Det er mange gode grunner til å kjøre forskningspolitisk da capo før sommeren. Selv med en ny forskningsmelding denne våren ser det fortsatt ut til at gode poenger og viktige erfaringer må dras opp også i fremtiden, som et velkjent refreng. Forskningsaktørene ønsket seg en helhetlig melding om forskningssystemet, og håpet på avklaringer på det som var adressert i Langtidsplanen. Så er spørsmålet om vi fikk svarene vi hadde så store forventninger til?
CARINA HUNDHAMMER, direktør for samfunns- og næringslivskontakt, Det matematisknaturvitenskapelige fakultet, UiO
Hva skjedde egentlig med forskningens egen systemmelding?
En ny forskningsmelding har vært behandlet i Stortinget denne våren. Det har vært stor usikkerhet rundt hva man skulle forvente av meldingen, og nå som den er kommet er det er vel noe uklart hva nytt den vil tilføre forskningssystemet utover det Langtidsplanen allerede har tatt for seg.
Vi har fått bekreftet at vi har et forskningssystem som fungerer ganske så godt, at sektorprinsippet skal bestå, og at vi skal ha ett Forskningsråd for alle typer forskning og utvikling. Det hadde vi strengt tatt ikke trengt utallige timer og år for å få på plass. Og det som kanskje overrasker mest, er at meldingen bærer preg av å være svært lite systemtenkende; en god del håndteres stykkevis og delt.
Det vi kunne ha forventet i en ny forskningsmelding var en vurdering av hvordan vi kan rigge et helhetlig forskningssystem for fremtiden. Meldingen tar nemlig ikke for seg det mangfoldet som finnes blant de forskningsutøvende i systemet. Mangfoldet og ulikhetene er store, og slik jeg ser det er det en god ting. Vi bør ta vare på de komplementerende styrkene hos de ulike aktørene.
Vi må derfor anerkjenne ulikheter i større grad enn i dag, slik at vi ikke presser alle de ulike forskningsutøvende sektorene inn i en og samme mal. Vi kan være tunge på forskningsinfrastruktur og laboratorier ett sted, mens andre ikke har slike tjenester. Vi har for eksempel mange utdanninger med eksperimentell utdanning, noe som krever betydelig infrastruktur.
Meldingen ser ut til å favorisere utdanninger som ikke er koblet til forskning med behov for utstyr, så hvordan kan vi da ivareta kvaliteten i forskning og utdanning på områder der det trengs økte investeringer i avansert utstyr?
Hoppe bukk over kunnskapsbyggingen
Vi har akkurat lagt bak oss en ny vår der ungdommen har hatt både tentamener og eksamener, hvor vi oppfordrer de håpefulle til å sette seg inn i fagene de skal opp i. Det er vesentlig å forstå helheten i fagene godt og lære seg pensum. Vi forteller dem at det er ingen snarvei til gode karakterer og kunnskap.
Da er det underlig at det i arbeidet med et nytt forskningssystem er helt legitimt å hoppe bukk over det mest grunnleggende i kunnskapsbyggingen, nemlig forskningen, og fortsatt tro at vi skal komme i mål.
I en verden der beredskap er viktig, er det å ta vare på vår nasjonale egenevne til å utvikle ny kunnskap en kritisk del av totalberedskapen.
Derfor hadde vi nok forventet et større fokus på forskning i ordets egentlige forstand, og forskning av høy kvalitet, slik at vi sikrer den kunnskapen vi har behov for i omstillingen av samfunnet.
I meldingen snakkes det om FoU (det vil si forskning og utvikling), men vi er vel strengt tatt kommet til et punkt der vi må se på det som skiller F-en og U-en. Vi trenger faktisk en god balanse mellom forskning og utviklingsarbeid, og da kan vi ikke snakke om forskning når vi mener FoU.
Læring og innovasjon i samfunns- og næringsliv er ofte et resultat av et samspill mellom forskningen i forskningsinstitusjoner og forskningstunge bedrifter, og utviklingsarbeidet i bedrifter og institusjoner. Innovasjon er ikke en lineær prosess, og det utvikles ny kunnskap i hele forskningsog innovasjonssystemet. Men den kunnskapsutviklingen som følger av forskning i mer snever forstand er en viktig del av dette samspillet. Forskningsbasert kunnskap må faktisk produseres før den tas i bruk.
