Hvordan blir norske fagmiljø berørt av et nytt trusselbilde internasjonalt? Hvordan opplever forskere balansegangen mellom faglig frihet og krav til skjerming og sikkerhet? Dette er spørsmål vi stiller i en intervjustudie, nylig gjennomført av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse.
Margrete Søvik, Seniorrådgiver Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse
Økt press mot akademia i en urolig verden
Studien, Geopolitisk spenning og internasjonalt kunnskapssamarbeid: En kvalitativ studie av erfaringer i norske fagmiljø)1, baserer seg på intervjuer med faglig ansatte innen teknologi, naturvitenskap, humaniora og samfunnsvitenskap.
Informantene innen teknologi og naturvitenskap arbeider innenfor fag som materialteknologi, kryptologi, nanoteknologi, fysikk og kjemi – felt som i stor grad samsvarer med PSTs liste over «forskningsfelt av særlig interesse for fremmede stater2». Informantene innen humaniora og samfunnsvitenskap har bakgrunn i statsvitenskap, historie, religion, forsvarsstudier og områdestudier, med samarbeidspartnere i konfliktområder eller autoritære stater.
Målet med studien var å få innsikt i hvilke utfordringer fagmiljøene står overfor, slik at det kan gis målrettede råd og støttetiltak både på institusjonsnivå og nasjonalt nivå.
Utfordringer for teknologi- og naturvitenskapelige fagmiljøer
Informantene innenfor teknologi og naturvitenskap har i liten grad opplevd forskningsetiske eller sikkerhetsrelaterte utfordringer gjennom internasjonale kontaktflater, ute og hjemme. De beskriver et globalt forskerfellesskap, styrt av felles faglige standarder og normer. De opplever i liten grad at kolleger internasjonalt har mindre faglig frihet enn dem selv. På noen måter opplever de at kolleger i land som Kina tvert imot har større faglig frihet enn dem selv, på grunn av store investeringer i forskning og teknologiutvikling i disse landene.
I arbeidshverdagen er det nasjonale og institusjonelle sikkerhetstiltak som skaper utfordringer. Mest utfordrende er eksportkontrollregelverket. Det innebærer at militærteknologi og flerbruksteknologi (med tilhørende kunnskap), ikke kan føres ut av landet uten lisens fra myndighetene. Selv om kunnskapsoverføring skjer i Norge, omfattes den likevel av eksportkontrollregelverket dersom kunnskapen kan brukes i utlandet.
Mange opplever at eksportkontrollregelverket er vanskelig å forstå og å iverksette i praksis, og mener det kan ramme unødvendig strengt. Behandlingstiden på lisenssøknader er lang og utfallet usikkert. Det er vanskelig å forene med fremdriftsplanen i prosjekter. Konsekvensen er at samarbeid stopper opp og kandidater fra land som Kina ikke vurderes til stillinger, selv om de er best kvalifisert.
Forskerne er bekymret for negative konsekvenser av nedskalert internasjonalt samarbeid. Å være tilkoblet internasjonale kunnskapssystemer er avgjørende for akademisk kvalitet og samarbeid om løsninger på globale spørsmål som klima. De beste fagmiljøene befinner seg som oftest utenfor Norge, i økende grad også utenfor Europa. Spesielt Kina blir beskrevet som en viktig partner.
Det er bekymring for at de fremover vil kunne gå glipp av de beste kandidatene. Rekrutteringsutfordringene blir koblet til en realfagskrise og situasjonen er tilsvarende i andre vestlige land Konkurransen om de beste er hard.
Situasjonen som informantene beskriver, er ikke unik for Norge. Internasjonal faglitteratur beskriver både et nytt trusselbilde i kunnskapssektoren – stikkord er spionasje, datatyveri, påvirkning, press mot akademisk frihet – og utfordringer som følger av et skjerpet sikkerhetsfokus.
Bakteppet er krig i Europa, men ikke minst tiltagende spenning mellom Kina og den vestlige verden, der rivalisering om ny teknologi står sentralt. USA har vært en pådriver for flere restriksjoner på overføring av kunnskap og teknologi, for å demme opp for Kina.
