Sikkerhet og beredskap er på alles lepper, mens bærekraftig utvikling fremstår som en nostalgisk 80-tallslåt som bare de mest dedikerte fortsatt setter på. I UH-loven fra 2024 står det at universiteter og høyskoler skal bidra til bærekraftig utvikling. Er det her håpet ligger?
Tekst: Lisbet Jære for Forskningspolitikk
Klokka tikker og går, og det er ikke lenge til verden skulle ha satt et kryss i boka for at vi klarte å få til Agenda 2030 – FNs verdensomspennende handlingsplan for å utrydde fattigdom, ulikhet og stoppe klimaendringer.
Planen består av 17 bærekraftsmål med flere delmål som skulle nås innen 2030, og ble vedtatt av alle FNs medlemsland i 2015. Mye takket være rike lands forbruk – og da peker fingeren også rett på Norge som lanserte bærekraftig utvikling som begrep i Brundtlandskommisjonens rapport fra 1987 – er vi helt ute av kurs for å nå målene.
Da OsloMet og Bærekraftkomiteen for høyere utdanning i februar inviterte til SDG-konferansen 2026[1] stilte de spørsmålet:
«Det har aldri vært så mange utdannede mennesker på denne planeten som det er i dag. Likevel, hvis vi hverken kan lære eller handle med kunnskapen om at naturen blir utnyttet utover dens tålegrense, hva er da utdanning og livslang læring verdt?»
Bærekraftskomiteen må bli mer synlig
Dn nasjonale komiteen for bærekraft i høyere utdanning er grunnlagt av det som kalles «de fem gamle», UiO, NTNU, NMBU, UiT og UiB. OsloMet er fast representert i komiteen på lik linje med disse, mens UHR har både en administrativ representant og en vitenskapelig representant, der sistnevnte kan være fra ulike universiteter og høyskoler.
Komiteen ble startet i 2018, med det formål å styrke universitets- og høyskolesektoren sitt arbeid med FNs bærekraftmål og Agenda 2030.
Leder av Bærekraftkomiteen er også UH-sektorens representant i det regjeringsoppnevnte Topplederforum for bærekraftsmålene,[2] og Bærekraftkomiteen sender hvert år en representant i Norges delegasjon til FNs High Level Political Forum i New York
– Hovedformålet med komiteen er å styrke samarbeidet mellom universitetene og koble forskning og utdanning tettere til bærekraftsmålene, forteller Solve Sæbø, nyansatt rektor ved NMBU, og leder for komiteen. Ledervervet går på rundgang mellom universitetene.
– Nå ønsker komiteen å styrke både arbeidet og samarbeidet. Vi må bli tydeligere og mer synlig både internt i sektoren og ut mot samfunnet, sier Sæbø.
Hvordan det skal skje, er foreløpig ikke helt klart, men noe Sæbø sier «de diskuterer i disse dager». Det viktigste arrangementet er den årlige SDG-konferansen. I tillegg bidrar de inn i arbeidet med nasjonal rapportering til FNs High-level Political Forum on Sustainable Development (HLPF).
– Mye av det globale fokuset er dreid bort fra bærekraft, mot beredskap, sikkerhet og forsvar. Men det jeg pleier å si er at noe av den beste beredskapen vi kan jobbe for er bærekraftsmålene, sier Sæbø.
Universiteter og høyskoler har fått et nytt pålegg om å bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling i universitets- og høyskoleloven fra 2024. Det står i formålsparagrafen, sammen med kjerneoppgavene utdanning, forskning og formidling.
Må tenke nytt om utdanning
Det var Universitetet i Bergen som tok initiativet til komiteen, og fram til i år er det dem som har arrangert den årlige SDG-konferansen.
I år var det for første gang et annet universitet som tok på seg vertskapet. Oppgaven gikk til komiteens nyeste medlem, OsloMet, som ga konferansen tittelen Education Unscripted – the Quest for Truth, Collaborative Transformation & Solidarity. Den bygget på bærekraftsmål nummer fire om utdanning, og nummer 17 om samarbeid for å nå målene.
– Et mål med konferansen er at den skal være innovativ og røske opp i faste strukturer. Vi har ulike kunstnerinnslag som også involverer deltakerne, og underholdning med alt fra barnehagekor, til musikere fra Barratt Due og dansegruppa Subsdans. Sosial bærekraft er i sentrum, sier Aina Landsverk Hagen, sosialantropolog og forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet. Hun har ledet programkomiteen for årets konferanse.
Hagen har jobbet mye med forskning på ung medvirkning, blant annet hvordan man kan involvere unge i byutvikling. Og studentene var godt representert blant paneldeltakerne, blant dem studenter fra Grønn Studentbevegelse og Students at risk.
