Spania har hatt et større fokus på kvinner og forskning de siste to tiårene, et fokus som bærer frukter selv om det fortsatt er litt igjen til full likestilling.
Tone Aguilar for Forskningspolitikk
– Jeg har vært forsker i 35 år, og det er langt flere kvinnelige forskere her i Spania nå enn for noen år siden, sier Teresa Blasco.
Hun er forsker ved Instituttet for kjemisk teknologi, Instituto de Tecnología Química, som drives av Universitat Politécnica de Valéncia og det spanske forskningsrådet, CSIC.
Da hun begynte å jobbe her i 1990 var omtrent 20 prosent av forskerne kvinner, forteller hun. I dag er andelen kvinnelige forskere nesten 40 prosent.
Dette er i tråd med situasjonen generelt i landet.
Rapporten Científicas en Cifras 2025, utviklet av det spanske forsknings- og vitenskapsdepartementet og stiftelsen for vitenskap og teknologi, FECYT, indikerer at rett under 40 prosent av landets forskere er kvinner.
– Det er en forandring som har skjedd litt etter litt, men det er spesielt de senere årene at likestillingspolitikken har vært i fokus, presiserer Blasco som i tillegg til å være en merittert forsker innen kjernemagnetisk resonans, også er engasjert i likestillingskommisjonen som instituttet opprettet i 2018.
– Ideen var å bidra til å verdsette og å anerkjenne rollen kvinner har innen forskning, sier hun.
Kommisjonens arbeid for å posisjonere kvinner i forskningen, bidro blant annet til at instituttet tidligere i år ble tildelt det spanske forskningsrådets likestillingspris.
Rollemodeller
– Vi har organisert en rekke konferanser og seminarer hvor vi legger vekt på at kvinnelige forskere med prestisje skal delta, fortsetter Blasco. – Ideen er at disse skal fungere som rollemodeller og inspirasjon for yngre kvinner. I tillegg har vi invitert sosiologer som spesifikt studerer kjønn og likestilling for at de skal legge frem forskningen sin.
I starten ble konferansene som regel organisert i forbindelse med den internasjonale kvinnedagen, men etter hvert har de utvidet aktivitetene.
– Et annet initiativ vi har gjort er å besøke ungdomsskoler hvor kvinnelige forskere og doktorgradsstudenter gjennomfører verksteder og forteller om forskertilværelsen, fortsetter hun. – Slik har vi nådd ut til over 10 000 ungdomsskoleelever.
I forbindelse med andre seminarer og aktiviteter som instituttet arrangerer for at folk generelt skal få mer kjennskap til forskningsprosjektene, har de som mål at halvparten av foreleserne skal være kvinner, forteller hun videre.
– Men det er ikke alltid lett, så vi streber etter at i hvert fall minst 40 prosent av de som holder foredrag er kvinner, medgir hun og legger til:
– Vi forsøker dessuten å velge tidspunkt for sammenkomstene og aktiviteter som er forenlig med familielivet. For eksempel legger vi møter og seminarer til etter klokka halv ti på formiddagen, slik at kvinnene får tid til å levere barn i barnehagen og skole, og vi forsøker å avslutte i rimelig tid.
Fikk EUs likestillingspris
Initiativene som Blasco og kollegaene står bak ved Instituttet for kjemisk teknologi i Valéncia, er i tråd med tendensen generelt i Spania, og de er motivert av den offentlige politikken.
Blant instansene som har jobbet og jobber konsekvent for et mer inkluderende forskningsmiljø, er forskningsrådet, CSIC, som er Spanias fremste offentlige forskningsorgan.
– Forskningsrådet har som et av sine grunnleggende mål å oppnå likestilling mellom forskerne, og i løpet av de siste to tiårene har vi i Spania oppnådd betydelige framsteg, sier Concha Roldán, forskningsprofessor ved CSICs insitutt for filosofi og medlem av forskningsrådets Kommisjon for kvinner og forskning.
Hun forteller at kommisjonen ble opprettet allerede i 2002, og at de utvikler og følger opp generelle planer for likestilling blant de ulike forskningsinstitusjonene som er tilknyttet CSIC, som består av 121 sentre med til sammen over 4000 forskere og 1800 forskningsgrupper.
Blant andre tiltak nevner hun at det jobbes for å gjøre kvinnelige forskere mer synlige, at det holdes kurs i likestilling for forskere og andre ansatte, de gir anbefalinger og overvåker språket i forhold til at det skal benyttes et kjønnsnøytralt språk og de har ulike interne forskningsprosjekter som analyserer årsakene til noen av de strukturelle forskjellene mellom menn og kvinner i forskning.