Litteraturen påpeker dilemma knyttet til økt proteksjonisme for næringsliv, industri og akademia. Under den kalde krigen fokuserte eksportkontroll på teknologi med tydelig militære bruksområder, ofte utviklet i militærsektoren. I dag utvikles mange teknologier i sivil sektor. De er ofte immaterielle, som programvare, algoritmer og patenter. De krysser ikke fysiske landegrenser, er allestedsnærværende i samfunnet, og har både sivile og militære anvendelser.
Humaniora og samfunnsvitenskap: Et annet sett med utfordringer
Utfordringsbildet innenfor humaniora og samfunnsvitenskap er et helt annet. Her forteller mange om forskningsetiske og sikkerhetsrelaterte utfordringer i internasjonalt arbeid.
Myndigheter i mange land forsøker å begrense forskning på politisk sensitive tema, som konflikthistorie, politiske bevegelser eller menneskerettigheter. Konfliktsituasjoner gir grobunn for manipulering av vitenskapelige data for politiske formål. Forskere risikerer å komme under politisk press og kan bli utsatt for trakassering, trusler eller vold. Flere forteller om overvåking, både i andre land og i Norge. Ambassader overvåker studenter og forskere fra eget land, men også norske forskere. Kritiske ytringer kan sanksjoneres med visumnekt.
Det er en utbredt oppfatning blant informantene at presset mot forskere har økt og at rommet for hva det kan forskes på er blitt mindre i mange land, inkludert i demokratier under press.
Flere forteller at de skiller mellom det de sier i faglige sammenhenger og det de sier offentlig. Selvsensur er ikke uvanlig. En viss grad av pragmatisme og tilpasning oppfattes som en naturlig del av feltarbeid. Spørsmålet er hvor det går en rød linje, der kompromisser vil gå på akkord med sentrale forskningsetiske standarder.
Forskere innen humaniora og samfunnsvitenskap, som jobber mer alene enn sine kolleger i naturvitenskapene, må ofte ta vanskelige etiske og sikkerhetsrelaterte beslutninger på egen hånd.
Forskerne forteller også at et mer polarisert ordskifte i Norge kan være vanskelig å håndtere. Flere opplever at det har blitt vanskeligere å formidle om kriger og konflikter som berører Norge sterkt. De kan møte hets, bli avkrevd moralsk stillingtagen eller møte anklager om partiskhet og påvirkning som reiser spørsmål ved deres forskningsintegritet. For noen har situasjonen ført til tilbaketrekning fra offentlig debatt.
Veien videre
Vi har formulert råd til norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner.
Sikkerhetstiltak bør være tilpasset spesifikke situasjoner og basert på lokale vurderinger. Faglig ansatte, som er eksperter på sine felt, bør ha en sentral rolle i beslutningsprosesser, men de må ikke stå alene. God støtte fra administrasjon og ledelse er avgjørende, spesielt for yngre forskere, som kan ha et særlig behov for veiledning. Institusjonene bør kartlegge hvilke støttebehov ansatte innen humaniora og samfunnsvitenskap har.
Beslutninger krever ekspertise på flere områder, inkludert fag- og teknologispesifikk kunnskap, juridisk-administrative forhold, kontekst- og landspesifikk innsikt, samt forståelse for potensielle trusler og sluttbruk av forskning. Tverrfaglige team bestående av forskere fra ulike fagområder, administratorer og ledere kan være verdifulle fora for å diskutere konkrete saker.
Sikkerhetsarbeid og ansvarlig internasjonalt samarbeid krever betydelige ressurser. Norske institusjoner bør dele kunnskap og løsninger, og bruke nettverk og partnere i allierte land for å utveksle erfaringer.
Det er avgjørende at institusjonsledelsen gir tydelig støtte til utsatte forskere. Akademisk frihet som grunnleggende prinsipp må hegnes om.
Illustrasjon: dane mark