– Vi står i et tidsskille preget av krig, teknologikappløp, polarisering, demokratisk tilbakegang og klima- og naturkrise. Det krever at vi tenker nytt om utdanning, og vi håper konferansen kan bli et utgangspunkt for nye samarbeid og allianser, sier Hagen.
Manglende visjon
På SDG-konferansens første dag i Oslo rådhus fikk vi blant annet være med på å lage en vev i bærekraftmålenes farger, og strekke og riste løs på kroppen, ledsaget av en fysioterapistudent fra OsloMet. Dag to fant sted i Bjørvika, med et opplegg som gikk enda lenger i å tøye grensene for det tradisjonelle konferanseformatet.
Den var modig som stilte det store spørsmålet, presentert i starten av artikkelen, om hva kunnskap og utdanning er verdt om vi handler på en måte som truer naturens tålegrense. Men var spørsmålet så ambisiøst at konferansen bare ble enda flere svar skyldig?
Mange av foredragene og debattene klarte ikke helt å ta oss med inn i en visjon om en bærekraftig framtid og/eller adressere hvorfor dette viser seg å være så vanskelig.
Flere snakket om det vi allerede vet, og som fort kan forstyrre nattesøvnen: At verden står overfor massive utfordringer med alt fra klimaendringer til tillitskrise, at etterkrigstidens internasjonale samarbeid er under trussel, og ikke minst at verden er svært urolig.
Sceneskifte: Verdenstoppmøtet i 2002
Siden vi likevel er i en tid der etablerte rammer utfordres, skjer det et sceneskifte, og journalisten trer inn i artikkelen. Fra rådhuset bærer det tilbake i tid til Johannesburg og FN sitt verdenstoppmøte for bærekraftig utvikling. Året er 2002. Det er sommer, og jeg er en journaliststudent tidlig i tjueårene, engasjert i klima, miljø og menneskerettigheter.
Vi er to studenter fra den tidligere Journalisthøgskolen i Oslo som reiser sørover etter å ha vunnet stipend fra Miljøverndepartementet i en skrivekonkurranse. Med våre første bærbare PC-er, men uten mobil, sitter vi på et enormt pressesenter på toppmøtet. For godt til å være sant føles det, omgitt som vi er av BBC, CNN og journalister fra hele verden. Verdenstoppmøtet i Johannesburg var det største FN-møtet i historien, med mer enn 120 statsledere, og 6000 offentlige delegater.
Det så lyst ut, det var mye håp i lufta rundt tusenårsskiftet. Tusenårsmålene var akkurat besluttet, og verden hadde fortsatt mer enn nok av tid til å realisere dem. Selv om det bare var åtte år siden apartheid var avskaffet, kjentes det som om rasisme var et forsvinnende problem. Hvem orket å drive med noe så avleggs i millenniumseuforien? Det samme med kriger og sur nedbør. Forbruk og CO2-utslipp økte og var et problem, men vi stolte på at vi hadde handlekraftige politiske ledere som skulle hanskes med det.
En av dem var Børge Brende, Norges fremadstormende og ambisiøse miljøvernminister. Jeg hadde fått æren av å følge ham en hel dag i Johannesburg. Det var en ekstremt hektisk dag, Norges miljøvernminister var høyt og lavt, og jeg husker enda den slående overskriften jeg fant på til artikkelen i Adresseavisen; «Børge brenner».
Børge Brende, nettopp, det er lenge siden han var miljøvernminister. Akkurat denne dagen der jeg sitter i rådhuset og drømmer meg tilbake til en tid der vi snakket mer om håp enn usikkerhet, kommer det fram i Aftenposten at Brende har løyet.[3] Det er som en kalddusj som vekker meg og setter meg tilbake til rådhuset, som den halvdesillusjonerte journalisten i 40-årene jeg er. Brende har hatt kontakt med Epstein ved flere anledninger. Han har sagt seg enig med Epstein i at rikmannsklubben i Davos kan erstatte FN, ifølge dokumentene. Brende selv er blitt styrtrik og tjener 19 millioner i året som sjef for Verdens økonomiske forum i Davos, ifølge Nettavisen.
Det er så visst en usikker og forvirrende tid, der tilliten til mennesker og institusjoner vi trodde var stabile, vakler. Når det gjelder bærekraftig utvikling, er det ikke også snakk om en tillitskrise der? Jeg tror mye av det bygger på at vi ikke vil se den kompliserte sannheten. Vi liker å tro at vi kan bygge oss ut av krisen med stadig mer avanserte løsninger, uten å stille spørsmålet om selve konstruksjonen er feil tegnet. De rike landene bærer innerst inne på en hemmelig drøm om at vi kan leve og forbruke i fred og fordragelighet, at teknologien på et magisk vis rydder opp etter overforbruket vårt, mens vi gir litt bistand til de fattige, og sier «huff, stakkars dem».
