere forsvarer og opprettholder sitt engasjement i det som kan fremstå som tvilsomme – i mange tilfeller kriminelle – forhold, ved å vektlegge hensynet til å fremskaffe ny kunnskap.
I Norge har førsteamanuensis John Skartveit ved NLA Høgskolen i Bergen blitt intervjuet flere ganger om sin forskning på rav fra blant annet Myanmar. Han forteller at han har kjøpt et ravfossil fra Myanmar som er cirka 100 millioner år gammelt, og uttrykker begeistring for de enorme mengder materiale Kina har skaffet seg de siste årene. Han mener det handler om å forstå fortiden og hvordan livet på jorden har utviklet seg.
Samtidig utreder en gruppe phd-studenter og unge forskere ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo hvordan rav og dets globale sirkulasjon kan fortelle oss mye om nåtiden, spesielt om utvinning, handel og vitenskap. Deres forskningsprosjekt Amber Worlds belyser konsekvensene av ravutvinning for ulike aktører og lokalsamfunn, blant andre gruvearbeidere, laboratorieforskere, smuglere og folk som flykter eller blir tvunget på flukt fra sitt hjemsted.
Det har vært økende bevissthet om forbindelsen mellom ravforskning og de etiske forholdene i Nord-Myanmar de siste årene, for eksempel hvordan militæret i landet har brukt overskuddet fra gruveindustrien til å finansiere militære aktiviteter.
Det er derfor påtagelig at i sine vitenskapelige artikler fra 2021, 2023 og 2025, unngår NLA-forskeren John Skartveit og hans medforfattere å nevne den humanitære krisen i området der hans forskningsmateriale stammer fra – nemlig Hukawng-dalen i delstaten Kachin. I den sistnevnte artikkelen skildrer de hvordan studiet av fossiler i rav har skutt fart de siste tjue årene.
Skartveit og medforfatterne opplyser at forskningsmaterialet deres ble kjøpt fra en kommersiell leverandør i Myanmar, men innrømmer at ingen informasjon om innsamlingsprosessen var tilgjengelig, bortsett fra at det er nylig utvunnet rav fra Hukawng-dalen.
Etiske og humanitære implikasjoner
Også den danske ravforskeren Lars Vilhelmsen unngår å nevne forholdene i Kachin i sine publikasjoner fra for eksempel 2025, 2024 og 2024. Internasjonale studier viser at majoriteten av ravforskere ikke tar hensyn til de etiske og humanitære implikasjonene av å forske på dette materialet. For eksempel hvordan kvinner og barn blir drept eller fordrevet,[18] slik at militæret kan ta kontroll over gruvene og industrien.
Ravforskernes respons er ikke uvanlig i det akademiske miljøet. De siste 10–20 årene har vi stadig sett tendensen til å ignorere eller forsvare og opprettholde sin virksomhet, på tross av offentlig kritikk fra kolleger og journalister, blant humaniora- og naturvitenskapelige forskere, også i Norge. Når det har blitt påpekt at deres forskningsmateriale – for eksempel ulovlige kulturgjenstander eller rav fra Myanmar – kan knyttes til finansiering av terror, illegal handel og/eller drap, har forskerne og deler av forskersamfunnet først og fremst forsvart seg med hensynet til ny kunnskap.
De viser ikke bare manglende hensyn til at deres vitenskapelige virksomhet kan bidra til brudd på internasjonale konvensjoner om vern av kulturarv, menneskerettigheter, internasjonal humanitærrett og nasjonale lover.
Når det gjelder fossiler fra Myanmar, kan det dessuten omfatte brudd på internasjonale konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, inkludert FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 7. Det disse forskerne ikke tar i betraktning, er skaden deres holdninger og praksis påfører deres forskning, men også hele den akademiske virksomheten.
Ifølge kommunikasjonseksperter bygges tillit gjennom et godt omdømme. «Det er som å se seg i speilet og få et bilde av hva omgivelsene ser». For å skape et godt omdømme er det viktig at hele virksomheten handler på en måte som oppfattes positivt og riktig av omgivelsene.
