Å søke om forskningsmidler burde være motiverende, siden det dreier seg om å tenke kreativt om hvor man vil med forskningen sin. Dessverre opplever mange det heller som en rekke snublesteiner som må forseres. En lotteriordning kan gjøre at man tør å slippe seg mer løs.
Knut Jørgen Vie, postdoktor, TIK-senteret, UiO
Magnus Gulbrandsen, professor, TIK-senteret, UiO
Forskere er underlagt en lang rekke krav og målinger. Disse blir særlig tydelige når man skal søke forskningsmidler. Her må man svare for både sin egen og det foreslåtte arbeidets fremragenhet. I tillegg må man gjøre rede for de forventede samfunnsmessige effektene, også kjent som impact. Dette er bare de overordnede kategoriene. Man må også kvittere ut en lang liste med underkrav, slik som forskningsetikk og kjønnsperspektiv.
Det er ikke rart at forskere blir matte av slike prosesser. Søknadsmaler som er ment å passe for alle forskere passer ikke godt for noen. Dette gjør at man må skrive ting som man ikke føler at er relevant, noe som går på bekostning av andre hensyn. Men man svarer likevel på alt, av frykt for at vurderingspanelet kanskje kan henge seg opp i at det er noe som mangler.
Etikk
En kilde til frustrasjon er at alle sidene ved forskningen settes i egne båser. Impact og kvalitet beskrives og vurderes uavhengig av hverandre. Dette passer dårlig med at de egentlig overlapper. Hvorvidt man får impact avhenger selvfølgelig av hvor god forskningen er. Impact er dermed også et kvalitetstegn, siden god forskning blir brukt.
Et annet tema som har fått sin egen bås, er forskningsetikk og redelighet. Dette til tross for at de er helt grunnleggende for de overordnede kategoriene. Etikk og redelighet er ikke noe som kommer på toppen av forskningen for øvrig. Forskning som sliter med troverdigheten, og som ikke er i tråd med etiske normer og god forskningspraksis, er dårlig forskning.
Etikk henger også tett sammen med impact. Forskningsetikk handler i stor grad om å forebygge skade på samfunn eller forskningsdeltagere, eller med andre ord om å forebygge negativ impact. Ikke nok med det, etikk handler i stadig økende grad om å gjøre noe godt for samfunnet. Hvis noen spør deg om du er en etisk forsker, og svaret ditt er at «Ja, jeg har aldri brutt de forskningsetiske retningslinjene eller drept deltagerne i forskningen min,» så er det åpenbart noe som mangler.
Å være en god og etisk forsker handler om noe mer enn å ikke forårsake skade. For ikke-forskere er dette åpenbart. Mannen i gata vil for eksempel si at en kreftforsker, altså en person som dedikerer livet til å gjøre folk friske, er en spesielt god person. Vi forskere har blitt så opptatt av å forhindre skade at mange av oss ikke klarer å se at våre bidrag til å gjøre verden til et bedre sted også dreier seg om etikk.
Forskningsrådets praksis vedrørende etikk
Dette snevre synet speiles i Forskningsrådets nylig reviderte tilnærming til forskningsetikk. Her skal forskere gjøre en etisk egenvurdering, og beskrive hvordan de vil håndtere etiske utfordringer. Det som er positivt med denne tilnærmingen er at den hever det etiske minimumsnivået ved at alle tvinges til å ta hensyn til etikk.
Problemet er at man samtidig lukker diskusjonen. Etikk har blitt et nytt skjema, og et hinder som må forseres for å få finansiering. Man inviterer ikke forskere til å diskutere hvordan de vil jobbe for å innføre gode forskerpraksiser[AN1] som fremmer troverdigheten, slik de fremste europeiske retningslinjene anbefaler.
Ikke legger man opp til å belønne mer aspirerende tilnærminger til etikk heller, hvor man tar etikken til neste nivå ved å reflektere rundt hvordan man vil bidra til å gjøre verden bedre, mer rettferdig eller mer etisk, som en del av forskningens impact. Etikken reduseres i stedet til en form for risikohåndtering.