Helhetsskoletilnærming – et forsøk på et svar
Helt på slutten av dagen dukker det opp en foredragsholder som klarer å ta opp noen av de store spørsmålene. Det er Arjen Wals, professor ved Wageningen University i Nederland og gjesteprofessor ved NMBU (bilde topp). Han har stått i bresjen for forskning på helskoletilnærmingen der prinsippet er å gjøre skolen, eller universitetet selv, til en bærekraftig institusjon.
– Hvordan kan vi undervise i bærekraft, dersom vi ikke selv er bærekraftige? Det gir ikke troverdighet. Universitetene bør være levende og ledende laboratorium for bærekraft, sa Wals, da vi tok en prat etter dagens program.
Han viste en illustrasjon av mennesker samlet ved et veiskille med skiltet «svar». Den store massen fulgte den brede veien merket «enkelt, men feil» som endte i et stup. Bare noen få tok den kronglete oppoverbakken merket «komplekst, men riktig». Det er et treffende bilde på hvordan bærekraftsarbeidet har kjørt seg fast i handlingslammelse og fortrengelse av den komplekse virkeligheten.
Wals har jobbet med bærekraft i 30 år, og har fått seg noen skuffelser på veien og øyeblikk av frustrasjon. Den siste tiden har oppoverbakken kjentes ekstra tung.
– Alt synes med ett å handle om beredskap og forsvar, og det blir forventet at alle skal være med på det toget. Universitetene må ha en sterk ryggrad i dag. Vi må være modige og stå imot politisk press, sier Wals.
Sterkt kritikkverdig, mener Riksrevisjonen
Wals er UNESCO Chair, og skal involveres i arbeidet med bærekraftsmålene etter 2030. Han ser kritisk på dem, fordi de rommer betydelige dilemmaer og motsetninger som gjør dem krevende å omsette i praksis.
– Mål nummer 1 er å bekjempe fattigdom. Det høres vel og bra ut, hvem vil si at de er imot det? Saken er at det er fullt mulig å bekjempe fattigdom, dersom vi fordeler rikdommen. Derfor burde mål 1 samtidig inneholde et forbud mot ekstrem rikdom og krav til fordeling.
Målene er kritisert for å ikke adressere de underliggende årsakene til ulikhet og miljøødeleggelser, og at de biter de seg selv i halen. «Alt er bærekraft-fellen» er en kritikk som peker på at de 17 målene og 169 delmålene gaper over for mye.
Også Riksrevisjonen er kritisk.[4] «Sterkt kritikkverdig» er dommen de gir Norges styring og rapportering på oppfølgingen av bærekraftsmålene i en rapport fra 2020. Regjeringen er forpliktet til å følge opp målene, men mangler en plan. Tilsvarende undersøkelser fra riksrevisjonene i Finland og Danmark viser at de har kommet lengre, skriver Riksrevisjonen.
Helskoletilnærmingen er ikke utopisk
Universitetssektoren må feie foran egen dør, og vi må tørre å løfte fram paradokser, mener Wals.
– Universitetene er fulle av mennesker som skriver for vitenskapelige tidsskifter, og ingen som leser. Det publiseres for en liten indre krets, fordi det er det som belønnes. Det er på høy tid at de som formidler forskningen ut til samfunnet i en podkast eller i ei lokalavis også belønnes.
Wals gjør et poeng ut av å kalle helskoletilnærmingen «now-topia». Det er et bilde på noe ønskelig som folk tror kanskje bare vil bli mulig en gang i framtida, men som ved nærmere ettersyn allerede eksisterer nå. Han har flere eksempler på institusjoner som klarer det, og fra sitt eget land et helt område, Energy Lab Zuidoos i Amsterdam.[5]Prosjektet jobber i såkalte living labs, der det utvikles, testes og læres hva som fungerer i praksis for å nå målet om en sosialt inkluderende energiomstilling for beboere.
Tegn til at verden ikke helt er i ferd med å stagnere, så Wals også forplante seg på konferansen.
– Studenter og unge involveres mer enn før. Også dette innslaget med fysioterapeuten der vi strakk armene, ristet løs og pustet sammen. For ti år siden ville nok flere forlatt lokalet da og sagt; «Er dette et meditasjonssenter?»
Politikerne ville ikke komme
På slutten av dagen ble det avslørt at NTNU er vertskap for neste års konferanse. Stig Larssæther, seniorrådgiver i Avdeling for forskning, innovasjon og eksterne relasjoner,[6] har sittet i programkomiteen for konferansen i fem år, og sier han merker godt at bærekraft ikke er et sexy tema for tida.