Responsene fra forskere på menneskelig kultur, språk, og historie samt forskere på naturen og dens fenomener, har avslørt hvor lite hensyn en del forskere kan vise omgivelsene og menneskene knyttet til deres forskningsmateriale. For eksempel, når etablerte ravforskere bestrider dokumentert folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i Myanmar, eller roser landets utvikling og hevder at: «Myanmar regnes nå som mer fredelig enn for eksempel USA».
Hvor troverdig fremstår deres påstand om at forskningen deres tjener til å utvide menneskehetens kunnskap, når de samtidig uttrykker frykt for at private samlere vil utkonkurrere dem på ravmarkedet (se siste lenke)?
De sistnevnte reaksjonene kom etter at den internasjonale organisasjonen for virveldyrpaleontologer (SVP), bestående av forskere og studenter, skrev et åpent brev til redaktører i forskningstidsskrifter. Der fremhevet de at forskning ikke må gå på bekostning av humanitær velferd, verken med vilje eller utilsiktet. De krevde derfor mer kontroll og begrensning av publisering av ravforskning fra Myanmar. De minnet sine kolleger på at «vitenskap er en menneskelig bestrebelse». Det er nettopp det menneskelige aspektet som er fraværende hos flere ravforskere, og som bidrar til å bryte ned omdømmet og tilliten til vitenskapelig virksomhet.
Holdningene til de som forsker på rav fra Myanmar, i likhet med forskere på ulovlige kulturgjenstander, viser hvordan disse fagfolkene ignorerer betydningen av omverdenens forventninger og tillit til virksomheten. Deres manglende samfunnsansvar, som respekt for liv, helse og menneskerettigheter, bidrar til å svekke omdømmet til den vitenskapelige virksomheten generelt. Omdømmet er enhver virksomhets viktigste verdi. Uten godt omdømme og tillit vil ikke folk bry seg om hva forskere formidler.
Forskernes kommentarer
Redaksjonen har forelagt artikkelen for Lars Vilhelmsen og John Skartveit.
Vilhelmsen skriver i en email til Forskningspolitikk:
«Det rav der er anvendt det forskningsprojekt jeg har deltaget i skulle være erhvervet i Myanmar før 2017, dvs. inden den dato Society of Vertebrate Paleontology foreslår som grænse for anvendelsen af Myanmar rav i forskning.
Jeres henvendelse har givet mig anledning til at genoverveje min holdning til at arbejde med rav fra Myanmar. For fremtiden vil jeg være meget mere opmærksom på dokumentation af materiale fra dette område, inden jeg eventuelt indleder et nyt samarbejde.»
John Skartveit skriver:
“Artikkelen tek opp ei viktig problemstilling knytt til opphavet til vitskapleg materiale. Som forskar må ein rekna med at det blir stilt spørsmål ved dette, det er eit viktig aspekt ved arbeidet.
Saka tek opp initiativet frå det amerikanske Society of Vertebrate Paleontology (Rayfield et al. 2020) som føreslår ein stopp i publisering av materiale frå rav frå Myanmar. Nokre tidsskrift innan fagfeltet har gått inn for dette, andre ikkje. Initiativet frå SPV fekk eit tilsvar signert av store delar av det europeiske fagmiljøet innan paleoentomologi (Haug et al., 2020), som argumenterer for at ein stopp i publiseringa ikkje er eit tenleg verkemiddel.
I det store og heile stiller eg meg bak vurderingane til Haug et al. (2020) og eg har difor valt å fortsetja arbeidet. Dette ordskiftet er velkjent innan fagmiljøet og det er difor ikkje relevant å diskutera det i artiklar som ikkje fører nokon nye moment inn i debatten.
Ein liten kommentar som er litt på sida av saka: det blir sagt at eg har snakka om dette i ‘flere intervjuer’, det er ikkje heilt korrekt. Lenka viser til ei setning i ei sak frå 2020 som stort sett handla om noko anna, så vidt eg kjenner til er det det einaste eg har kommentert om dette utanom vitskaplege artiklar.”
Hukawng-dalen er en viktig kilde til burmesisk rav. Foto: Kyaw Myo Hlaing CC