Et fokus på høyt TRL1 og på å ta eksisterende forskning ut i samfunnet kan gi gevinster på kort sikt, men faren er at vi kommer til å mangle den kunnskapen vi ikke ser behovet for i dag, men som en verden i rask endring vil kunne kreve. Vi må ivareta bredden og balansen i kunnskapsberedskapen.
Da er det bra vi kan støtte oss på neste EUs rammeprogram for forskning for å etablere en bred felles kompetansebase, ikke sant?
Et nytt vers i EUs programutvikling er på trappene
Vi står nå ovenfor arbeidet med det 10. rammeprogrammet for forskning og innovasjon i EU. Et nytt vers skal skrives i tiden fremover. Det første rammeprogrammet for forskning startet opp i 1984. Vi snakker nå om et samarbeid innen forskning som har foregått i over 40 år. Dette har vært verdens største og mest kjente forsknings- og innovasjonsprogram i mange år.
Et nytt program betyr alltid justeringer og tilpasninger til omgivelsene, men det ser ut til at vi kan forvente større endringer enn på lenge. Det som står i sentrum er en effektivisering av byråkratiet, synergieffekter mellom budsjetter og programmer, og bedre utnyttelse av kunnskap og penger.
Det har vært lekkasjer og rykter rundt nye strukturer og diskusjoner om hvordan det nye programmet kan komme til å se ut. Skulle det fortsatt være et eget program, med egne budsjetter, eller skulle det erstattes av et gedigent konkurransekraft-fond? Nå ser det ut til at programmet skal få leve videre på egne ben, men tett på det store nye konkurransefondet.
Det er et godt stykke igjen før alle planene er på plass, og det er mange ubesvarte spørsmål, ikke minst hva det vil bety at et 10. rammeprogram skal være tett knyttet til et nytt fond, og hvilke deler av rammeprogrammet som vil leve videre.
Ryktene sier at pilar II står i fare for å bli svekket betydelig i neste periode. Norge henter mest midler ut av pilar II, og da er det spennende å se om EU, som Norge, også vil hoppe bukk over verset som binder sammen grunnforskningen og det å ta forskningen i bruk.
Hvilke konsekvenser får dette for norsk forskning og innovasjon, og hva vil endringene til enda tettere synergier mellom EUs programmer gjøre med forhandlingsposisjonen til Norge? Det vil bli krevende, noe annet vil overraske. Og har den nye meldingen om norsk forskningssysstem rigget seg slik at det tåler endringene som kommer i EU?
Gamle sanger om igjen
Det er noe forsnevrende i arbeidet med forskningspolitikken, for viktige diskusjoner kommer ikke opp og ut av egen silo. Det skrives mange fagre ord, men det er usikkert om disse vage formuleringene uten opptrappingsplaner og ambisjoner vil gi oss forskningssystemet vi trenger for å møte utfordringene vi står ovenfor.
Forskningsmiljøene og politikerne treffer liksom ikke på samme tone. Målet er det samme, men koordineringen og regien treffer ikke og vi blir rett og slett ikke samstemte.
Langtidsplanen fra 2022 var velformulert og godt situasjonsbeskrevet, men uten opptrappingsplaner og tydelige mål. Det skulle komme i neste vers – forskningssystemmeldingen.
Siden en velfortjent sommerferie nå står på trappene, tror jeg at vi kommer til å snakke om de samme gamle forskningspolitiske tingene om igjen, som i et da capo fra en kjent sommerlåt:
Når du en gang kommer
Lars Lillo-Stenberg
Neste sommer
Skal jeg atter være her
Og vi skal synge
Gamle sanger om igjen
Når du en gang kommer
Neste sommer
Skal vi atter drikke vin
Og vi skal snakke sammen
Om de samme gamle ting
God sommer!
Kilder:
- deLillos (1993). Neste sommer (sang). På Neste sommer. Sonet.
- Brussels rumour mill churns out new scenario for FP10 | Science|Business
- Speech by President von der Leyen at the Annual EU Budget Conference 2025
- Norsk deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon
- Carina Hundhammer, Forskningspolitikk 2022-2025
Foto: Anetlanda/Getty