–Vi fikk ikke noen statsråder eller politikere til å komme. Hadde den handlet om sikkerhet og beredskap, ville det nok stilt seg annerledes. Det gjør konferansen som arena desto viktigere, planetens tilstand endres ikke selv om diskursen nå handler om forsvar og sikkerhet.
Han er som Wals opptatt av handling, og på konferansen reiste han seg opp fra salen og fortalte om NTNUs obligatoriske masteremne «Eksperter i team». Det er et konkret og praktisk eksempel på hvordan man kan jobbe med målene, mener han, og vi blir med Larssæther på en kort visitt inn i NTNUs signaturfag.
Faget «Eksperter i team» utforsker bærekraftig utvikling
I Eksperter i team jobber masterstudenter fra hele NTNU sammen i tverrfaglige grupper med reelle samfunnsutfordringer. Temaene er valgfrie, og organisert tematisk i det de kaller landsbyer,
– Mer enn 90 prosent av temaene handler om bærekraftig utvikling. Jeg var leder for en landsby som handlet om bærekraftig arkitektur som hadde Trondheim kommune som samarbeidspartner, og vi jobbet med urbant landbruk i sentrum, klimasenter og rehabilitering av gamle bygninger.
Det var studenter fra både arkitektur, humaniora, teknologi, samfunnsfag og medisin som nærmest jobbet som konsulenter for kommunen. Studentene var svært fornøyde.
Han har koordinert en arbeidsgruppe som har gått gjennom hvordan bærekraft er ivaretatt i NTNUs utdanninger og foreslått konkrete tiltak. Arbeidet følger opp UH-loven fra 2024 der det slås fast at universiteter skal bidra til miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling.
– Samarbeidet i bærekraftkomiteen er viktig, og har også potensial til å bli mer målrettet. Vi kan ha ulike tilnærminger til bærekraft, og det gjør det både fint og krevende, sier Larssæther.
Bærekraft – for hvem?
Det blir tre hovedspor for SDG-konferansen i 2027. Det ene av dem er nord-sør samarbeid. Det andre sporet handler om samer og urfolk, det tredje er teknologi og samfunn. Det røper Hilde Refstie, førsteamanuensis ved Institutt for geografi og sosialantropologi og ny leder for programkomiteen til SDG-konferansen 2027.
– Personlig synes jeg det er viktig å utfordre hva bærekraft er, for hvem er det ment å gjelde, og hvilken kunnskap bygger det på? For konferansen neste år må det være en ambisjon at det ikke bare blir prat, og at vi begynner å snakke om hva som skjer med bærekraftsmålene etter 2030, sier Refstie.
Hun har jobbet med lokalsamfunn i Uganda der livsgrunnlaget trues av klimaendringer, og mener vestens interesser er for dominerende i bærekraftdebatten.
– I en tid der internasjonalt samarbeid er under angrep, er viktige spørsmål: Kan universitetene kompensere for bortfallet av ressurser? Bør vi ta et sterkere ansvar for å jobbe med bærekraftig utvikling? Hvordan kan vi støtte opp om FN-organer?
Universitetene må kunne stå i dilemma
Larssæther og Refstie er opptatt av å få dilemmaene som ligger i bærekraftsmålene fram i lyset. Norge har holdt fanen høyt som en internasjonal viktig pådriver for klimamål og bærekraft. Men det gode omdømmet vårt har begynt å slå sprekker internasjonalt, og vi kritiseres for alle pengene vi har tjent på Ukraina-krigen, det høye forbruket, og fortsatt satsing på olje og gass.
Det er en urolig tid, men det er også en tid der sannheten kommer fram.
– Vi må kunne stå i ubehaget og ta opp alle disse dilemmaene som folk helst ikke vil høre om. Akademia må tørre å stille kritiske spørsmål til myndigheter og maktstrukturer. Vi må være en kritisk arena – mindre politisk styrt – og mer faglig styrt, avslutter Refstie.
Kilder:
Norges arbeid med bærekraftsmålene https://bit.ly/4r4KMt3
Status, utfordringer og veien videre. St.Meld 35 (2024-2025) https://bit.ly/47ncpq9
Artikkel-serie:
Hovedartikkel: Når bærekraft går i stå – hvordan skaper vi ny framdrift?
Bærekraftkomiteen: Kva er eigentleg den beste beredskapen?
Sidetekst: Bærekraftkomiteens medlemmer om samarbeidet
Sidetekst: Hva skjer med bærekraftsmålene? Refleksjon og fakta
[1] SDG: sustainable development goals
[2] https://berekraft.regjeringen.no/topplederforum/
[3] https://bit.ly/40BKGyd
[5] https://bit.ly/4shXTbq
[6] https://bit.ly/4l57EYf
Bilder: Skjalg Bøhmer Vold