– For til tross for de store framstegene vi har sett, så er det fortsatt barrierer som hindrer kvinner i å klatre i forskerkarrieren sin, vanskeligheter med å kombinere forskning og familieliv, mangel på kvinnelige rollemodeller i lederstillinger og mindre finansiering av prosjekter hvor kvinner er hovedforskere, trekker Roldán fram. – Så vi kan ikke slappe av, men vi er som sagt på god vei.
Hvilket også bekreftes av at CSIC ble tildelt EUs likestillingspris, Award for Gender Equality Champion for 2024.
Glass ceiling
Når det gjelder de tre forskernivåene som de ulike forskertitlene rangeres i, så forteller Roldán at kvinneandelen på nivå I i CSIC er på 44 prosent.
– Men når vi kommer til det høyeste nivå, nivå III, det vil si forskningsprofessor, så er andelen kvinner kun 27 prosent. Hvilket betyr at vi er færre kvinner høyere i hierarkiet, det vil si at vi ser Glass ceiling-fenomenet.
Hun forteller at det riktignok er en del variasjoner innen de ulike forskningsområdene.
Størst deltakelse har kvinner innen områder som matvitenskap og kjemiske vitenskaper, hvor henholdsvis 58 og 46 prosent er kvinner.
– Hvor stort glass ceiling-fenomenet er, varierer også, sier Roldán. – For eksempel er det færre kvinner høyt oppe i hierarkiet i forhold til det totale antallet forskere på området for de kjemiske vitenskapene og for forskning på naturlige ressurser.
Ønsker flere kvinner i lederroller
Blasco peker også på at kvinner i mindre grad fortsetter å stige i forskerhierarkiet enn hva menn gjør.
– Vi ser at nesten halvparten av doktorgradsstudentene er kvinner, men problemet er at mange etter dette ikke forsetter forskerkarrieren sin, sier hun.
Hun mener at dette har å gjøre med kvinnerollen generelt, og at kvinner fremdeles bærer den største byrden når det gjelder familien.
– Derfor er det vanskelig for mange kvinner å kombinere forskning og familieliv, sier hun og legger til: – Når kvinner får barn spesielt, så påvirker det forskningsaktiviteten deres over en lengre periode. Likestillingspolitikk er følgelig svært viktig, samtidig som jeg tror det er viktig å synliggjøre suksessrike kvinnelige forskere for å vise at det er mulig, utfordringene som finnes til tross.
Selv om hun er fornøyd med fremskrittene som er gjort i Spania i forhold til kvinnenes posisjon innen forskning, håper Blasco en fullstendig likestilling vil være en realitet om noen år.
– I dag velger de fleste kvinner forskningsområder som medisin og livsvitenskap mens de i mindre grad fokuserer på STEM-fag, sier hun.
Hun ønsker seg derfor flere kvinner også innen STEM.
– Og spesielt ønsker jeg meg at det er flere kvinner som er prosjektledere og hovedforskere, fordi dette er det svakeste punktet, mener hun.
En Alien det er vanskelig å utrydde
Når det gjelder hva kvinner velger å forske på, så peker Roldán på at også stipendiater tilknyttet CSIC hyppigst velger tema som matvitenskap, biologi og biomedisin.
– Med forbehold, kan dette tolkes som at kvinner velger å forske på tema som samfunnet forventer av dem og som er kompatible med omsorg og familie, sier hun. – Så mange av utfordringene vi står ovenfor, er ikke direkte avhengige av forskningsinstitusjonene, men reflekterer heller fastgrodde samfunnsstrukturer. For eksempel er patriarkatet dypere forankret enn hva vi tror, og det kommer alltid tilbake som en «alien» som det er vanskelig å utrydde.
Hun mener derfor at relasjonene og forpliktelsene til likestilling mellom statlige politiske organer og forskningsinstitusjoner må styrkes ytterligere.
– Og så skulle jeg ønske at kvinner og menn om ti år er helt likestilte, og at det ikke henger en skygge over kvinner som har oppnådd stillinger av høyere rang i form av mistanker om at de har oppnådd dette på grunn av kvoteringer og ikke på grunn av ekspertisen sin, sier hun.
I tillegg liker hun å forestille seg et panorama hvor kvinner ikke trenger å velge mellom en forskerkarriere og det å stifte familie.
– Dessverre er det fortsatt en del menn som ikke vil dele arbeidet i hjemmet, sukker hun og legger til avslutningsvis:
– Situasjonen til forskerkvinner kan derfor bare utvikle seg hvis de sosiopolitiske forholdene som kvinnene er avhengige av, også utvikles. Og å kjempe for at dette oppnås, er en oppgave for hver og en av oss.
Topp foto: Ved det kjemiske instituttet i Valéncia utgjør kvinner halvparten av doktorgradsstudenter. Foto Instituto de Tecnología Química UPV-CSIC