Helhetlig tenkning og etiske paradokser
Dagens fragmenterte tilnærming gjør det vanskelig for forskere å tenke helhetlig. Impact og etikk henger som vist sammen, men det legges ikke opp til at de skal trekke i samme retning. I stedet må man gjøre rede for dem hver for seg. Dette til tross for at litteraturen i begge feltene oppfordrer til bruk av samme virkemidler.
Brukermedvirkning kan for eksempel fremme impact ved at brukerne får vite om arbeidet tidlig, og kan komme med tilbakemeldinger som gjør at forskerne kan tilpasse seg reelle behov. Samtidig kan dette gjøre forskningen mer etisk, ved at forskerne får innsikt i brukernes verdier og eventuelle etiske bekymringer eller muligheter for skadelig misbruk.
Dagens modell skremmer også forskere vekk fra å være åpne, ærlige og ydmyke. Det er ingen grunn til å være åpen om etiske bekymringer, for eksempel. Det som gjelder er å overbevise panelet om at prosjektet er fritt for etiske problemer, eller at man har identifisert mulige hensyn og lagt planer for hvordan disse skal håndteres.
Åpenhet og usikkerhet kan straffe seg i form av dårligere karakter. Dermed har forskere en tendens til å lesse på med forskjellige regler og retningslinjer som de sier at de skal etterleve slik at det fremstår som at de har forstått seg på etikk, heller enn å gjøre en ærlig drøfting. Det siste kan være risikabelt, siden det kan bli et grunnlag for å gi dårligere karakter.
Det samme gjelder forskningens kvalitet og impact. Forskning som søker å frembringe ny kunnskap er risikabel av natur. Man kan ikke garantere at resultatene blir fremragende, og når man ikke helt vet hva utfallet vil bli kan man heller ikke love impact. Men åpenhet rundt svakheter ved prosjektet er neppe egnet til å gi de høye karakterene som kreves for å få finansiering. Det er også fristende å love mer enn man egentlig tror at man klarer å holde.
Måling
Vi burde tenke nytt om hvordan forskere måles, særlig i forbindelse med søknader om forskningsmidler. En nærliggende løsning når det gjelder finansiering er å innføre lotteri. Med en lotteriordning vil alle søknadene som blir vurdert som gode nok til å kunne finansieres få lodd i trekningen. Dette vil endre insentivene for hvordan man skriver.
Slik det er lagt opp i dag må man prøve å overbevise panelet om at man er fremragende når det gjelder hvert eneste punkt som legges til grunn i evalueringen. Med et lotteri kan man tillate seg mer åpenhet og ydmykhet, så lenge man har tro på at søknaden som helhet er god nok til å komme over terskelen for å få lodd. Dette er særlig viktig for å få forskere til å være åpne om forskningsetiske bekymringer, slik at vi kan bli sikre på at disse identifiseres og håndteres.
Hvis man innfører lotteri, kan man også lette litt på den rigide søknadsformen man har i dag. Hvis panelene kan lese søknadene mer helhetlig, og konsentrere seg om å nominere de beste til et lotteri, i stedet for å gi poeng langs en rekke kriterier, kan man åpne for at forskerne ser de forskjellige punktene mer i sammenheng.
Det kan for eksempel være naturlig å skrive om kjønnsperspektiv som en del av den vitenskapelige kvaliteten hvis dette har vært underbelyst i tidligere forskning om temaet, eller å trekke inn inkludering som et aspekt av impact hvis det dreier seg om et felt hvor godene har vært skjevt fordelt. Dette betyr ikke at man skal kvitte seg med de eksisterende kriteriene, men man kan la forskerne beskrive dem i tandem, slik at de trekker i samme retning.
Å søke om forskningsmidler burde være noe som fyller forskere med begeistring, siden det er en kreativ fase hvor man kan vise frem sine faglige styrker og fremtidsplaner. Dessverre er det i praksis blitt en øvelse hvor mange i stedet sitter mest og spekulerer på hvordan de skal få sagt de riktige tingene til panelet. En lotteriordning kan gi forskere rom til å være mer ærlige og åpne i søknadene sine, og det kan legge til rette for en friere form hvor de forskjellige delene ved søknaden får spille på lag.
Illustrasjon: Talaj